Forskjell mellom versjoner av «Gustav Wentzel»

Revisjonen fra 24. okt. 2014 kl. 10:08

Nils Gustav Wentzel (1859 – 1927), ble født i Kristiania inn i en håndverkerslekt og vokste opp i hovedstaden. Faren Jørgen Anton Wentzel var salmakermester.

Wentzel var ikke av norsk ætt, hans oldefar, Franz Wentzel kom til Norge i 1748 fra Böhmen. Han var glassblåser, Gustav Wentzels bestefar, Franz Wentzels eldste sønn, var også håndverker. Wentzels far var salmaker og Gustav Wentzel selv hadde svennebrev som murer. Wentzel kjente således godt til levekårene for en håndverker.

Utdanning og påvirkning

Familien ville at Wentzel skulle bli arkitekt, og etter konfirmasjonen i 1875 begynte han i murerlære. Han arbeidet om dagen, og om kveldene tok han tegnekurs, han ønsket å bli kunstner. Etter å ha tatt svennebrevet ble han elev ved Knud Bergsliens malerskole (1879 – 81).

Han fikk sin vesentlige utdanning i Norge, og var en av de radikale kunstnerene som satte sitt preg på kunstlivet i Kristiania. Han var en av Norges mest rendyrkede realister. Wentzel malte med nesten fotografisk gjengivelse av detaljrike motiv. Han tilhørte bohemen, og ble beskrevet som en av de fanatiske naturalister og realister.

Realismen som kunstbevegelse ble introdusert på slutten av 1840-tallet av den franske maleren Gustave Courbet.^[1] Realismen kom sent til Norge og ble først sett i landskapsmalerier. Det var på 1870 – tallet at de norske kunstnerne orienterte seg innenfor retningen. I 1870 og 1880 – årene foregikk det en stor debatt i det norske kunstlivet . Kunstnerne kjempet for sine ideer, og så på sine jordnære og konkrete krav som en revolusjon av norsk kunstliv.^[2]

Tidemand var den kunstneren som fremfor noen innviet Wentzels kunstnerbane. Forskjellen mellom mester og elev er først og fremst at Tidemand i sine skisser og studier fører en langt bredere og friere pensel enn Wentzel gjorde. Konkylien i Wentzels første stilleben På kommoden fra 1879 er penslet ut på en måte som kan minne om den gamle blomster- og budoarmaler Frants Bøe. Også i Snekkersvennen fra 1881 er det i den tette, litt kornete overflaten en smak av München-asfalt, en kjølig, lysfattig heltone som helt hører det foregående decennium til, med det varme ildskjæret fra ovnen som eneste koloristiske spenning.^[3]

I 1882 og 1884 dro Wentzel på studiebesøk til Paris.  I 1883 fikk han veiledning av Frits Thaulow på Friluftsakademiet på Modum. Gjennom studiebesøkene og veiledningene fikk han øynene opp for fargen og lyset.

 I Paris ble de norske kunstnerne stilt overfor de nye problemene som impresjonistene hadde plassert i sentrum; Helhet i stedet for detaljer, atmosfære i stedet for stoffskildring, stemning i stedet for nøktern iakttakelse. Det sentrale spørsmålet var fargens relativitet; belysningsfarge i stedet for lokalfarge, koloristiske konstrastvirkninger og reflekser i stedet for valører. Dette skapte en ny virkelighetsopplevelse, med en grov og utillatelig forenkling, særlig grov når det gjelder et bilde som Frokost I.

Denne nye virkelighetsopplevelsen ble en skanse som han ikke alltid kunne holde, men stadig måtte erobre på nytt. For han var ikke et bilde bare en malerisk oppgave, det var i like høy grad en registrering av et stykke virkelighet, en mest mulig tro gjengivelse av et miljø han var opptatt av.^[4]

Ikke alle i hans samtid kunne godta Wentzels kunst som maleriets siste og avgjørende ord.  De konservative følte seg frastøtt av «det fjerdestands-duftende» ved hans motiver, og for kameraten Edvard Munch fremsto Wentzels nøkterne naturalisme som innbegrepet av alt det han selv foraktet og søkte vekk fra i maleriet. ^[5]

Liv og karriere

Wentzel tiltrakk seg oppmerksomhet som kunstner i 1879 med et stilleben På kommoden. Det var spesielt en konkylie midt i bildet som var malt meget naturtro, og vakte oppsikt hos naturalismens forkjempere Chr. Krohg og Frits Thaulow.

I 1881 sendte Wentzel inn Snekkersvennen til Christiania Kunstforening. Bildet ble refusert. Det kunne han ikke godta. Han hadde atelier i samme bygning som Chr. Krohg og Frits Thaulow, og viste dem bildet. De støttet hans protester, og bildet ble etter hvert en medvirkende årsak til den første kunstneraksjonen mot foreningens innkjøpspolitikk. ^[6]

Gustav Wentzel ble berømt med Snekkersvennen.

Wentzel dro på flere studieturer i distriktene i Norge, og han, som var født og oppvokst i Kristiania, ble en av våre mest troverdige skildrere av landsens mennesker, i solide og gjennomarbeidede bilder som Verdens Gang, Veversken, Dans i Setesdal, Dugurd, og Utvandrere førte han videre linjen fra Adolph Tidemand, som betydde mye for han, da han slo inn på kunstnerbanen.

Til tross for virkelighetsforankringen var han følsom for skiftningene i tidens åndelige klima. Hans «nyromantiske» forsøk omkring 1890 er et helt prøvekart på tidens forsøk på å komme bort fra hverdagsrealismen. I snømaleriet fant han igjen for en tid fotfeste i virkelighetsstudiet, men den gamle intimiteten og fordypelsen ble etter hvert borte, og sansen for effekt, rutine og motivgled gir bare dårlig erstatning. Den Wentzel som vil leve, er den unge 1880-talls naturalisten, som så uredd gikk løs på hverdagen og lokket ny skjønnhet ut av den. Han som viste at også en gråkald vintermorgen i Pilestredet kan ha sin poesi.^[7]

1880-årene var Wentzels sterke periode. Han forsøker seg som stemningsmaler utover 1890-årene, men med lite hell, landskapene ble etter hvert rene rutinemalerier.  Wentzel foretok flere studiereiser rundt om i Norge og i hans jordnære folkelivsskildringer kommer sansen for personkarakteristikk og miljøbeskrivelser til sin rett.^[8]

Wentzels senere, mindre betydelige kunstneriske innsats må ikke få overskygge det faktum at av alle de unge som fikk sin start omkring 1880, var det han som nest etter Edvard Munch viste den klarest og mest markerte profilen.^[9]

Referanser

Bibliografi

1. ↑ Chu. Nineteenth-Century European Art, 256.
2. ↑ Ingebjørg. Kunstdebatt og kunstkritikk i 1880 – årene, 27.
3. ↑ Wentzel, Kitty, Østby, Leif, forord (5-7)
4. ↑ Wentzel, Kitty, Østby, Leif, forord (5-7)
5. ↑ Wentzel, Kitty, Østby, Leif, forord(5-7)
6. ↑ Wentzel, Kitty (17, 25-26)
7. ↑ Wentzel, Kitty, Østby, Leif, forord(5-7)
8. ↑ Norges kunsthistorie (206-207
9. ↑ Wentzel, Kitty, Østby, Leif, forord(5-7)