Forskjell mellom versjoner av «Hester og svevende mann»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 7: Linje 7:
 
Motivet er tre hester med et svevende menneske over seg. Både hestene og sveveren vender mot venstre i bildet. Figurene er i nesten naturtro størrelse og er montert som keramiske felter i duse jordfarger i rødt, brunt, gult og grønt på veggen. De keramiske figurene har den upussede betongveggen som bakgrunn både i fysisk og billedlig forstand.  
 
Motivet er tre hester med et svevende menneske over seg. Både hestene og sveveren vender mot venstre i bildet. Figurene er i nesten naturtro størrelse og er montert som keramiske felter i duse jordfarger i rødt, brunt, gult og grønt på veggen. De keramiske figurene har den upussede betongveggen som bakgrunn både i fysisk og billedlig forstand.  
  
<br>
+
<br>  
  
== Formale virkemidler == På tross av manglende bakgrunnsmotiv, finner vi elementer som skaper romfølelse. Overlappingen av hestene lager en dybde som forsterkes av den varme, røde fargen på den fremste hesten, kontrastert mot de lysere, kjølige fargene på de øvrige hestene som går mer i ett med bakgrunnen. Allikevel er perspektivet urealistisk. Hestenes størrelsesforhold seg i mellom stemmer ikke (den bakerste er større enn den fremste), mens uvanlig lange ben gir inntrykk av at de er undervinklet. Sveveren er derimot avbildet ovenfra, ryggtavlen er det sentrale i fremstillingen. Kunstneren har selv uttalt at han bevisst aldri forholder seg til motivene sine som sett i fra et spesifikt ståsted.<ref>Erik Solbakken (regi), I ukjent rom-tid: Maleren Frans Widerberg, VHS (Oslo: Statens filmsentral, 1992), 6 min 30 sec.</ref> Motivene uttrykkes og adskilles gjennom omrisslinjer, hvor særlig linjen langs ryggen på den fremste hesten står tydelig ut. Keramikkflisene binder allikevel&nbsp;hestene sammen til en enhet gjenom klare horisontale linjer som krysser hestenes kropper og får de til å likne en mursteinsvegg. En klar, vertikal linje fra øyet på hesten lengst til høyre og ned langs&nbsp;bakre fot av fremste hest deler bildet på midten. I tillegg definerer noen av flisene gjennom sin form anatomien på hestene, blant annet på bena. Den vertikale linjen utgjør et skille mellom&nbsp;blikkretning og bevegelsesretning, da de&nbsp;to rolige hestene befinner seg til venstre for den mens&nbsp;den ryggende hesten og sveveren befinner seg til høyre. Også øyet til hesten til høyre befinner seg til venstre for denne linjen. Blikkretningen i bildet er alle rettet mot venstre, hvilket også gjelder bevegelsen til mennesket. Hesten til høyre rygger motsatt til høyre, og skaper dynamikk i bildet. Det er mye brune og rødlige fargetoner i utsmykningen. Én av hestene, den fremste, er mørk rød og burgunder med skygger av mørk brun og svart. Den steilende hesten er lysere og har flere farger. Den er rødlig, gul, oransj, blå og lys jordfarget. Den siste hesten ser vi ikke så mye av, men den er også lysere enn den fremste og er brun og grønn med jordtoner. Mennesket har de samme fargene som den bakerste hesten, men fargekomposisjonen er annerledes. På den bakerste hesten ser vi at fargene er utformet nesten anatomisk, det vil si at skyggene som framhever muskulaturen til hesten synes ved kontrast mellom fargene. Dette ser man spesielt godt på bakbeina. Menneskets fargekomposisjon virker mer tilfeldig. Ansiktet er likevel i en realistisk hudtone, og det som kan ligne på hår er i en rødlig bruntone. Beina har også denne hudtonen. Den ene armen derimot, den som strekker seg framover mot venstre, er blågrønn.&nbsp;Skyggebruken er tydelig på kroppen til den første hesten og bakparten til den andre, men det er også en del mørkere fargepartier, særlig på sveveren, som virker mer tilfeldig plassert. Disse gjør det litt uklart hvor lyskilden er, men hvis man går ut ifra de overnevnte skyggene kommer lyset fra venstre ovenfra, slik det også i virkeligheten gjør fra et vindu i bygningen.<br> Leser man litt om Widerberg vil man likevel fort finne ut av hva han selv har tenkt med disse svevende menneskene som man stadig ser igjen i hans kunstverk. Widerberg sier i et intervju med Odd Winger: «Mennesket under flukt er noe av det som opptar meg. Flukten er en form for beskyttelse.»<ref>Winger, Odd, «Frans Widerberg: Jeg er i ferd med å oppdage et språk»», Dagbladet 10. november 1972</ref> Dette flyktige mennesket er ikke vanskelig å finne i Widerbergs kunst. Blar man litt i noen oversiktsbøker om hans kunst finner man fort ut at både hester og svevende mennesker gjentar seg.<ref>Widerberg, Frans, Hans-Jakob Brun og Øystein Ustvedt. Malerier 1956-1996. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag AS, 1996.</ref> Hvorfor bruker han hester som motiv i så mange av kunstverkene sine? Hester er harmoniske dyr som har vært inkludert i menneskesamfunnet siden sivilisasjonens start. Hester er også gode transportmidler og har i tusenvis av år fraktet mennesker fra by til by, og dette kan kanskje kobles opp mot Widerbergs egen kommentar om fluktmotivet. Disse svevende menneskene som flykter kan også uttrykke lengselen til naturen, som jo hestene er en mer eksplisitt del av; «Mot slutten av 60-årene konsentrerte W. seg mer om menneskets følelser i forhold til naturen, menneskeskikkelsene får større betydning i landskapene. (...) Sveverne uttrykker vår lengsel etter å oppheve tyngdekraften og bli ett med naturen.»<ref>Norsk kunstnerleksikon. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986, 485.</ref> Dette kan bekrefte min tolkning om menneskets relasjon til naturen og ønske om å forenes med naturen igjen.
+
== Formale virkemidler ==  
 +
 
