Forskjell mellom versjoner av «Gudstjeneste i en norsk landskirke»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
m (Innhold)
m (Ikonografi og ikonologi)
Linje 31: Linje 31:
 
Detaljrikdommen i Tidemands gjengivelse av menneskene, samt kirkens og dens symboler er stor. I bildet ser vi blant annet en rekke objekter tilknyttet interiøret i kirken: bildet av Jesus over alteret, den utskårne portalen, krusifikset på inngangsveggen, salmeboken, døpefonten, lysekronen og søylenes kapitler. Videre er folkedraktene til kvinnene til høyre i bildets nedre halvdel utførlig skildret.   
 
Detaljrikdommen i Tidemands gjengivelse av menneskene, samt kirkens og dens symboler er stor. I bildet ser vi blant annet en rekke objekter tilknyttet interiøret i kirken: bildet av Jesus over alteret, den utskårne portalen, krusifikset på inngangsveggen, salmeboken, døpefonten, lysekronen og søylenes kapitler. Videre er folkedraktene til kvinnene til høyre i bildets nedre halvdel utførlig skildret.   
  
Ifølge historiske dokumenter hadde Sauland stavkirke gudstjeneste annenhver søndag, og tredje hver søndag om vinteren.[3] Kristendommen sto sterkt i Norge, og preget både samfunn og kultur.[4] Valget av en stavkirke fra landsbygda som ramme for motivet, kan således forstås begrunnet med det formål å dokumentere kristendommens sentrale posisjon blant samtidens bygdefolk i Norge generelt. Videre bærer Tidemands maleri tydelig bud om en romantisert og idealisert fremstilling av norsk bondestand:  
+
Ifølge historiske dokumenter hadde Sauland stavkirke gudstjeneste annenhver søndag, og tredje hver søndag om vinteren.<ref>Furnes, ''Adolph Tidemand'', 83.</ref> Kristendommen sto sterkt i Norge, og preget både samfunn og kultur.<ref>''Store norske leksikon online'', s.v. «Kristendommens historie i Norge».</ref> Valget av en stavkirke fra landsbygda som ramme for motivet, kan således forstås begrunnet med det formål å dokumentere kristendommens sentrale posisjon blant samtidens bygdefolk i Norge generelt. Videre bærer Tidemands maleri tydelig bud om en romantisert og idealisert fremstilling av norsk bondestand:  
  
Bonden ble stilt opp som samfunnets kraftkilde og som forbilde for de nasjonale dyder. Under romantikken var bonden fortsatt det nasjonale symbol, men man la noe annet i denne individualitetsløse typen enn før. «Den gjeve odelsbonde» ble et mildt og romantisk drømmende vesen, en flittig kirkegjenger, en god konstitusjonell borger.[5]
+
"Bonden ble stilt opp som samfunnets kraftkilde og som forbilde for de nasjonale dyder. Under romantikken var bonden fortsatt det nasjonale symbol, men man la noe annet i denne individualitetsløse typen enn før. «Den gjeve odelsbonde» ble et mildt og romantisk drømmende vesen, en flittig kirkegjenger, en god konstitusjonell borger."<ref>Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.</ref>
  
Tidemands verk viser nettopp dette. I Gudstjenesten deltar bondestanden i sin fineste stas og fyller kirken helt opp. De har bøker de leser i til tross for at bønder flest på 1800-tallet fikk dårlig skoleundervisning og ikke kunne lese.[6] I virkeligheten fantes ikke «den norske bonden» som en entydig figur, da også bønder var svært ulike, avhengig av hva de hadde av jord og penger. Men i den nasjonalromantiske kunsten ble bonden trukket fram som en bærer av det urnorske.[7] Det er nettopp dette Tidemand får fram i verkene sine hvor det er religiøse og folkelige samlinger som er skildret og malt.  
+
Tidemands verk viser nettopp dette. I Gudstjenesten deltar bondestanden i sin fineste stas og fyller kirken helt opp. De har bøker de leser i til tross for at bønder flest på 1800-tallet fikk dårlig skoleundervisning og ikke kunne lese.<ref>Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 242.</ref> I virkeligheten fantes ikke «den norske bonden» som en entydig figur, da også bønder var svært ulike, avhengig av hva de hadde av jord og penger. Men i den nasjonalromantiske kunsten ble bonden trukket fram som en bærer av det urnorske.<ref>Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.</ref> Det er nettopp dette Tidemand får fram i verkene sine hvor det er religiøse og folkelige samlinger som er skildret og malt.  
  
