Forskjell mellom versjoner av «Frikvarteret»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 32: Linje 32:
 
Noen av disse kvalitetene er tilstede i ''Frikvarteret''. Selv om elementer - som tittelen, sykkelen, enkelte klesplagg - konnoterer til en mer moderne tid, er det noe tidløst over bildet. Det er utført med en teknisk dyktighet og en barokk stil, i fotsporene til det Nerdrum selv anser å være det beste i historien. Motivet skildrer en hverdagslig realisme, og skiller seg derfor fra hans mer kontroversielle bilder - for eksempel ''Mordet på Andreas Bader(1978)'' eller ''Skumring (twilight)(1981)''. ''Frikvarteret'' skiller seg fra mye av Nerdrums senere produksjon, der motivene i større grad domineres av nomader fra ingenmannsland. Likevel er ''Frikvarteret'' et tidlig steg på veien i hans kunstnerskap.
 
Noen av disse kvalitetene er tilstede i ''Frikvarteret''. Selv om elementer - som tittelen, sykkelen, enkelte klesplagg - konnoterer til en mer moderne tid, er det noe tidløst over bildet. Det er utført med en teknisk dyktighet og en barokk stil, i fotsporene til det Nerdrum selv anser å være det beste i historien. Motivet skildrer en hverdagslig realisme, og skiller seg derfor fra hans mer kontroversielle bilder - for eksempel ''Mordet på Andreas Bader(1978)'' eller ''Skumring (twilight)(1981)''. ''Frikvarteret'' skiller seg fra mye av Nerdrums senere produksjon, der motivene i større grad domineres av nomader fra ingenmannsland. Likevel er ''Frikvarteret'' et tidlig steg på veien i hans kunstnerskap.
  
På 70-tallet gikk Nerdrum fra å ikke bare være samfunnskritisk, men til å fremstille individet som et offer for samfunnet. På 60-tallet brøt det ut et veldig samfunnsengasjement hos ungdommer rundt om i hele verden. I Norge ble ikke forholdet mellom ungdommene og staten så kritisk som det gjorde i mange andre land. Her valgte staten å samarbeide med ungdommene istedenfor å starte mottiltak. Et eksempel på dette samarbeidet var å låne ut en gammel skole i Oslo som egentlig skulle rives. En skole i bydelen Vaterland i nærheten av Oslo Sentralstasjon ble inntatt av ungdommer da resten av bydelen ble revet. I tillegg til at ungdommene fikk bruke den skolen, fikk de også økonomisk støtte til å drive arbeid som engasjerte ungdommer. Francis Sejersted skriver i sin artikkel at: «Skolen ble i noen tid «et sted å være» og et arnested for kritiske og opprørske aktiviteter».<ref>Sejersted, ''Norsk historie fra 1970 til 1990''</ref>  
+
På 70-tallet gikk Nerdrum fra å ikke bare være samfunnskritisk, men til å fremstille individet som et offer for samfunnet. På 60-tallet brøt det ut et veldig samfunnsengasjement hos ungdommer rundt om i hele verden. I Norge ble ikke forholdet mellom ungdommene og staten så kritisk som det gjorde i mange andre land. Her valgte staten å samarbeide med ungdommene istedenfor å starte mottiltak. Et eksempel på dette samarbeidet var å låne ut en gammel skole i Oslo som egentlig skulle rives. En skole i bydelen Vaterland i nærheten av Oslo Sentralstasjon ble inntatt av ungdommer da resten av bydelen ble revet. I tillegg til at ungdommene fikk bruke den skolen, fikk de også økonomisk støtte til å drive arbeid som engasjerte ungdommer. Francis Sejersted skriver i sin artikkel at: «Skolen ble i noen tid «et sted å være» og et arnested for kritiske og opprørske aktiviteter».<ref>Sejersted, Norsk historie fra 1970 til 1990.</ref>  
  
 
''Frikvarteret'' henger i dag i en trappeoppgang i universitetsbygget Domus Medica. Dette er en trapp studenter går opp og ned når de skal til og fra forelesninger, det henger altså på en plass der ungdommer og unge voksne skal formidle tanker og meninger. Mange vil derfor si at verket er plassert på en veldig relevant plass.   
 
