Forskjell mellom versjoner av «Frigg»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Eksterne lenker)
 
(34 mellomliggende revisjoner av 6 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
[[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldfrigg 1.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Frigg]]  
+
[[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldfrigg 1.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Frigg]]  
  
Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie ''Yggdrasil'', som ''Frigg'' er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. ''Frigg'' ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og hvert verk veier opp mot 1000 kg.<br>Motivene til ''Yggdrasilserien'' er hentet fra norrøn mytologi, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg av sentrale myter og trosforestillinger.
+
= Dagfin Werenskiold  =
  
”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…).”<ref>Borgen, "Kunsten i Oslo Rådhus". </ref>  
+
Dagfin Werenskiold ble født i Bærum i 1892 som den yngste sønnen til Erik Werenskiold ( 1855- 1938). Det ble tidlig bestemt at han skulle gå i farens fotspor.<ref>Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer, 15.</ref> Kunstneren vokste opp i et urbant, kosmopolitisk miljø, med en aristokratisk bakgrunn.<ref>Johan Borgen, "Kunsten i Oslo Rådhus". I Kunsten i dag.</ref> De første tegneundervisningene mottokk han av sin far. Senere fortsatte han sin utdanning i Paris, hvor han ble sendt for å lære maling hos Othon Friesz (1879-1949 ) som han etter hvert byttet til billedhuggerlære hos Antoine Bourdelle (1861-1929).<ref>Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer, 16.</ref><br>Dagfin Werenskiold sin bakgrunn som både maler og billedhugger, kommer best til uttrykk i hans trerelieffer hvor han med lykke kombinerer sine evner.<ref>Ibid,14.</ref> Det er også i disse man merker godt at til tross for at kunstneren fikk sin utdanning i Paris, var hans kunst preget av nasjonalromantikken. Noe som kommer strekt til utrykk, blant annet, i Borggårdens primitive trerelieffer, hvor det er den norske naturen, mytologien, eventyr og folkeviser, ikke det klassiske, som er hans inspirasjon.<ref>IBID,16.</ref><br><br>  
  
Frigg (den elskelige) var en allvitende gudinne, hun visste skjebnen til alle og regnes som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene).<ref>Enoksen, ''Norrøne guder og myter''.</ref>Hun var gift med Odin og sammen hadde de sønnene Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Hun var en beskyttende mor. Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen). ''Frigg'' som en del av ''Yggdrasilfrisen'' forteller historien om da Frigg tok alle ting til ed om at de ikke skulle skade sønnen hennes, Balder. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han var sanndrømt og at livet hans sto i fare. Så det ble bestemt at Frigg, som var Balders mor, skulle dra ut å kreve at alle ting skulle avlegge ed på at de ikke skulle skade ham; Ild og vann, jern og all slags malm, steiner, trær, jord, sykdommer, dyr, planter, gift og ormer. Men mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung.<ref>Enoksen, ''Norrøne guder og myter''.</ref>
+
[https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Dagfin_Werenskiold Dagfin Werenskiolds] tre-relieffserie ''Yggdrasil'', som ''Frigg'' er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. ''Frigg'' ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og hvert verk veier opp mot 1000 kg.<br>Motivene til ''Yggdrasilserien'' er hentet fra norrøn mytologi, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg av sentrale myter og trosforestillinger.  
  
Frigg er fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt. Hun har den høyre hånden lagt bak hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende utover. Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed at de ikke skal skade sønnen. Hun er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunnen er lys og gylden, noe som gir frisen assosiasjoner til et ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen.
+
”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…)."&nbsp;<ref>Borgen, ''Kunsten i Oslo rådhus''</ref>
  
Til grunn for Werenskiolds dekorative stil (som preger hele frisen), ligger art nouveau og nybarokk, Gerhard Munthes arbeider og tradisjonell norsk treskjæring med røtter tilbake til vikingtiden. Treskjæring er en karakteristisk norsk tradisjon som fikk lite oppmerksomhet både på 1800- og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen.
+
== Ikonografi  ==
  