 
----[1] Mørstad, Erik, Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk, “folkelivsbilde”, 96
 
----[1] Mørstad, Erik, Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk, “folkelivsbilde”, 96

Revisjonen fra 22. okt. 2020 kl. 10:22

Adolph Tidemand, Gudstjeneste i en norsk landskirke, 1845. Olje på lerret, 91 x 103 cm. Foto: Børre Høstland.
Gudstjeneste i en norsk landskirke ble malt av Adolph Tidemand (1814-1876) i 1845. Material og teknikk er olje på lerret. Verket har et mål på 91 x 103 cm. Verket befinner seg i dag i Nasjonalmuseets samling, etter gave fra Edmond Auguste Pellerin i 1890.[1]

Motivbeskrivelse

Maleriet Gudstjeneste i en norsk landskirke viser innsiden av en mørkebrun trekirke. Kirken har en tradisjonell oppbygning, med alter, kor, en døpefont plassert i forgrunnen av bildet, benkerader på høyre og venstre side, og et galleri i andre etasje. På galleriet og på benkeradene sitter og står mennesker som alle er ikledd penklær og bunader. Kvinnene har på røde jakker, mørkeblå overdeler eller hvite skjorter, og har broderier på både skjorter og stakker. Spesielt én kvinne utmerker seg i bildet. Det sparsommelige lyset som kommer fra en åpning til venstre i bildet treffer spesielt henne, og gjør at hun utmerker seg. Hun er plassert omtrent i det gylne snitt i maleriet, til høyre i forgrunnen. Kvinnen har på bunad med rød jakke, hun har tørkle i halsen og skaut på hodet. Hun står oppreist. Munnen hennes er litt åpen, og det er som hun er på vei til å si noe. Hun ser konsentrert ut. Øynene bak de runde brilleglassene på nesen hennes fokuserer på teksten i salmeboken hun holder opp mot ansiktet.

Flere av mennene står oppreist på benkeradene. En mann utmerker seg også spesielt i maleriet. Han står til venstre i bildet, også han omtrent i det gylne snitt, i mellomgrunnen. Munnen hans er åpen. Den ser nesten ut til å være i bevegelse. Øynene hans stirrer overrasket mot venstre. Han er ikledd en mørkeblå bunad med hvitt tørkle i halsen. På galleriet sitter det også mennesker. Noen av de som sitter helt i bakgrunnen av bildet klarer vi ikke se ansiktsuttrykkene på. En liten gutt henger med armene over gelenderet. Han har en kringle i hånden.

I forgrunnen til venstre i bildet er alteret og koret i kirken. Presten står i koret, med ryggen til menneskene som deltar på gudstjenesten. Han har albuene på bordet. Hendene hans er foldet. Presten har en stor, hvit prestekrage rundt halsen, og har på en stor, svart kappe. Over presten henger et maleri med gyllen ramme, av Jesus på korset.

Kirken er dust lyst opp. Det mørke treet gjør bildet generelt mørkt. Den eneste lyskilden i bildet kommer fra én eller flere åpninger til venstre i maleriet. Den ene lyskilden er skjult bak altertavlen og bildet av Jesus. Det gjør at svake lysstråler går fra omtrent der hvor Jesus-bildet er, ned mot den oppreiste kvinnen i rødt som ser i salmeboken. De svake lysstrålene lyser også opp mannen i den mørkeblå bunaden, og en rekke andre kvinner som sitter rundt kvinnen som står oppreist i den røde bunadsjakken.

