Forskjell mellom versjoner av «Gate i Røros»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Motivbeskrivelse)
Linje 2: Linje 2:
  
 
==== Motivbeskrivelse ====
 
==== Motivbeskrivelse ====
 +
Gate i Røros er et utsnitt av Lillegaten i Røros, malt fra det som i dag kalles Sohlbergs plass.<ref>Bjerke, Øyvind Storm, ''Harald Sohlberg: Ensomhetens maler,'' 126</ref> Vi ser en husrekke, alle tømret, men de fleste ikledd panel på fasaden ut mot gaten. Husene er malt i sterke og klare farger, i varianter av rødt, gult og brunt og andre jordfarger. De er skjeve med snødekte tak. Snøfonner ligger oppover langs veggene og rekker noen steder opp til vinduene. Gaten er totaldekket av snø. Trapper og inngangspartier har blitt måkt for snøen, men gaten er tom for mennesker.  I mellomgrunnen står en høy, hvit steinkirke med langsiden mot oss. I bakgrunnen ligger et åpent hogstfelt. Himmelen er mørk og truende, og kontrasten mellom denne og den hvite snøen er dominerende i bildet. Den høye flaggstangen og vannpumpen treffer i det gylne snitt til høyre for bildet, mens kirken treffer til venstre.
  
 
==== Formale virkemidler ====
 
==== Formale virkemidler ====
[[Fil:Høst2015solbergrøros.jpg|thumb|Harald Sohlberg, ''Gate i Røros, ''1903. Olje på lerret. Foto/eier: Nasjonalmuseet, Oslo.]]
+
Blikket vårt faller først på det røde huset til høyre for bildet. Videre føres det nedover husrekken inn mot kirken. Kirken, som er det lyseste punktet på øvre del av bildet, leder blikket oppover og holder på oppmerksomheten vår. Lyset i bildet oppleves som kontrastløst, et lys man gjerne opplever på en skyfull vinterdag som forespilt i dette verket.
 +
 
 +
I Sohlbergs maleri kommer vi tett på husene og forgrunnen er smal. Kirken er satt i det gylne snitt og er et lyst punkt i den ellers mørke himmelen. Denne blir derfor et naturlig blikkfang i maleriet. Bygget står i kontrast til de andre husene og kommer opp som et stødig og sterkt bygg. Den er rettvendt mot oss og føles direkte, i motsetning til husene som fremstår unnvikende og lukkede; som på vei fra oss nedover gaten. Hvis vi sammenligner med fotografiet Sohlberg brukte som forelegg, kan vi se at kirken har blitt lysnet opp og hevet. Dette er med på å gi maleriet et sakralt preg.
 +
 
 +
Landskapet og bygningene er autonome, de tjenestegjør ikke som kulisser, men som selve motivet. Snøen, husrekken og himmelen skaper et horisontalt preg i Sohlbergs maleri, men vi finner en dobbelthet; kirketårnet, flaggstengene og husets treverk skaper også vertikal linjeretning. Bildet er malt i en lineær form med sterke omrisser som gir maleriet et adynamisk og på grensen til aggressivt uttrykk.
 +
 
 +
Sohlberg var en dyktig tegner etter skolen i København og Kristiania, og bildets komposisjon viser en inngående kunnskap om perspektiv. Det som er slående med hans arbeider, er den kontemplative følingen man får med naturen.<ref>Nasjonalgalleriet 1987,'' Nordiske stemninger,'' 308</ref> Samtidig som han gjengir naturlandskaper så virkningsfullt, forholder han seg naturtro til sine motiver. Det er en stor detaljrikdom i verket. Sohlberg tok gjerne utgangspunkt i fotografier da han malte, som var en fin måte å jobbe på slik at man ikke trengte å sitte fysisk foran motivet som ble malt. På denne måten kunne han også være svært naturtro til motivet. Dette gjelder også Gate i Røros.<ref>Bjerke, Øivind Storm, ''Harald Sohlberg - Ensomhetens maler, ''129</ref>  Ved nært studie kan man oppdage en rekke konturer rundt objektene, i panelet og langs neveren på taket, blant annet.
 +
 