Treet og de sterke fargene utgjør en virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, bygger opp under Dagfin Werenskiolds forkjærlighet for det norske.  
+
''Frigg'' i norrøn mytologi er Odins Hustru, den vise gudinne. Hun blir sett på som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene).<ref>Enoksen, ''Norrøne guder og gudinner'', 21.</ref>&nbsp;Hun er mor til Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen). ''Frigg'' som en del av ''Yggdrasilfrisen'' forteller historien om da Frigg prøver å redde sin sønn Balder fra døden. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han var sanndrømt og at livet hans sto i fare. Det ble så &nbsp;bestemt at Frigg skulle dra ut å få alt i naturen til å avlegge ed på at de ikke vil skade Balder; "Frigg tok alle ting I ed på at de ikke ville skade Balder - ild, vann, jern og alskens malm, steiner, jorden, trærne, sykdommer, dyr og fugler, eiter og ormer"<ref>Munch, P.A, ''Norrøne gude-og heltesagn'', 110.</ref>&nbsp;Mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung.<ref>Enoksen, ''Norrøne guder og gudinner'', 21.</ref>&nbsp;Det er tilslutt våpenet av misteltein som dreper Balder.  
  
Mens nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en internasjonal stil), har Werenskiolds kunst eksemplifisert gjennom ''Frigg,'' en tydelig norsk forankring. For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen til tradisjonen knyttes nytt. Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri.  
+
Den monokrome gullfargede bakrunnen er hentet fra kristne ikononmalerier fra middelalderen, mens folkedrakten Frigg bærer er en livstakk som fikk sin populæritet på begynnelsen av 1900-tallet. Særlige likheter har drakten til Rogalandsbunaden, mer spesefikt den tidlige Rogalandsbunaden, som var uten broderi,og hadde svart stakk og snøremaljer<ref>Thue, Oskar et al. Norsk Kunstnerleksikon, Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986</ref> .
 +
 
 +
== Motivbeskrivelse  ==
 +
 
 +
Relieffet fremstiller den norrøne gudinnen ''Frigg'',<ref>Hovland, Norrøne gudar, 65-66.</ref> ''Frigg'' er i relieffet fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt, med et sjal over skuldrene og håret satt opp. ''Frigg ''er sentrert i verket. Hun har den høyre hånden lagt bak hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende utover mot tilskueren av relieffet. Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade sønnen. Hun er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær, grener fra trærne skyter fram fra bak kroppen til Frigg. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunnen er lys og gylden, noe som gir frisen assosiasjoner til et ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen.
 +
 
 +
== Formale virkemidler  ==
 +
 
 +
Til grunn for Werenskiolds dekorative stil, og som fungerer som formalt gjennomgangstema, ligger den&nbsp;ornamentale, og tidsvis voldsomme,&nbsp;art nouveau og&nbsp;nybarokke tradisjonen. Gerhard Munthes arbeider og tradisjonell norsk treskjæring&nbsp;har også vært&nbsp;viktig inspirasjon. Treskjæring er&nbsp;historisk&nbsp;en karakteristisk norsk tradisjon som fikk lite oppmerksomhet både på 1800- og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen.
 +
 
 +
Trerelieffet,&nbsp;er&nbsp;utformet som et&nbsp;'haute-relief' hvis&nbsp;formale effekt er med på å&nbsp;fremskyte&nbsp;komposisjonens forgrunn. Resultatet er en flørt med tre-dimensjonal optikk og romlighet. Frigg trer nærmest ut av motivet. Dette kompositoriske virkemiddelet&nbsp;er sjangerbetegnende innenfor et&nbsp;barokkt og ny-barokkt billedskjema:&nbsp;Fokuset dybde og&nbsp;et enhetlig&nbsp;billedsentrum.&nbsp;&nbsp;
 +
 
 +
Treet og de sterke fargene utgjør en virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen.&nbsp;Werenskiold åpner&nbsp;med dette for&nbsp;et malerisk og svært ekspressivt uttrykk som bidrar til å&nbsp;(re)vitalisere hans mytiske tematikk.&nbsp;Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, og ikke minst valget med&nbsp;å&nbsp;pryde gudinnefremstillingen&nbsp;sin&nbsp;i nasjonal folkedrakt med tilhørende koloritt,&nbsp;bygger opp under Dagfin Werenskiolds forkjærlighet for det norske. &nbsp;
  
''Frigg'' og ''Yggdrasil'' må i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Imidlertid bør det tas høyde for at nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte. Frigg/Yggdrasil forsvarer likevel på en god måte sin plass i det totale utsmykningsarbeidet ved Oslo Rådhus.<br>
+
== Kontekst  ==
  
<br>
+
Mens nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en internasjonal stil), har Werenskiolds kunst eksemplifisert gjennom ''Frigg,'' en tydelig norsk forankring. For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen til tradisjonen knyttes på nytt. Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri.
  