''Frikvarteret'' henger i dag i en trappeoppgang i universitetsbygget Domus Medica. Dette er en trapp studenter går opp og ned når de skal til og fra forelesninger, det henger altså på en plass der ungdommer og unge voksne skal formidle tanker og meninger. Mange vil derfor si at verket er plassert på en veldig relevant plass.   

Revisjonen fra 27. okt. 2017 kl. 10:28

Odd Nerdrum, Frikvarteret, 1979. Olje på lerret, 175 x 255 cm. Universitetet i Oslo. Foto: UiO/Jens Hamran.
Odd Nerdrum (1944-) er en maler med en særskilt plass i norsk kunsthistorie. I løpet av en karriere som har strukket seg over flere tiår, har han utviklet en karakteristisk stil og en motivkrets som i stor grad bryter med samtidens idealer og dogmer. Han malte Frikvarteret i 1979, et maleri som nå henger på Domus Medica som en del av universitetets kunstsamling i regi av KORO[1].

Motivbeskrivelse og formalanalyse

Dette maleriet viser åtte unge kvinnelige figurer i en horisontal-komposisjon foran en rødbrun murvegg. I forgrunnen er det plassert to dominerende kvinner: til venstre, en opprørt rødkledd ung dame med gestikulerende hender. Til høyre, en passiv og roligere gult kledd dame i samme alder. Alle er ulikt kledd i forskjellige stiler og plagg fra både fortiden og nåtiden. Dette gjelder særlig dame i midten med den gule kjortelen, det hvite skjerfet og pelsplagget rundt seg, i kontrast til den mørkere kledde damen ikledd mørkeblå bukser, en svart skjorte med krage og et rødt sjal over seg. Til høyre for den gulkledde damen prøver en forbipasserende kvinne, med håret trukket tilbake med hårspenner, å bryte seg frem i mengden med hendene rundet styret på en sykkel; på styret henger det to tøystykker i hvitt og rødt. Rundt den rødkledde kvinnen til venstre står det to kvinner, en i en lyserød bluse med en lærveske over skulderen, og en i en mørkegrønn skjorte med rødt hodeplagg. De holder hendene sine rundt henne på en tilbaketrekkende måte; spesielt kvinnen med det røde hårplagget ser nesten like opprørt ut som damen hun holder rundt. På motsatte side – til høyre for syklisten - står to figurer; den ene med hånden sin holdt over ansiktet til den andre. Damen som dekker for sidemannens ansikt har et våkent blikk mot det som skjer i forgrunnen, og har rundt hodet et gult pannebånd som trekker ned hennes krøllete hår. Helt til høyre stikker det frem en mørkkledd figur med et blått hodeplagg. Et smil eller flir skimtes ut av det skyggebelagte ansiktet.

Komposisjonen kan sies å bestå av to grupper, en på hver side av kvinnen i midten. Kvinnen i rødt utgjør midtpunktet for gruppen på venstre side. Både kvinnen i rosa og kvinnen med rødt hodeplagg støtter seg opp mot, og har sin fulle oppmerksomhet rettet mot henne. På den andre siden har vi figuren med gult hodebånd som et midtpunkt på høyre side. Hver av disse midtpunktene utgjør også et geometrisk midtpunkt for hver av sine halvdeler. Slik sett kan motivet deles i fire. Verkets symmetri fremstår harmonisk og balansert.

Motivets grunntone er en varm og mørkstemt brunfarge, men det er også verdt å legge merke til at hver halvdel av bildet er kjennetegnet av en viss farge. De tre kvinnene til venstre bærer alle rødlige og mørke farger, mens de fire andre er kjennetegnet av gule farger - unntatt kvinnen til ytterst høyre som bærer det blå hodeplagget. Kontrasten mellom de varme røde sammen med de gule fargene og den kalde blåfargen danner en form for spenning. Primærfargene rødt, gult og blått står umiddelbart ut for oss og gir bevegelse og vitalitet til bildet. Disse tre fargene har også hver sin dobbelt-klang i henholdsvis det røde hodeplagget, det gule hodebåndet og det blå buksebenet. De rytmiske intervallene gir en varm og saturert fargedominans.