 +
Den typiske nyromantiske koloritten er kjølig og med mye bruk av blått. Tydelige eksempler på dette er Stjernenatt av Edvard Munch og Natt av Harald Sohlberg. Koloritten i Gate i Røros har noen varme toner i seg – gult og rødt – men himmelen og landskapet rundt de fargede husene i kjølig. Himmelen tar en stor plass i verket og er viktig for å understreke følelsene Sohlberg ønsker å formidle. Den mørke, grå flaten gir en tyngende stemning på maleriet, samtidig som det er med på å forsterke fargene på husene på en uttrykkfull måte. Den er også med på å få beskueren til å føle seg liten.
 +
 
 +
Snøen er påført med tykke lag og fremstår som tredimensjonale; som beskuer får man en følelse av at snøen er på vei ut av bildet. Dette er med på å forsterke den voldsomme mengden og tyngden snøen har i verket. Himmelen og snøen er de eneste maleriske elementene i maleriet. Snøen blir en dynamisk kontrast til den statiske husrekken. Husveggene er glatte, mens himmelen er malt med røffe penselstrøk. Snøen er modellert i lag over hverandre, slik at det gir en relieffvirkning. Sohlberg oppnår på denne måten tre ulike stoffkarakterer i maleriet.<ref>Bjerke, Øivind Storm, ''Harald Sohlberg - Ensomhetens maler, ''127'' ''</ref>[[Fil:Høst2015solbergrøros.jpg|thumb|Harald Sohlberg, ''Gate i Røros, ''1903. Olje på lerret. Foto/eier: Nasjonalmuseet, Oslo.]]
  
 
'''Stemningsmaleriet'''
 
'''Stemningsmaleriet'''

Revisjonen fra 21. okt. 2015 kl. 10:10

Harald Sohlberg (1869-1935) er en av Norges mest kjente kunstnere. Han er kjent for sine landskapsmalerier, og fant inspirasjon i Røros og på Rondane. Gate i Røros, eller Efter Snestormen, Lillegaten Røros som verket opprinnelig ble kalt, henger idag på Nasjonalgalleriet og måler 60,5 cm x 90,5 cm. Gate i Røros er malt med olje på lerret og var opprinnelig et bestillingsverk, men ble avslått da verket hadde et for eventyrlig og urealistisk preg for oppdragsgiveren. Bildet ble derfor solgt til kunstsamleren Olaf Schou, som i 1909 ga det i gave til Nasjonalmuseet. Verket er i dag en del av museets billedkunstsamling.

Motivbeskrivelse

Gate i Røros er et utsnitt av Lillegaten i Røros, malt fra det som i dag kalles Sohlbergs plass.[1] Vi ser en husrekke, alle tømret, men de fleste ikledd panel på fasaden ut mot gaten. Husene er malt i sterke og klare farger, i varianter av rødt, gult og brunt og andre jordfarger. De er skjeve med snødekte tak. Snøfonner ligger oppover langs veggene og rekker noen steder opp til vinduene. Gaten er totaldekket av snø. Trapper og inngangspartier har blitt måkt for snøen, men gaten er tom for mennesker.  I mellomgrunnen står en høy, hvit steinkirke med langsiden mot oss. I bakgrunnen ligger et åpent hogstfelt. Himmelen er mørk og truende, og kontrasten mellom denne og den hvite snøen er dominerende i bildet. Den høye flaggstangen og vannpumpen treffer i det gylne snitt til høyre for bildet, mens kirken treffer til venstre.

Formale virkemidler

Blikket vårt faller først på det røde huset til høyre for bildet. Videre føres det nedover husrekken inn mot kirken. Kirken, som er det lyseste punktet på øvre del av bildet, leder blikket oppover og holder på oppmerksomheten vår. Lyset i bildet oppleves som kontrastløst, et lys man gjerne opplever på en skyfull vinterdag som forespilt i dette verket.