 +
På tross av manglende bakgrunnsmotiv, finner vi elementer som skaper romfølelse. Overlappingen av hestene lager en dybde som forsterkes av den varme, røde fargen på den fremste hesten, kontrastert mot de lysere, kjølige fargene på de øvrige hestene som går mer i ett med bakgrunnen. Allikevel er perspektivet urealistisk. Hestenes størrelsesforhold seg i mellom stemmer ikke (den bakerste er større enn den fremste), mens uvanlig lange ben gir inntrykk av at de er undervinklet. Sveveren er derimot avbildet ovenfra, ryggtavlen er det sentrale i fremstillingen. Kunstneren har selv uttalt at han bevisst aldri forholder seg til motivene sine som sett i fra et spesifikt ståsted.<ref>Erik Solbakken (regi), I ukjent rom-tid: Maleren Frans Widerberg, VHS (Oslo: Statens filmsentral, 1992), 6 min 30 sec.</ref> Motivene uttrykkes og adskilles gjennom omrisslinjer, hvor særlig linjen langs ryggen på den fremste hesten står tydelig ut. Keramikkflisene binder allikevel&nbsp;hestene sammen til en enhet gjenom klare horisontale linjer som krysser hestenes kropper og får de til å likne en mursteinsvegg. En klar, vertikal linje fra øyet på hesten lengst til høyre og ned langs&nbsp;bakre fot av fremste hest deler bildet på midten. I tillegg definerer noen av flisene gjennom sin form anatomien på hestene, blant annet på bena. Den vertikale linjen utgjør et skille mellom&nbsp;blikkretning og bevegelsesretning, da de&nbsp;to rolige hestene befinner seg til venstre for den mens&nbsp;den ryggende hesten og sveveren befinner seg til høyre. Også øyet til hesten til høyre befinner seg til venstre for denne linjen. Blikkretningen i bildet er alle rettet mot venstre, hvilket også gjelder bevegelsen til mennesket. Hesten til høyre rygger motsatt til høyre, og skaper dynamikk i bildet. Det er mye brune og rødlige fargetoner i utsmykningen. Én av hestene, den fremste, er mørk rød og burgunder med skygger av mørk brun og svart. Den steilende hesten er lysere og har flere farger. Den er rødlig, gul, oransj, blå og lys jordfarget. Den siste hesten ser vi ikke så mye av, men den er også lysere enn den fremste og er brun og grønn med jordtoner. Mennesket har de samme fargene som den bakerste hesten, men fargekomposisjonen er annerledes. På den bakerste hesten ser vi at fargene er utformet nesten anatomisk, det vil si at skyggene som framhever muskulaturen til hesten synes ved kontrast mellom fargene. Dette ser man spesielt godt på bakbeina. Menneskets fargekomposisjon virker mer tilfeldig. Ansiktet er likevel i en realistisk hudtone, og det som kan ligne på hår er i en rødlig bruntone. Beina har også denne hudtonen. Den ene armen derimot, den som strekker seg framover mot venstre, er blågrønn.&nbsp;Skyggebruken er tydelig på kroppen til den første hesten og bakparten til den andre, men det er også en del mørkere fargepartier, særlig på sveveren, som virker mer tilfeldig plassert. Disse gjør det litt uklart hvor lyskilden er, men hvis man går ut ifra de overnevnte skyggene kommer lyset fra venstre ovenfra, slik det også i virkeligheten gjør fra et vindu i bygningen.<br> Leser man litt om Widerberg vil man likevel fort finne ut av hva han selv har tenkt med disse svevende menneskene som man stadig ser igjen i hans kunstverk. Widerberg sier i et intervju med Odd Winger: «Mennesket under flukt er noe av det som opptar meg. Flukten er en form for beskyttelse.»<ref>Winger, Odd, «Frans Widerberg: Jeg er i ferd med å oppdage et språk»», Dagbladet 10. november 1972</ref> Dette flyktige mennesket er ikke vanskelig å finne i Widerbergs kunst. Blar man litt i noen oversiktsbøker om hans kunst finner man fort ut at både hester og svevende mennesker gjentar seg.<ref>Widerberg, Frans, Hans-Jakob Brun og Øystein Ustvedt. Malerier 1956-1996. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag AS, 1996.</ref> Hvorfor bruker han hester som motiv i så mange av kunstverkene sine? Hester er harmoniske dyr som har vært inkludert i menneskesamfunnet siden sivilisasjonens start. Hester er også gode transportmidler og har i tusenvis av år fraktet mennesker fra by til by, og dette kan kanskje kobles opp mot Widerbergs egen kommentar om fluktmotivet. Disse svevende menneskene som flykter kan også uttrykke lengselen til naturen, som jo hestene er en mer eksplisitt del av; «Mot slutten av 60-årene konsentrerte W. seg mer om menneskets følelser i forhold til naturen, menneskeskikkelsene får større betydning i landskapene. (...) Sveverne uttrykker vår lengsel etter å oppheve tyngdekraften og bli ett med naturen.»<ref>Norsk kunstnerleksikon. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986, 485.</ref> Dette kan bekrefte min tolkning om menneskets relasjon til naturen og ønske om å forenes med naturen igjen.
  