Det er en teatralsk belysning i bildet fra en lyskilde som kommer utenfor billedflaten. Anvendelsen av kraftig punktbelysning minner om barokkens chiaroscuro-teknikk. Lyset skaper en tydelig kontrast mellom de opplyste ansiktene og de mørkere partiene. I de mørkeste partiene virker lyset formoppløsende.

Meningsinnhold

Motivet skildrer et frosset øyeblikk. Det er åpenbart ut ifra ansiktsuttrykket til kvinnen i rødt at bildet inneholder dramatikk. Noe har skjedd i forkant av situasjonen vi er vitne til som har satt denne kvinnen i en nærmest sjokklignende tilstand. Som et handlingslammet offer stirrer hun ut i tom luft, med håndflatende vendt utover. Til høyre står en venninne som holder rundt henne og vifter aktivt og agiterende med hånden. Ansiktet til venninnen avslører et emosjonelt bånd med den sjokkerte kvinnen. På hennes andre side finner vi en mer beroligende, verdig autoritetsfigur. Hun deler ikke disse sterke følelsene med de to andre, men prøver snarere å berolige situasjonen. Denne dualiteten med en influerer på hver skulder med motstridende interesser kjenner vi som et familiært motiv - djevelen og engelen.

Selv om dramatikkens midtpunkt - kvinnen i rødt - er i en sjokkartet tilstand og holder hendene passivt, ligger det likevel en latent aggresjon der. Denne aggresjonen har enda ikke en mottaker, men man aner at den er der. Balansen i hennes verden har åpenbart blitt forstyrret, og ikledd en radierende, viril og nærmest agiterende rødfarge, får denne kvinnen en nesten sentrifugal kraft som virker i resten av bildet.

Inntrykket av denne latente aggresjonen forsterkes av de litt defensive trekkene flere av de andre figurene har. Kvinnen i gult står en anelse bakoverlent, og later til å vekte sine ord. Det ser ut som om hun er i ferd med å poengtere eller argumentere med den pekende fingeren, i tandem med et ansiktsuttrykk som søker et diplomatisk ordspråk - hun er spent på konsekvensene. Kvinnen står beskyttende foran de som befinner seg bak hennes rygg. Kvinnen med sykkelen, kvinnen med hodebånd, samt vedkommende hun beskytter med en hånd, ser ut til å forsøke å vende seg vekk fra situasjonen i selvforsvar. Sykkelstyret danner også en beskyttende barriere.

Kvinnen i midten er ikledd et gult antrekk. Rundt halsen har hun et hvitt skjerf. Kombinasjonen av det uskyldige, rene hvite og det nesten gyldne gule gir assosiasjoner til noe hellig. Hun har noe engleaktig over seg, noe som også understrekes av hennes skjønnhet - som er uovertruffen i bildet. Denne kvinnen er motivets hovedkarakter, og det er henne vi inviteres til å sympatisere med. Selv om hun står ansikt til ansikt med sterke emosjoner forholder hun seg relativt rolig, samtidig som blikket hennes er ladet med noe defensivt. Det er vanskelig å anslå om det er hun som har gjort noe galt, eller om hun kanskje står der på vegne av noen andre.

I spennet mellom disse to hovedkarakterene kan det se ut til å ligge en antagonisme. Det er harmonisk og balansert, men ved nærmere ettersyn aner man en underliggende konflikt. Den roen som ligger i harmonien avbilder bare en stillhet før stormen. Den potente kraften i den røde fargen og kvinnens forferdelse krever sin forløsning. Denne forløsningen befinner seg kronologisk etter motivet og vi får følgelig ikke ta del i den.

Helt til høyre i bildet titter det en karakter inn fra siden. I motsetning til de andre karakterene har vedkommende mesteparten av sin figur utenfor rammen - som om hun bare titter inn fra utsiden. Hun holder armene i kors, og ser ut til å stirre på oss som ser på. Hodeplagget har en veldig intens blåfarge som skiller seg ut fra resten av koloritten. Ellers er kvinnen kledd i en anonym svart. Ansiktet er ikke opplyst, med unntak av nesetippen. Øynene er skjult bak skygger.