===== Referanser  =====
+
''Frigg'' og ''Yggdrasil'' må i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Arbeidet ble startet på begynnelsen av 1940 årene, i tiden da Norge var under tysk okkupasjon. Det er selvsagt at ''Yggdrasil''&nbsp;må ha falt i god smak hos både tyske okkupanter og Nasjonal Samlings regjering, men det skal nevnes at kunstneren har selv uttalt at han var redd for at verkene i ”Yggdrasil” skulle bli brukt propagandasammenheng<ref>Michelet, J. F. ”Treskjærer og maler”, VG 4.3 (1968): 10</ref>.&nbsp;Imidlertid bør det tas høyde for at nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte.&nbsp;
  
<references /><br>
+
== Referanser  ==
  
<br>  
+
''<references /><br>''
  
===== Bibliografi  =====
+
== Bibliografi  ==
  
 
Berg, Knut et al. (red.). ''Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid''. Bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983.<br>  
 
Berg, Knut et al. (red.). ''Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid''. Bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983.<br>  
Linje 36: Linje 48:
  
 
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo.'' Oslo: Aschehoug &amp; Co. (W. Nygård), 2000.<br>  
 
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo.'' Oslo: Aschehoug &amp; Co. (W. Nygård), 2000.<br>  
 +
 +
Michelet, Johan Fredrik. ”Treskjærer og maler”, ''VG'' 4.3 (1968): 10
 +
 +
Munch, P.A. ''Norrøne gude-og heltesagn''.Universitetsforlaget,1996.
  
 
Parmann, Øistein. ''Dagfin Werenskiolds trerelieffer.'' Oslo: Dreyer Forlag, 1967.<br>  
 
Parmann, Øistein. ''Dagfin Werenskiolds trerelieffer.'' Oslo: Dreyer Forlag, 1967.<br>  
  
[[Category:Dagfin Werenskiold]] [[Category:Relieff]] [[Category:Oslo rådhus]]
+
== Eksterne lenker  ==
 +
 
 +
[[Category:Relieff]][[Category:Oslo_rådhus]][[Category:Alle_wiki-kunstverk]]

Nåværende revisjon fra 16. aug. 2013 kl. 16:09

Dagfin Werenskiold, Frigg

Dagfin Werenskiold

Dagfin Werenskiold ble født i Bærum i 1892 som den yngste sønnen til Erik Werenskiold ( 1855- 1938). Det ble tidlig bestemt at han skulle gå i farens fotspor.[1] Kunstneren vokste opp i et urbant, kosmopolitisk miljø, med en aristokratisk bakgrunn.[2] De første tegneundervisningene mottokk han av sin far. Senere fortsatte han sin utdanning i Paris, hvor han ble sendt for å lære maling hos Othon Friesz (1879-1949 ) som han etter hvert byttet til billedhuggerlære hos Antoine Bourdelle (1861-1929).[3]
Dagfin Werenskiold sin bakgrunn som både maler og billedhugger, kommer best til uttrykk i hans trerelieffer hvor han med lykke kombinerer sine evner.[4] Det er også i disse man merker godt at til tross for at kunstneren fikk sin utdanning i Paris, var hans kunst preget av nasjonalromantikken. Noe som kommer strekt til utrykk, blant annet, i Borggårdens primitive trerelieffer, hvor det er den norske naturen, mytologien, eventyr og folkeviser, ikke det klassiske, som er hans inspirasjon.[5]

Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og hvert verk veier opp mot 1000 kg.
Motivene til Yggdrasilserien er hentet fra norrøn mytologi, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg av sentrale myter og trosforestillinger.

”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…)." [6]

Ikonografi

Frigg i norrøn mytologi er Odins Hustru, den vise gudinne. Hun blir sett på som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene).[7] Hun er mor til Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen). Frigg som en del av Yggdrasilfrisen forteller historien om da Frigg prøver å redde sin sønn Balder fra døden. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han var sanndrømt og at livet hans sto i fare. Det ble så  bestemt at Frigg skulle dra ut å få alt i naturen til å avlegge ed på at de ikke vil skade Balder; "Frigg tok alle ting I ed på at de ikke ville skade Balder - ild, vann, jern og alskens malm, steiner, jorden, trærne, sykdommer, dyr og fugler, eiter og ormer"[8] Mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung.[9] Det er tilslutt våpenet av misteltein som dreper Balder.