 
== Referanser  ==
 
== Referanser  ==

Revisjonen fra 26. okt. 2011 kl. 12:08

Frans Widerberg (f. 8. april 1934) er en maler og grafiker. Hans foreldre Ingrid Christine Blom og murmester Nicolai Magnus Widerberg gav ham døpenavnet Frantz Gustav, men han foretrekker forenklingen Frans. Han har to sønner med sin hustru Aasa Brækka, Nicolaus ”Nico” Magnus Widerberg og Thomas Widerberg.
Widerberg fikk sin utdannelse ved Statens kunstakademi (1957-60) under maleren Alexander Schultz, og han regnes i dag som en av Norges fremste kunstnere. Hans malerier er figurative og preget av primærfargene (rødt, gult og blått) og sekundærfargene oransje og grønt.[1]

Hester, ryttere og svevende mennesker i landskapet kosmos er en gjennomgående motivkrets hos Widerberg. 
Verket Hester og svevende menneske (1970/71) er et bestillingsverk til Harriet Holters Hus på Universitetet i Oslo, Blindern. Verket opptar en vegg i foajeen, måler 330x430 cm, og er utført i keramisk lavrelieff på upusset betong.

Frans Widerberg, Hester og svevende mennesker (1970/1971). Keramikk på betong, 330 x 430 cm.

Beskrivelse

Motivet er tre hester med et svevende menneske over seg. Både hestene og sveveren vender mot venstre i bildet. Figurene er i nesten naturtro størrelse og er montert som keramiske felter i duse jordfarger i rødt, brunt, gult og grønt på veggen. De keramiske figurene har den upussede betongveggen som bakgrunn både i fysisk og billedlig forstand.


Formale virkemidler

På tross av manglende bakgrunnsmotiv, finner vi elementer som skaper romfølelse. Overlappingen av hestene lager en dybde som forsterkes av den varme, røde fargen på den fremste hesten, kontrastert mot de lysere, kjølige fargene på de øvrige hestene som går mer i ett med bakgrunnen. Allikevel er perspektivet urealistisk. Hestenes størrelsesforhold seg i mellom stemmer ikke (den bakerste er større enn den fremste), mens uvanlig lange ben gir inntrykk av at de er undervinklet. Sveveren er derimot avbildet ovenfra, ryggtavlen er det sentrale i fremstillingen. Kunstneren har selv uttalt at han bevisst aldri forholder seg til motivene sine som sett i fra et spesifikt ståsted.[2] Motivene uttrykkes og adskilles gjennom omrisslinjer, hvor særlig linjen langs ryggen på den fremste hesten står tydelig ut. Keramikkflisene binder allikevel hestene sammen til en enhet gjenom klare horisontale linjer som krysser hestenes kropper og får de til å likne en mursteinsvegg. En klar, vertikal linje fra øyet på hesten lengst til høyre og ned langs bakre fot av fremste hest deler bildet på midten. I tillegg definerer noen av flisene gjennom sin form anatomien på hestene, blant annet på bena. Den vertikale linjen utgjør et skille mellom blikkretning og bevegelsesretning, da de to rolige hestene befinner seg til venstre for den mens den ryggende hesten og sveveren befinner seg til