Forskjell mellom versjoner av «Hud»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Ny side: Inger Sitter (1929-) vert rekna som ein av Noregs fremste biletkunstnarar i etterkrigstida. Ho debuterte som kunstnar på Haustutstillingen i 1948, og går inn i ein tradisjon av norsk mod...)
 
 
(33 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 +
''Hud'' er et abstrakt/ nonfigurativt maleri malt av Inger Sitter i 1967. Maleriet er 200 x 250 cm, malt på lerret med akryl og oljemaling.<ref>Dette er tatt fra informasjonen som henger ved verket (09-09-2012)</ref>
  
Inger Sitter (1929-) vert rekna som ein av Noregs fremste biletkunstnarar i etterkrigstida. Ho debuterte som kunstnar Haustutstillingen i 1948, og går inn i ein tradisjon av norsk modernisme. Som kunstnar bevega ho seg i eit internasjonalt miljø og vart på denne måten påverka av moderniseringen og eksperimenteringa som prega den europeiske målarkunsten på denne tida. Verka hennar beveger seg i grenselandet mellom non-figurativitet og det abstraksjon. Gjenkjennelege motiv så og seie har måtta vika heilt for formale verkemiddel i verka hennar, samstundes som titlane framleis ofte spelar på ytre motiv.  
+
[[Image:Bilde.Hud.JPG|380px|Inger Sitter, ''Hud'', 1967-1969. Olje lerret, 200 x 250 cm. Foto: Arthur Sand.|thumb]]
  
[[Image:Sitter-Hud.jpg|thumb|left|267px|Inger Sitter, Hud  © I. Sitter / BONO 2010]]
+
== Beskrivelse  ==
 +
''Hud'' er fra en periode i Sitters karriere hvor bruken av lyse farger stod sentralt. En flerfarget hovedform strekker seg diagonalt over lerretet, utover bildets rammer. Solide ensfargede felt i gult og hvitt omringer denne hovedformen, som er bygd opp av nyanser av rødt, lilla, hvitt og blått. Overlappende og til dels gjennomsiktige farger skaper her en følelse av rom, og danner en kontrast til de solide feltene. Klare linjer og skarpe kanter går i samspill med myke, flytende konturer. Noen felt er malt med tydelige penselstrøk, mens andre likner mer på akvarell. <br>Denne variasjonen av fokuserte og diffuse felt skaper bevegelse i bildet; det ser nesten ut til å forandre seg mens vi ser på, en dynamikk som blir understreket av den åpne komposisjonen. Spillet med kontraster finner man igjen i fargebruken: Kalde nyanser, som det hvite og det blå, er satt sammen med varme rød- og gultoner. Paletten er helt fri for mørke farger, og rødt, hvitt og gult er hovedklangene. Noen farger er matte, som for eksempel nyansene av lilla, men hovedinntrykket er sterkt og klart. Innslaget av oransje i øvre billedhalvdel skiller seg spesielt ut, med sin neonaktige intensitet.<br>Forholdet mellom tittel og motiv er interessant. Tittelen Hud leder tilskueren inn på et tolkningsspor, et spor man nødvendigvis ikke ville ha kommet inn på selv. Ordet ’’hud’’ kan assosieres med flere ting: Sårbart men samtidig sterkt, mykhet, smidighet, nærhet og intimitet – lista kan bli lang. Noe som i alle fall kan sies er at hud er noe organisk.
  