Alle de andre har sentrert sin oppmerksomhet til situasjonen som forekommer i bildet. Blikket til denne jenta er derimot eksplisitt rettet mot oss - iakttageren. Vi blir sett, mens vi ser på. Dermed blir vi også mer bevisste på oss selv. I en skolegård er man alltid sett, alltid i et komplekst hierarki med tildelte roller. Skolegården har alltid øyne som setter deg i en objektsposisjon. Denne posisjonen tvinges vi inn i gjennom jentas blikk. Det stirrende blikket - som selv er skjult av skygger, og som ikke helt er en del av den scenen vi iakttar - ser på oss, slik vi ser på figurene i bildet. Vår voyarisme blir underminert.

Bakgrunnshistorikk

Det tyvende århundrets kunsthistorie har båret med seg en opprørsånd. Kunsten trakk mot det abstrakte og non-figurative, og modernismen vant grunn utover på 1900-tallet. Et overordnet ideal i denne perioden var et individuelt og særpreget formspråk, som i sin tur skulle gjøre kunsten autentisk - honnørordet par excellence. Odd Nerdrum bifalte på sin side ikke de nye dogmene. Han gjorde bruk av et gammelmesterlig formspråk fra 1600-tallet, og ofret dermed sitt autentiske særpreg og brøt med modernismens bud om å «vere på høgd med tida».

Nerdrums opprør mot opprøret endte med et brudd. Modernismens anektering av kunst-begrepet har gjort at Nerdrum senere har definert seg som kitschmaler. Kitsch er modernismens antitese. Kitschmaleren er ikke bundet til tiden vedkommende lever i, men forplikter seg til evige størrelser som kjærlighet, døden og soloppgangen. Nyskaping og originalitet uviktig, og som Nerdrum skriver er kitschen lidenskapens uttrykksform, og «…dyktighet (er) et avgjørende kvalitetskriterium. Håndens arbeid er selvavslørende i lys av etablerte normer. Slik sett er kitsch uten beskyttelse, for her er målestokken det beste i historien».

Noen av disse kvalitetene er tilstede i Frikvarteret. Selv om elementer - som tittelen, sykkelen, enkelte klesplagg - konnoterer til en mer moderne tid, er det noe tidløst over bildet. Det er utført med en teknisk dyktighet og en barokk stil, i fotsporene til det Nerdrum selv anser å være det beste i historien. Motivet skildrer en hverdagslig realisme, og skiller seg derfor fra hans mer kontroversielle bilder - for eksempel Mordet på Andreas Bader(1978) eller Skumring (twilight)(1981). Frikvarteret skiller seg fra mye av Nerdrums senere produksjon, der motivene i større grad domineres av nomader fra ingenmannsland. Likevel er Frikvarteret et tidlig steg på veien i hans kunstnerskap.

På 70-tallet gikk Nerdrum fra å ikke bare være samfunnskritisk, men til å fremstille individet som et offer for samfunnet. På 60-tallet brøt det ut et veldig samfunnsengasjement hos ungdommer rundt om i hele verden. I Norge ble ikke forholdet mellom ungdommene og staten så kritisk som det gjorde i mange andre land. Her valgte staten å samarbeide med ungdommene istedenfor å starte mottiltak. Et eksempel på dette samarbeidet var å låne ut en gammel skole i Oslo som egentlig skulle rives. En skole i bydelen Vaterland i nærheten av Oslo Sentralstasjon ble inntatt av ungdommer da resten av bydelen ble revet. I tillegg til at ungdommene fikk bruke den skolen, fikk de også økonomisk støtte til å drive arbeid som engasjerte ungdommer. Francis Sejersted skriver i sin artikkel at: «Skolen ble i noen tid «et sted å være» og et arnested for kritiske og opprørske aktiviteter».[2]

Frikvarteret henger i dag i en trappeoppgang i universitetsbygget Domus Medica. Dette er en trapp studenter går opp og ned når de skal til og fra forelesninger, det henger altså på en plass der ungdommer og unge voksne skal formidle tanker og meninger. Mange vil derfor si at verket er plassert på en veldig relevant plass.

Litteratursliste

Referanseliste

  1. https://koro.no
  2. Sejersted, Norsk historie fra 1970 til 1990.