høyre. Også øyet til hesten til høyre befinner seg til venstre for denne linjen. Blikkretningen i bildet er alle rettet mot venstre, hvilket også gjelder bevegelsen til mennesket. Hesten til høyre rygger motsatt til høyre, og skaper dynamikk i bildet. Det er mye brune og rødlige fargetoner i utsmykningen. Én av hestene, den fremste, er mørk rød og burgunder med skygger av mørk brun og svart. Den steilende hesten er lysere og har flere farger. Den er rødlig, gul, oransj, blå og lys jordfarget. Den siste hesten ser vi ikke så mye av, men den er også lysere enn den fremste og er brun og grønn med jordtoner. Mennesket har de samme fargene som den bakerste hesten, men fargekomposisjonen er annerledes. På den bakerste hesten ser vi at fargene er utformet nesten anatomisk, det vil si at skyggene som framhever muskulaturen til hesten synes ved kontrast mellom fargene. Dette ser man spesielt godt på bakbeina. Menneskets fargekomposisjon virker mer tilfeldig. Ansiktet er likevel i en realistisk hudtone, og det som kan ligne på hår er i en rødlig bruntone. Beina har også denne hudtonen. Den ene armen derimot, den som strekker seg framover mot venstre, er blågrønn. Skyggebruken er tydelig på kroppen til den første hesten og bakparten til den andre, men det er også en del mørkere fargepartier, særlig på sveveren, som virker mer tilfeldig plassert. Disse gjør det litt uklart hvor lyskilden er, men hvis man går ut ifra de overnevnte skyggene kommer lyset fra venstre ovenfra, slik det også i virkeligheten gjør fra et vindu i bygningen.
Leser man litt om Widerberg vil man likevel fort finne ut av hva han selv har tenkt med disse svevende menneskene som man stadig ser igjen i hans kunstverk. Widerberg sier i et intervju med Odd Winger: «Mennesket under flukt er noe av det som opptar meg. Flukten er en form for beskyttelse.»[3] Dette flyktige mennesket er ikke vanskelig å finne i Widerbergs kunst. Blar man litt i noen oversiktsbøker om hans kunst finner man fort ut at både hester og svevende mennesker gjentar seg.[4] Hvorfor bruker han hester som motiv i så mange av kunstverkene sine? Hester er harmoniske dyr som har vært inkludert i menneskesamfunnet siden sivilisasjonens start. Hester er også gode transportmidler og har i tusenvis av år fraktet mennesker fra by til by, og dette kan kanskje kobles opp mot Widerbergs egen kommentar om fluktmotivet. Disse svevende menneskene som flykter kan også uttrykke lengselen til naturen, som jo hestene er en mer eksplisitt del av; «Mot slutten av 60-årene konsentrerte W. seg mer om menneskets følelser i forhold til naturen, menneskeskikkelsene får større betydning i landskapene. (...) Sveverne uttrykker vår lengsel etter å oppheve tyngdekraften og bli ett med naturen.»[5] Dette kan bekrefte min tolkning om menneskets relasjon til naturen og ønske om å forenes med naturen igjen.