== Beskrivelse ==
+
== Formale virkemidler ==
 +
 
 +
Bildet er malt med olje akryl på lerret, ifølge opplysningen på plakaten som er hengt opp ved maleriet, i litteraturen blir det beskrevet som olje på lerret. Malingen er hovedsakelig påført i tynne lag. Fargene er dekkende, men enkelte steder så tynt at man lett kan se skjøtene der lerretet er sammenføyet (på den nederst delen av maleriet).<br>Bildet er dominert av en sentral figur over tydelig avgrensede bakgrunnsflater. Hovedfiguren danner et litt skjevt plusstegn eller kors, hvor de enkelte "armene" av korset, klart avgrenser bakgrunnsflatene hver for seg. Til tross for skjevheten i hovedfiguren er bildet godt balansert.<br>I hovedsak består verket av relativt store enkeltflater, men litt til venstre og under sentrum av bildet er det en mindre figur, som består av mindre og sammensatte enkeltdeler. Her er det tydelige avgrensninger mellom små-flatene. Det er også i dette område man kan se linjer, som avgrenser forskjellige flater. Linjene gir også i enkelte små områder dybdefølelse, ved at de gir en skyggefekt.<br>Bakgrunnen på bildet er farget gul, mest dominerende på venstre side av bildet, men vises også på høyre side i to mindre felt. På samme side er det også to områder som er så lyse at man kan få inntrykk av at de er hvite. Hovedfiguren er nesten i sin helhet i lyse pastellfarger, hovedsakelig lyst rødt og lyst blått i blandinger. Helt øverst på denne figuren er det malt et mønster med en nærmest signalrød/oransje farge. Dette er, sammen med et rødt felt nederst på bildet, det eneste som bryter med den ellers så duse fargebruken i maleriet.<br>På venstre side av maleriet er klart avgrensede flater malt over hverandre, hvilket skaper inntrykk av dybde. I samme område er tydelig alternerende retninger på penselstrøkene i de forskjellige fargesjatteringene brukt for å skape dybde rundt den mindre figuren. Her er det også brukt mørkere avgrensninger i fargene langs det nedre omrisset av den lille figuren. I resten av bildet er det flate over flate som gir hint om dybde. Det oransje/røde mønstret øverst på hovedfiguren og de kraftigere fargene på den lille figuren nederst, trekker oppmerksomheten mot disse områdene uten at det bryter harmonien i bildet.<br>
 +
 
 +
== Hud i samtiden  ==
  
Verket Hud, som vart måla i 1967 og i dag er del av Universitetet i Oslo si kunstsamling, stammar frå ein periode i Sitter si karriere kor bruken av lyse fargar sto sentralt. Ei fleirfarga hovudform strekkjer seg diagonalt over lerretet, utover biletet sine rammer. Solide, einsfarga felt i gult og kvitt omkransar denne hovudforma, som er bygd opp av nyansar av raudt, lilla, kvitt og blått. Overlappande og til dels gjennomsiktige fargar skapar her ei kjensle av rom, og dannar ein kontrast til dei solide felta. Klare linjer og skarpe kantar går i samspel med mjuke, flytande konturar. Nokre felt er måla med tydelege penselstrok, medan andre mest liknar ein akvarell. Denne variasjonen av fokuserte og diffuse felt skapar rørsle i biletet; det ser nesten ut til å endra seg medan me ser på, ein dynamikk som vert understreka av den opne komposisjonen. Spelet med kontrastar ser me òg att i fargebruken: Kalde nyansar, som det kvite og det blå, er satt saman med varme raud- og gultonar. Paletten er heilt fri for mørke fargar; raudt, kvitt og gult er hovudklangane. Nokon fargar er matte, som til dømes nyansane av lilla, men hovudinntrykket er sterkt og klårt. Innslaget av oransje i øvre bildehalvdel skil seg spesielt ut, med sin neonaktige intensitet.  
+
Inger Sitter stod sentralt i debatten rundt den abstrakte og nonfigurative kunsten i 1950- og 1960 årene.  
  