Formale virkemidler

Komposisjon

Lys og farger

Bruken av lys er et sentralt virkemiddel i dette maleriet. Det er et hint av tenebroso, hvor lyssettingen skaper en dramatisk effekt, en slags kjellerbelysning[2]. Det er mulig at Tidemand ble inspirert av barokkunstneren Caravaggio og andra kunstnere som ham brukte malerteknikken chiaroscuro, som legger vekt på motsetningene mellom belyste og ubelyste partier. Graden av dramatisk lys og fullstendig mørke er langt ifra like stor som hos mange barokkunstnere, men kontrasten mellom den mørke bildekanten og den lyse midten er tydelig og iøynefallende. Effekten er at bildet får liv og dynamikk, og styrker også opplevelsen av det tredimensjonale rommet.

Den eneste lyskilden er dagslyset utenfra som nevnt kommer inn i kirken gjennom en portal og trolig en annen åpning skjult bak alteret. Lyset faller på menigheten og retter på den måten fokuset mot menneskene i bildet. Det tydelige fraværet av annet lys, lysekronen uten lys og det utente lyset på alteret, kan tyde på at alt dette er svært gjennomtenkt. Motivets plassering i en kirke leder tankene til en guddommelig opplevelse. Det mystiske lyset som strømmer frem fra bak maleriet av Kristus på korset kan forsterke det religiøse budskapet og tolkes som et lys fra Gud.

Tidemand bruker en dempet og beroligende fargepalett. Lyset er gyllent og fremhever de varme brunfargene i treinteriøret. Dette setter i sin tur fokus på menighetens fargerike drakter, vakkert ornamenterte bunader og silketørklær. Spesielt kvinnen med rød jakke stikker seg frem som blikkfang og en kontrast til alt det brune.

Innhold

Det førikonografiske

Gudstjeneste i en norsk landskirke ble malt året etter en studietur Tidemand foretok seg i Norge i 1844, der målet var å samle informasjon om bunader, kirker og norske hjem til sine skildringer av norsk folkeliv.[3]Det var på denne turen han så Sauland kirke. Herfra lagde han skisser, og det er den kirken store deler av interiøret i verket er tatt fra.[4] Døpefonten skal opprinnelig være fra J. C. Dahls verk om norske stavkirker, og skal ha vært fra Bø kirke.[5] I nasjonalromantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Norden på 1800-tallet, søkte man nettopp å definere og fremheve det særegne nasjonale. Man oppsøkte egen historie og folk, tradisjoner, skikker, litteratur og musikk.[6]

Folkelivsmalerier slik som Gudstjeneste i en norsk landskirke, er “et fortellende figurmaleri som gjengir opptrinn av alvorlig, idyllisk, komisk eller satirisk art”.[7] I dette verket er det gudstjenesten som fungerer som opptrinn, og det blir fremstilt på en idealisert måte. Unge og voksne figurerer side om side, fra den sovende babyen til den arketypiske eldre kvinnen med salmeboken i hendene og brillene på nesetuppen. Slik fremstilles det norske bygdelivet i all sin detaljrike folkedraktsprakt, men også som et livsløp fra barn- til alderdom. Men ikke bare forteller maleriet noe om norsk bygdekultur generelt, den sier også noe om et spesifikt og delvis komisk øyeblikk i en hverdagssituasjon: Hva som skjer og hva som er i ferd med å skje. Han som kommer gående inn med hatten i hånden er trolig forsinket, og overrumpler derfor den tørklekledde mannen like til høyre. Mennene på galleriet synes uinteresserte i det som foregår. Følelsen av at ikke alle deltagerne er like begeistret for det som foregår, forsterkes av den sovende babyen. På samme tid er dette en situasjon som utspiller seg i en kirke, med en dypt konsentrert prest til stede. De mange ulike menneskeskikkelsene, små handlingene og sinnsstemningene bidrar til å skape dynamikk i bildet, samt skildre en hverdagssituasjon i all sin psykologiske kompleksitet: humor, alvor, andektighet og kjedsomhet. For selv om Tidemand ønsket å skildre det allmenngyldige og nasjonale, var det som regel med utgangspunkt menneskenes egne sjele- og følelsesliv.[8] 