Referanser

  1. Øivind Pedersen, Frans Widerberg: Bilder – En reise, (Oslo: Labyrinth Press, 1994), 11.
  2. Erik Solbakken (regi), I ukjent rom-tid: Maleren Frans Widerberg, VHS (Oslo: Statens filmsentral, 1992), 6 min 30 sec.
  3. Winger, Odd, «Frans Widerberg: Jeg er i ferd med å oppdage et språk»», Dagbladet 10. november 1972
  4. Widerberg, Frans, Hans-Jakob Brun og Øystein Ustvedt. Malerier 1956-1996. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag AS, 1996.
  5. Norsk kunstnerleksikon. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986, 485.

Bibliografi

Wenches bibliografi:

Brun, Hans-Jakob. Frans Widerberg. Oslo: Tanum-Norli, 1978.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det
Norske Samlaget, 1997.

Geelmuyden, Niels Christian. I samtale med 15 kunstnere. Lysaker: Dinamo Forlag, 2004.

Pedersen, Øivind. Frans Widerberg: Bilder – En reise. Oslo: Labyrinth Press, 1994.

Store norske leksikon. ”Frans Widerberg”. Tilgjengelig på
http://snl.no/.nbl_biografi/Frans_Widerberg/utdypning. [Oppsøkt 19.9.2011]

Store norske leksikon. ”Frans Widerberg – utdypning (NBL-artikkel)”. Tilgjengelig på
http://snl.no/Frans_Widerberg. [Oppsøkt 19.9.2011]

Wenches Bib, SLUTT


[Preeksisterende bibliografi: Acton, Mary. Learning to look at paintings. 2.utg. London, New York: Routledge, 2009.

Brun, Hans-Jakob og Øystein Ustedt: Frans Widerberg. Malerier 1956-1996. Grøndahl Dreyer (Cappelen), Oslo 1996
Også tilgjengelig på http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2008071100038 (oppsøkt 8. februar 2011).

Ustvedt, Øystein. Frans Widerberg: utdypning. Store norske leksikon, 10.05.10, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Frans_Widerberg/utdypning (oppsøkt 25.01.11)]

 

Eksterne lenker