Interessant er høvet mellom tittel og motiv. Tittelen ''Hud'' leiar tilskodaren inn eit tolkingsspor, eit spor han ikkje nødvendigvis ville ha kome inn sjølv. Ordet ”hud” kan assosierast med fleire ting: Sårbart men samstundes sterkt, mjukleik, smidigheit, nærleik og intimitet - lista kan bli lang. Noko som i alle fall kan seiast er at hud er noko organisk.  
+
Modernistene ønsket ikke under denne perioden å ta stilling til kjønn i forhold til det kunstneriske uttrykket. De ønsket heller å ta tak i problemene rundt det å være kvinne og kunstner.&nbsp;<br>Verket Hud ble malt i 1967 og kan regnes som et godt eksempel for den abstrakte og nonfigurative kunsten som regjerte i Norge på denne tiden. <br>Den nonfigurative kunsten baserte seg de formale virkemidlene og det var viktig for kunstnerne å ha kunnskap om de ulike virkemidlene.&nbsp;<br>I Hud er de formale virkemidlene relevant for uttrykket i bildet. Inger Sitter har konkret lagt vekt det nonfigurative og organiske.&nbsp;Det er viktig å tro på fargenes, formenes og komposisjonens mulighet til å påvirke det fysiske og psykiske i oss. Når kunsten blir bygget opp på denne måten blir den ofte kalt konkret kunst. Dette fordi det ikke omhandler noe annet enn de formale virkemidlene i bildeoverflaten som bildene er bygget opp av.<ref>Koefoed, ''Modernismen i kunsthistorien fra 1870 til 1990-årene''.</ref>
  
== Formale virkemidler ==
+
== Referanser  ==
  
Ser ein på teknikken til Sitter, der skarpe konturar blandar seg med flytande, slik at heile biletet vert satt i rørsle, og fargebruken hennar, der eit heilt spekter av fargar er satt opp mot, glir inn i og overlappar kvarandre, kan ein sanneleg også kalla måleriet ''Hud'' organisk. ''Hud'' er eit spel med fargar, kontrastar og dynamikk. Sitter sin abstrakte målarstil opnar for assosiasjonar, samstundes som verkets tittel peikar tilskodaren i ein viss tolkingsretning. Den indre rørsla i biletet formidlar noko levande, medan dei klåre fargane utstrålar positivitet. Verket er ein god representant for modernismen i Noreg, og forsvarar såleis sin plass i kunstsamlinga til Universitetet i Oslo.
+
<references />
  
== Referanser ==
+
== Bibliografi  ==
  
== Bibliografi ==
+
Dæhlin, Erik. ''Samtaler med Inger Sitter''. Gjøvik: Gjøvik Trykkeri AS, 1999.
  
Dæhlin, Erik. ''Samtaler med Inger Sitter''. Gjøvik: Gjøvik Trykkeri AS, 1999
+
Geelmuyden, Niels Chr., og Danbolt, Gunnar. ''Inger Sitter: et portrett''. Oslo: H. Aschehoug &amp; Co (W. Nygaard), 2009.
  
Katalog: Christianssands kunstforening, ''Inger Sitter malerier, 1994 ''  
+
Katalog: Christianssands kunstforening, ''Inger Sitter malerier, 1994. ''  
  
Katalog: Uio Inst. for kunsthistorie og klassisk arkeologi, ''Inger Sitter'', Stockholm, 1974
+
Katalog: Uio Inst. for kunsthistorie og klassisk arkeologi, ''Inger Sitter'', Stockholm, 1974.
  
== Eksterne lenker ==
+
== Eksterne lenker ==
  
[[Category:Universitetet_i_Oslo]] [[Category:Kunstnere]] [[Category:Maleri]]
+
[[Category:Universitetet_i_Oslo]]  
 +
[[Category:Alle wiki-kunstverk]]  
 +
[[Category:Maleri]]

Nåværende revisjon fra 13. des. 2017 kl. 21:58

Hud er et abstrakt/ nonfigurativt maleri malt av Inger Sitter i 1967. Maleriet er 200 x 250 cm, malt på lerret med akryl og oljemaling.[1]

Inger Sitter, Hud, 1967-1969. Olje på lerret, 200 x 250 cm. Foto: Arthur Sand.

