Forskjell mellom versjoner av «Haugianerne»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 11: Linje 11:
 
Bildet er bygget opp i en klassisk trekantkomposisjon, hvor lysføringen fremhever predikantens betydning i midtaksen. En lineær, klar og lukket fremstilling av et alvorstynget øyeblikk fra det norske bondesamfunnet. Bildets gylne snitt leder betrakterens øye mot predikanten og lyset, et formalt grep vi gjenkjenner fra historiske bibelskildringer. Bildet har en dybde som gir oss følelsen av å kunne se innover i rommet. Motivet er et øyeblikksbilde, og ikke en del av et hendelsesforløp. I ansiktsuttrykkene og måten karakterene sitter eller står på, kan vi tolke ulike reaksjoner på lekpredikantens ord. De er også plassert strategisk opp mot hverandre, som gammel mot ung og kvinne mot mann. Dette er med å skape balanse i motivet. Lysvirkningen i Haugianerne gir predikanten et guddommelig preg der han står sentralt plassert i lyset fra ljoren, og de mørke sidepartiene er med å skape et motiv preget av alvor og ettertenksomhet hos de tilstedeværende, ikke ulikt effekten i malerier av barokkmalere som Caravaggio (1573-1610)<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag'', 180.</ref>. Tidemand forener i sitt bilde det hverdagslige i genremaleriet med det opphøyde i historiemaleriet<ref>Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 194-195</ref>. Bildets store format bidrar også til at vi her får en blanding av en folkeskildring, genremaleri og historiemaleri som har høyere rang.  
 
Bildet er bygget opp i en klassisk trekantkomposisjon, hvor lysføringen fremhever predikantens betydning i midtaksen. En lineær, klar og lukket fremstilling av et alvorstynget øyeblikk fra det norske bondesamfunnet. Bildets gylne snitt leder betrakterens øye mot predikanten og lyset, et formalt grep vi gjenkjenner fra historiske bibelskildringer. Bildet har en dybde som gir oss følelsen av å kunne se innover i rommet. Motivet er et øyeblikksbilde, og ikke en del av et hendelsesforløp. I ansiktsuttrykkene og måten karakterene sitter eller står på, kan vi tolke ulike reaksjoner på lekpredikantens ord. De er også plassert strategisk opp mot hverandre, som gammel mot ung og kvinne mot mann. Dette er med å skape balanse i motivet. Lysvirkningen i Haugianerne gir predikanten et guddommelig preg der han står sentralt plassert i lyset fra ljoren, og de mørke sidepartiene er med å skape et motiv preget av alvor og ettertenksomhet hos de tilstedeværende, ikke ulikt effekten i malerier av barokkmalere som Caravaggio (1573-1610)<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag'', 180.</ref>. Tidemand forener i sitt bilde det hverdagslige i genremaleriet med det opphøyde i historiemaleriet<ref>Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 194-195</ref>. Bildets store format bidrar også til at vi her får en blanding av en folkeskildring, genremaleri og historiemaleri som har høyere rang.  
  
== ''Kontekst'' ==
+
== Kontekst ==
  
 
Verkets tittel&nbsp;''Haugianerne'' refererer til Hans Nielsen Hauges (1771-1824) folkevekkelsesbevegelse som startet i 1796. Tross konventikkelplakatens forbud, ble religiøse forsamlinger holdt i private hjem og legpredikanter talte om skriftens ord. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, men allerede i 1815 ble ikke haugianerforkynnelsen lenger betraktet som farlig<ref>Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 195</ref>. Maleriet er derfor ikke et politisk innlegg i en religiøs debatt. Vi ser også at det er ro i forsamlingen i motivet og at de utstråler en trygghet i utøvelsen av sin tro.  
 
Verkets tittel&nbsp;''Haugianerne'' refererer til Hans Nielsen Hauges (1771-1824) folkevekkelsesbevegelse som startet i 1796. Tross konventikkelplakatens forbud, ble religiøse forsamlinger holdt i private hjem og legpredikanter talte om skriftens ord. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, men allerede i 1815 ble ikke haugianerforkynnelsen lenger betraktet som farlig<ref>Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 195</ref>. Maleriet er derfor ikke et politisk innlegg i en religiøs debatt. Vi ser også at det er ro i forsamlingen i motivet og at de utstråler en trygghet i utøvelsen av sin tro.  
  
 
+
<br>
  
 
== Verkets betydning nasjonalt og internasjonalt  ==
 
== Verkets betydning nasjonalt og internasjonalt  ==

Revisjonen fra 22. okt. 2013 kl. 14:41

Haugianerne (1852), Adolph Tidemand (1814-1876).
 Olje på lerret, 147 x 183 cm.
 Replikk av maleriet i Düsseldorf Kunstmuseum fra 1848. Eier: Nasjonalmuseet - Nasjonalgalleriet, Oslo.