I Sohlbergs maleri kommer vi tett på husene og forgrunnen er smal. Kirken er satt i det gylne snitt og er et lyst punkt i den ellers mørke himmelen. Denne blir derfor et naturlig blikkfang i maleriet. Bygget står i kontrast til de andre husene og kommer opp som et stødig og sterkt bygg. Den er rettvendt mot oss og føles direkte, i motsetning til husene som fremstår unnvikende og lukkede; som på vei fra oss nedover gaten. Hvis vi sammenligner med fotografiet Sohlberg brukte som forelegg, kan vi se at kirken har blitt lysnet opp og hevet. Dette er med på å gi maleriet et sakralt preg.

Landskapet og bygningene er autonome, de tjenestegjør ikke som kulisser, men som selve motivet. Snøen, husrekken og himmelen skaper et horisontalt preg i Sohlbergs maleri, men vi finner en dobbelthet; kirketårnet, flaggstengene og husets treverk skaper også vertikal linjeretning. Bildet er malt i en lineær form med sterke omrisser som gir maleriet et adynamisk og på grensen til aggressivt uttrykk.

Sohlberg var en dyktig tegner etter skolen i København og Kristiania, og bildets komposisjon viser en inngående kunnskap om perspektiv. Det som er slående med hans arbeider, er den kontemplative følingen man får med naturen.[2] Samtidig som han gjengir naturlandskaper så virkningsfullt, forholder han seg naturtro til sine motiver. Det er en stor detaljrikdom i verket. Sohlberg tok gjerne utgangspunkt i fotografier da han malte, som var en fin måte å jobbe på slik at man ikke trengte å sitte fysisk foran motivet som ble malt. På denne måten kunne han også være svært naturtro til motivet. Dette gjelder også Gate i Røros.[3]  Ved nært studie kan man oppdage en rekke konturer rundt objektene, i panelet og langs neveren på taket, blant annet.

Den typiske nyromantiske koloritten er kjølig og med mye bruk av blått. Tydelige eksempler på dette er Stjernenatt av Edvard Munch og Natt av Harald Sohlberg. Koloritten i Gate i Røros har noen varme toner i seg – gult og rødt – men himmelen og landskapet rundt de fargede husene i kjølig. Himmelen tar en stor plass i verket og er viktig for å understreke følelsene Sohlberg ønsker å formidle. Den mørke, grå flaten gir en tyngende stemning på maleriet, samtidig som det er med på å forsterke fargene på husene på en uttrykkfull måte. Den er også med på å få beskueren til å føle seg liten.

Snøen er påført med tykke lag og fremstår som tredimensjonale; som beskuer får man en følelse av at snøen er på vei ut av bildet. Dette er med på å forsterke den voldsomme mengden og tyngden snøen har i verket. Himmelen og snøen er de eneste maleriske elementene i maleriet. Snøen blir en dynamisk kontrast til den statiske husrekken. Husveggene er glatte, mens himmelen er malt med røffe penselstrøk. Snøen er modellert i lag over hverandre, slik at det gir en relieffvirkning. Sohlberg oppnår på denne måten tre ulike stoffkarakterer i maleriet.[4]
Harald Sohlberg, Gate i Røros, 1903. Olje på lerret. Foto/eier: Nasjonalmuseet, Oslo.

Stemningsmaleriet

Harald Sohlberg var student under Sven Jørgensen, en naturalistisk maler.[5] Men han stilte spørsmålstegn ved naturalismens objektivitet.[6] Sohlberg kombinerer naturobservasjoner med subjektive følelser og opplevelser, i tråd med nyromantikkens og stemningsmaleriets fokus på formidlingen av subjektive følelser. ”Jeg må male det på min måte”. Særlig i Sohlbergs tidligere verker finner vi impresjonistiske preg. Vi finner også et sakralt preg over landskapene og naturen Sohlberg avbilder. Epokens sammenheng mellom stemningene i naturen og innsikt kjenner vi igjen fra romantikken.[7] Sohlberg hadde, som Bjerke skriver i Tradisjon og fornyelse: Norge rundt århundreskiftet, ”…en spiritualistisk forestilling om en enhet mellom menneskets sjeleliv og stemningene i naturen som grunnleggende (...) landskapssymbolisme”.[8] Denne symbolismen viser seg også i Gate fra Røros, der vi finner den religiøse, spirituelle dimensjonen.