Ikonografi og ikonologi

Detaljrikdommen i Tidemands gjengivelse av menneskene, samt kirkens og dens symboler er stor. I bildet ser vi blant annet en rekke objekter tilknyttet interiøret i kirken: bildet av Jesus over alteret, den utskårne portalen, krusifikset på inngangsveggen, salmeboken, døpefonten, lysekronen og søylenes kapitler. Videre er folkedraktene til kvinnene til høyre i bildets nedre halvdel utførlig skildret. 

Ifølge historiske dokumenter hadde Sauland stavkirke gudstjeneste annenhver søndag, og tredje hver søndag om vinteren.[9] Kristendommen sto sterkt i Norge, og preget både samfunn og kultur.[10] Valget av en stavkirke fra landsbygda som ramme for motivet, kan således forstås begrunnet med det formål å dokumentere kristendommens sentrale posisjon blant samtidens bygdefolk i Norge generelt. Videre bærer Tidemands maleri tydelig bud om en romantisert og idealisert fremstilling av norsk bondestand:

"Bonden ble stilt opp som samfunnets kraftkilde og som forbilde for de nasjonale dyder. Under romantikken var bonden fortsatt det nasjonale symbol, men man la noe annet i denne individualitetsløse typen enn før. «Den gjeve odelsbonde» ble et mildt og romantisk drømmende vesen, en flittig kirkegjenger, en god konstitusjonell borger."[11]

Tidemands verk viser nettopp dette. I Gudstjenesten deltar bondestanden i sin fineste stas og fyller kirken helt opp. De har bøker de leser i til tross for at bønder flest på 1800-tallet fikk dårlig skoleundervisning og ikke kunne lese.[12] I virkeligheten fantes ikke «den norske bonden» som en entydig figur, da også bønder var svært ulike, avhengig av hva de hadde av jord og penger. Men i den nasjonalromantiske kunsten ble bonden trukket fram som en bærer av det urnorske.[13] Det er nettopp dette Tidemand får fram i verkene sine hvor det er religiøse og folkelige samlinger som er skildret og malt.


[1] Mørstad, Erik, Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk, “folkelivsbilde”, 96

[2] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 155

[3] Furnes, Adolph Tidemand, 83.

[4] Store norske leksikon online, s.v. «Kristendommens historie i Norge».

[5] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232

[6] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 242

[7] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232


[6] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 155.

[7] Furnes, Adolph Tidemand, 83.

[8] Store norske leksikon online, s.v. «Kristendommens historie i Norge».

[9] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.

[10] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 242.

[11] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.

Kontekst

Litteratur

Store norske leksikon online. s.v. "Tenebroso". oppsøkt 13.9.2020. https://snl.no/tenebroso

Referanser

  1. Nasjonalmuseet online. s.v. "Gudstjeneste i en norsk landskirke". oppsøkt 20.10.2020.https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00364
  2. Store norske leksikon online, s.v. "Tenebroso".
  3. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 149.
  4. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 147.
  5. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 70.
  6. Store norske leksikon online, s.v. “Nasjonalromantikken”.
  7. Mørstad, Erik, Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk, “folkelivsbilde”, 96.
  8. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 155.
  9. Furnes, Adolph Tidemand, 83.
  10. Store norske leksikon online, s.v. «Kristendommens historie i Norge».
  11. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.
  12. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 242.
  13. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.