Adolph Tidemand, Haugianerne, 1852. Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Motivet i Haugianerne viser en forsamling av ulike kjønn og aldre, til andakt i en røykstue. De er alle kledt i norske folkedrakter. Den omreisende lekpredikanten står på en krakk med bibelen i hendene, lent mot brystet. Hans sekk og vandrestav ligger i det ene hjørnet av motivet, sammen med ett par sko. I en seng ligger en gammel mann og i bakgrunnen står døren åpen for flere har kommet til. I midten av røykstua er det mellom gulvplankene en bred flate av steingulv som leder til det åpne ildstedet. Det er høyt under skråtaket og lys kommer inn ovenfra gjennom ljoren. Vi ser til høyre i bildet en ung bunadskledd pike med flettekrans rundt hodet, fremoverbøyd over foldede hender, og vi fornemmer fortvilelse. Ved hennes side sitter en eldre kvinne med et mer apatisk og ettertenksomt ansiktsuttrykk. Det hvite hodetørklet antyder at hun er gift, kanskje er det pikens mor. Inntil henne lener seg en liten gutt som nesten sover. Den sentralt plasserte herren i rød ullvest, er alvorstynget, som om det på ham hviler et større ansvar. Gutten bak ham har et mer frimodig blikk, og de eldre i bildets ytterkanter mer resignerte. Tidemand illustrerer elegant de forskjellige stemninger og livsfaser gjennom disse ansiktsuttrykkene, og bondestanden skildres som verdige og sterke individer.

Formale virkemidler

Bildet er bygget opp i en klassisk trekantkomposisjon, hvor lysføringen fremhever predikantens betydning i midtaksen. En lineær, klar og lukket fremstilling av et alvorstynget øyeblikk fra det norske bondesamfunnet. Bildets gylne snitt leder betrakterens øye mot predikanten og lyset, et formalt grep vi gjenkjenner fra historiske bibelskildringer. Bildet har en dybde som gir oss følelsen av å kunne se innover i rommet. Motivet er et øyeblikksbilde, og ikke en del av et hendelsesforløp. I ansiktsuttrykkene og måten karakterene sitter eller står på, kan vi tolke ulike reaksjoner på lekpredikantens ord. De er også plassert strategisk opp mot hverandre, som gammel mot ung og kvinne mot mann. Dette er med å skape balanse i motivet. Lysvirkningen i Haugianerne gir predikanten et guddommelig preg der han står sentralt plassert i lyset fra ljoren, og de mørke sidepartiene er med å skape et motiv preget av alvor og ettertenksomhet hos de tilstedeværende, ikke ulikt effekten i malerier av barokkmalere som Caravaggio (1573-1610)[1]. Tidemand forener i sitt bilde det hverdagslige i genremaleriet med det opphøyde i historiemaleriet[2]. Bildets store format bidrar også til at vi her får en blanding av en folkeskildring, genremaleri og historiemaleri som har høyere rang.

Kontekst

Verkets tittel Haugianerne refererer til Hans Nielsen Hauges (1771-1824) folkevekkelsesbevegelse som startet i 1796. Tross konventikkelplakatens forbud, ble religiøse forsamlinger holdt i private hjem og legpredikanter talte om skriftens ord. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, men allerede i 1815 ble ikke haugianerforkynnelsen lenger betraktet som farlig[3]. Maleriet er derfor ikke et politisk innlegg i en religiøs debatt. Vi ser også at det er ro i forsamlingen i motivet og at de utstråler en trygghet i utøvelsen av sin tro.


Verkets betydning nasjonalt og internasjonalt

Tidemand var elev ved Kunstakademie Düsseldorf da han i 1848 fullfører Haugianerne. Det blir først utstilt i Berlin, og får særdeles gode kritikker. Det er Städtische Galerie i Düsseldorf som kjøper bildet, og i dag er det Düsseldorfs kunstmuseum Museum Kunstpalast som eier det. Året etter den første utstillingen i Berlin, blir Tidemand tatt opp som medlem og mottar den store gullmedaljen i Berlinerakademiet. I 1852 bestilte Nasjonalgalleriet sin utgave, som er undermalt av Tidemands svenske elev Bengt Nordenberg. Denne versjonen av verket ble vist på Verdensutstillingen i Paris i 1855. Samme år blir Tidemand tildelt æreslegionen og en medalje av første klasse. I 2001 ble enda en utgave som var malt i 1848, testamentert til Nasjonalgalleriet. Det finnes også en versjon fra 1865. Maleriet var også med på Verdensutstillingen i London i 1862. Tidemands Haugianerne er et verk som var viktig i dets samtid. Det inspirerte andre folkelivsskildrere og hadde en positiv innvirkning på både bondestanden og den norske nasjonens identitet. I dag står det som et viktig nasjonalromantisk verk, og som et av de fremste blant de norske folkelivsmaleriene.

Referanser

  1. Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag, 180.
  2. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 194-195
  3. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 195

Bibliografi

Askeland, Jan. Adolph Tidemand og hans tid. Aschehoug, 1991.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Det Norske Samlaget, 2009.

Dietrichson, Lorentz. Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker. Chr. Tønsbergs Forlag, 1878-79.

Noss, Aagot. Adolph Tidemand og folk han møtte. Universitetsforlaget, 1981.

Røvig Håberg, Kirsten. Kunst- og kulturhistorie. Yrkesopplæring ans, 1994.

Eksterne lenker

http://www.nasjonalmuseet.no