Den monokrome gullfargede bakrunnen er hentet fra kristne ikononmalerier fra middelalderen, mens folkedrakten Frigg bærer er en livstakk som fikk sin populæritet på begynnelsen av 1900-tallet. Særlige likheter har drakten til Rogalandsbunaden, mer spesefikt den tidlige Rogalandsbunaden, som var uten broderi,og hadde svart stakk og snøremaljer[10] .

Motivbeskrivelse

Relieffet fremstiller den norrøne gudinnen Frigg,[11] Frigg er i relieffet fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt, med et sjal over skuldrene og håret satt opp. Frigg er sentrert i verket. Hun har den høyre hånden lagt bak hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende utover mot tilskueren av relieffet. Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade sønnen. Hun er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær, grener fra trærne skyter fram fra bak kroppen til Frigg. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunnen er lys og gylden, noe som gir frisen assosiasjoner til et ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen.

Formale virkemidler

Til grunn for Werenskiolds dekorative stil, og som fungerer som formalt gjennomgangstema, ligger den ornamentale, og tidsvis voldsomme, art nouveau og nybarokke tradisjonen. Gerhard Munthes arbeider og tradisjonell norsk treskjæring har også vært viktig inspirasjon. Treskjæring er historisk en karakteristisk norsk tradisjon som fikk lite oppmerksomhet både på 1800- og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen.

Trerelieffet, er utformet som et 'haute-relief' hvis formale effekt er med på å fremskyte komposisjonens forgrunn. Resultatet er en flørt med tre-dimensjonal optikk og romlighet. Frigg trer nærmest ut av motivet. Dette kompositoriske virkemiddelet er sjangerbetegnende innenfor et barokkt og ny-barokkt billedskjema: Fokuset på dybde og et enhetlig billedsentrum.  

Treet og de sterke fargene utgjør en virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Werenskiold åpner med dette for et malerisk og svært ekspressivt uttrykk som bidrar til å (re)vitalisere hans mytiske tematikk. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, og ikke minst valget med å pryde gudinnefremstillingen sin i nasjonal folkedrakt med tilhørende koloritt, bygger opp under Dagfin Werenskiolds forkjærlighet for det norske.  

Kontekst

Mens nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en internasjonal stil), har Werenskiolds kunst eksemplifisert gjennom Frigg, en tydelig norsk forankring. For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen til tradisjonen knyttes på nytt. Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri.

Frigg og Yggdrasil må i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Arbeidet ble startet på begynnelsen av 1940 årene, i tiden da Norge var under tysk okkupasjon. Det er selvsagt at Yggdrasil må ha falt i god smak hos både tyske okkupanter og Nasjonal Samlings regjering, men det skal nevnes at kunstneren har selv uttalt at han var redd for at verkene i ”Yggdrasil” skulle bli brukt propagandasammenheng[12]. Imidlertid bør det tas høyde for at nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte. 

Referanser

  1. Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer, 15.
  2. Johan Borgen, "Kunsten i Oslo Rådhus". I Kunsten i dag.
  3. Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer, 16.
  4. Ibid,14.
  5. IBID,16.
  6. Borgen, Kunsten i Oslo rådhus
  7. Enoksen, Norrøne guder og gudinner, 21.
  8. Munch, P.A, Norrøne gude-og heltesagn, 110.
  9. Enoksen, Norrøne guder og gudinner, 21.
  10. Thue, Oskar et al. Norsk Kunstnerleksikon, Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986
  11. Hovland, Norrøne gudar, 65-66.
  12. Michelet, J. F. ”Treskjærer og maler”, VG 4.3 (1968): 10

Bibliografi

Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983.

Borgen, Johan. "Kunsten i Oslo Rådhus". I Kunsten i dag. Særutgave 1950. Oslo: Galleri Per for H. Aschehoug & Co.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997.

Enoksen, Lars Magnar. Norrøne guder og myter. Oslo: Schibsted Forlag AS, 2008.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000.

Michelet, Johan Fredrik. ”Treskjærer og maler”, VG 4.3 (1968): 10

Munch, P.A. Norrøne gude-og heltesagn.Universitetsforlaget,1996.

Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyer Forlag, 1967.

Eksterne lenker