Nyromantikken

Harald Sohlberg er en av våre største kunstnere innen den nyromantiske perioden, som regnes fra 1890-1905. Som en reaksjon på realismen og naturalismen, ønsket man i denne perioden å vende tilbake til følelser, mystikk, subjektive opplevelser og fantasi fremfor kunnskap og fornuft. Nyromantikken førte med seg helhetlige fargeflater, linjerytme og færre detaljer. Maleriet skulle skildre kunstnerens indre sjeleliv fremfor et forsøk på sannferdig og objektiv skildring av et sted de dokumenterte. Det skulle gjerne være dekorativt og stilisert med flere betydningslag hvor symbolbruk var et vanlig virkemiddel. Sohlberg kan, sammen med Nikolai Astrup (1880-1929), kategoriseres som en sen nyromantikker. Landskapsmaleriet var en hyppig malt sjanger for nyromantikerne, og der benyttet man seg gjerne av stemningsskapende fargebruk; kjølige farger og særlig mye blått, og man hadde en dekorativ utforming av naturen. Nyromantikken er et særnorsk fenomen, og den norske sommernatten og skumringstimen(e), var motiver som ofte ble foretrukket.

Mannen og byen

I 1902 flyttet familien til Røros. Der ble de i over tre år, på tross av at Sohlberg egentlig aldri trivdes der, eller knyttet noen nye

kontakter i området. Grunnen var delvis økonomisk og helsemessig, de ventet nemlig sitt første barn og trengte å bo mer sentralt enn de hadde gjort tidligere. Sohlberg ønsket å male arbeidsmotiver og i følge kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke, var det ikke Røros’ potensiale for å skildre stemningsbilder Sohlberg falt for, men den harde og ubarmhjertige arbeidshverdagen han ville skildre.[9] Røros ble på denne tiden omtalt som Bergstaden, kjent for sin gruvedrift. Selv om Røros var en stor inspirasjonskilde for Sohlberg– han malte byen flere ganger med bilder som Fra en trist by (1902), Fra Røros (1902) og Natt (1904) –fikk Sohlberg aldri noe godt forhold til byen og menneskene som bodde der. Sohlberg var kjent som en overlegen og konservativ mann. Han mente at hans beundrere på Røros var for unge og umodne for ham, da han var vant til å omgås kapitalister og kulturelle. Han ble derfor stående på utsiden av det etablerte sosiale mønsteret i byen[10]. Han så på seg selv som en mann som betraktet verden utenfra; en som ikke var en del av samfunnet, men som stod utenfor. Disse følelsene kommer tydelig frem i dette maleriet; den tomme gaten, de mørke vinduene og den voldsomme snøen som klamrer seg langt oppover husveggen og ligger tungt på taket.'
  1. Bjerke, Øyvind Storm, Harald Sohlberg: Ensomhetens maler, 126
  2. Nasjonalgalleriet 1987, Nordiske stemninger, 308
  3. Bjerke, Øivind Storm, Harald Sohlberg - Ensomhetens maler, 129
  4. Bjerke, Øivind Storm, Harald Sohlberg - Ensomhetens maler, 127
  5. Bjerke, Øivind Storm, Edvard Munch, Harald Sohlberg: Landscapes of the mind, 52.
  6. Bjerke, Øivind Storm, Edvard Munch, Harald Sohlberg: Landscapes of the mind, 56.
  7. Danbolt, Gunnar, Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur fra vikingtida og til i dag, 213, 214.
  8. Bjerke, Øivind Storm, Tradisjon og fornyelse: Norge rundt århundreskiftet, 100.
  9. Bjerke, Ø.S. Harald Sohlberg: Ensomhetens maler, 117.
  10. Bjerke, Ensomhetens maler 117-118.