Forskjell mellom versjoner av «Gustav Wentzel»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 5: Linje 5:
  
  
== <ref>Wentzel, Kitty (5-7)</ref><ref>Wentzel, Kitty (5-7)</ref><ref>Wentzel, Kitty, Gustav Wentzel (5-7)</ref><ref>Wentzel, Kitty, Gustav Wentzel (5-7)</ref><ref>Chu, Nineteenth-Century European Art (256)</ref><ref>Ydsti, Ingebjørg, kunstdebatt og kunstkritikk i 1880-årene (27)</ref>Utdanning og påvirkning ==
+
== Utdanning og påvirkning ==
  
 
Familien ville at Wentzel skulle bli arkitekt. Som en forberedelse til det begynte han i murerlære etter konfirmasjonen i 1875. Han arbeidet om dagen, og om kveldene tok han tegnekurs. Han ville egentlig heller bli kunstner. Etter å ha tatt svennebrev som murer, ble han elev ved Knud Bergsliens malerskole, hvor han gikk fra 1879 til 1881.
 
Familien ville at Wentzel skulle bli arkitekt. Som en forberedelse til det begynte han i murerlære etter konfirmasjonen i 1875. Han arbeidet om dagen, og om kveldene tok han tegnekurs. Han ville egentlig heller bli kunstner. Etter å ha tatt svennebrev som murer, ble han elev ved Knud Bergsliens malerskole, hvor han gikk fra 1879 til 1881.

Revisjonen fra 24. okt. 2014 kl. 14:56

Nils Gustav Wentzel (1859-1927), ble født i Ktistiansand inn i en håndverkerslekt, men vokste opp i Oslo. 

Wentzel-familien var ikke norsk opprinnelig. Gustav Wentzels oldefar kom til Norge i 1748 fra Böhmen. Han var glassblåser. Gustav Wentzels bestefar, Franz Wentzels eldste sønn, var også håndverker. Faren, Jørgen Anton Wentzel var salmakermester. Gustav Wentzel hadde svennebrev som murer.[1] Kunstneren kjente derfor godt til levekårene for håndverkere.


Utdanning og påvirkning

Familien ville at Wentzel skulle bli arkitekt. Som en forberedelse til det begynte han i murerlære etter konfirmasjonen i 1875. Han arbeidet om dagen, og om kveldene tok han tegnekurs. Han ville egentlig heller bli kunstner. Etter å ha tatt svennebrev som murer, ble han elev ved Knud Bergsliens malerskole, hvor han gikk fra 1879 til 1881.

Wentzel fikk sin vesentlige utdanning i Norge, og var en av de radikale kuntnerene som satte sitt preg på kunstlivet i Kristiania. Han var en av Norges mest rendyrkede realister. Wentzel malte med nesten fotografisk gjengivelse av detaljrike motiv. Han tilhørte bohemen og ble beskrevet som en av de fanatiske naturalister og realister.

Realismen som kunstbevegelse ble introdusert på slutten av 1840-tallet av den franske maleren Gustave Courbet. Realismen kom sent til Norge og ble først sett i landskapsmalerier.  Det var på 1870-tallet at de norske kunstnerene orienterte seg innenfor retningen. I 1870 og 1880-årene foregikk en stor debatt i det norske kunstlivet. Kunstnerene kjempet for sine ideer, og så på sine jordnære og konkrete krav som en revolusjon av norsk kunstliv.

Tidemand var den kunstneren som fremfor noen innviet Wentzels kunstnerbane. Forskjellen mellom mester og elev er først og fremst at Tidemad i sine skisser og studier fører en langt bredere og friere pensel enn Wentzel gjorde. Konkylien i Wentzels første stilleben På kommoden fra 1879 er penslet ut på en måte som kan minne om den gamle blomster- og budoarmaler Frants Bøe. Også i snekkersvennen fra 1881 er det i den tette, litt kornete overflaten en smak av München-asfalt, en kjølig, lysfattig heltone, som helt hører til foregående decennium, med det varme ildskjæret fra ovnen som eneste koloristiske spenning.

I 1882 og 1884 dro Wentzel på studiebesøk til Paris. I 1883 fikk han veiledning av Frits Thaulow på Friluftsakademiet på Modum. Gjennom studiebesøkene og veledningene fikk han øynene opp for fargen og lyset.

I Paris ble de norske kunstnerene stilt overfor de nye problemene som impresjonistene hadde plassert i sentrum: Helhet i stedet for detaljer, atmosfære i stedet for stoffskildring, stemning i stedet for nøktern iakttakelse. Det sentrale spørsmålet var fargens relativitet; belysningsfarge i stedet for lokalfarge, koloristiske kontrastvirkninger og reflekser i stedet for valører. Dette skapte en ny virkeghtsopplevelse, med en grov og utillatelig forenkling, særlig grov når det gjelder et bilde som Frokost I.

Denne nye virkelighetsopplevelsen ble en skanse som han ikke alltid kunne holde, men stadig måtte erobre på nytt. For Wentzel var et bilde ikke bare en malerisk oppgave, det var i like høy grad en registrering av et stykke virkelighet, en mest mulig tro gjengivelse av et miljø han var opptatt av. 

Ikke alle i hans samtid kunne godta Wentzels kunst som maleriets siste og avgjørende ord. De konservative følte seg frastøtt av "det fjerdestands-duftende" ved has motiver, og for kameraten Edvard Munch fremsto Wentzels nøkterne naturalisme som innbegrepet av alt det han selv foraktet og søkte vekk fra i maleriet.  

Liv og karriere

Referanser

  1. Wentzel, Gustav Wentzel, 16-18.

Bibliografi