Beskrivelse

Hud er fra en periode i Sitters karriere hvor bruken av lyse farger stod sentralt. En flerfarget hovedform strekker seg diagonalt over lerretet, utover bildets rammer. Solide ensfargede felt i gult og hvitt omringer denne hovedformen, som er bygd opp av nyanser av rødt, lilla, hvitt og blått. Overlappende og til dels gjennomsiktige farger skaper her en følelse av rom, og danner en kontrast til de solide feltene. Klare linjer og skarpe kanter går i samspill med myke, flytende konturer. Noen felt er malt med tydelige penselstrøk, mens andre likner mer på akvarell.
Denne variasjonen av fokuserte og diffuse felt skaper bevegelse i bildet; det ser nesten ut til å forandre seg mens vi ser på, en dynamikk som blir understreket av den åpne komposisjonen. Spillet med kontraster finner man igjen i fargebruken: Kalde nyanser, som det hvite og det blå, er satt sammen med varme rød- og gultoner. Paletten er helt fri for mørke farger, og rødt, hvitt og gult er hovedklangene. Noen farger er matte, som for eksempel nyansene av lilla, men hovedinntrykket er sterkt og klart. Innslaget av oransje i øvre billedhalvdel skiller seg spesielt ut, med sin neonaktige intensitet.
Forholdet mellom tittel og motiv er interessant. Tittelen Hud leder tilskueren inn på et tolkningsspor, et spor man nødvendigvis ikke ville ha kommet inn på selv. Ordet ’’hud’’ kan assosieres med flere ting: Sårbart men samtidig sterkt, mykhet, smidighet, nærhet og intimitet – lista kan bli lang. Noe som i alle fall kan sies er at hud er noe organisk.

Formale virkemidler

Bildet er malt med olje akryl på lerret, ifølge opplysningen på plakaten som er hengt opp ved maleriet, i litteraturen blir det beskrevet som olje på lerret. Malingen er hovedsakelig påført i tynne lag. Fargene er dekkende, men enkelte steder så tynt at man lett kan se skjøtene der lerretet er sammenføyet (på den nederst delen av maleriet).
Bildet er dominert av en sentral figur over tydelig avgrensede bakgrunnsflater. Hovedfiguren danner et litt skjevt plusstegn eller kors, hvor de enkelte "armene" av korset, klart avgrenser bakgrunnsflatene hver for seg. Til tross for skjevheten i hovedfiguren er bildet godt balansert.
I hovedsak består verket av relativt store enkeltflater, men litt til venstre og under sentrum av bildet er det en mindre figur, som består av mindre og sammensatte enkeltdeler. Her er det tydelige avgrensninger mellom små-flatene. Det er også i dette område man kan se linjer, som avgrenser forskjellige flater. Linjene gir også i enkelte små områder dybdefølelse, ved at de gir en skyggefekt.
Bakgrunnen på bildet er farget gul, mest dominerende på venstre side av bildet, men vises også på høyre side i to mindre felt. På samme side er det også to områder som er så lyse at man kan få inntrykk av at de er hvite. Hovedfiguren er nesten i sin helhet i lyse pastellfarger, hovedsakelig lyst rødt og lyst blått i blandinger. Helt øverst på denne figuren er det malt et mønster med en nærmest signalrød/oransje farge. Dette er, sammen med et rødt felt nederst på bildet, det eneste som bryter med den ellers så duse fargebruken i maleriet.
På venstre side av maleriet er klart avgrensede flater malt over hverandre, hvilket skaper inntrykk av dybde. I samme område er tydelig alternerende retninger på penselstrøkene i de forskjellige fargesjatteringene brukt for å skape dybde rundt den mindre figuren. Her er det også brukt mørkere avgrensninger i fargene langs det nedre omrisset av den lille figuren. I resten av bildet er det flate over flate som gir hint om dybde. Det oransje/røde mønstret øverst på hovedfiguren og de kraftigere fargene på den lille figuren nederst, trekker oppmerksomheten mot disse områdene uten at det bryter harmonien i bildet.

Hud i samtiden

Inger Sitter stod sentralt i debatten rundt den abstrakte og nonfigurative kunsten i 1950- og 1960 årene.

Modernistene ønsket ikke under denne perioden å ta stilling til kjønn i forhold til det kunstneriske uttrykket. De ønsket heller å ta tak i problemene rundt det å være kvinne og kunstner. 
Verket Hud ble malt i 1967 og kan regnes som et godt eksempel for den abstrakte og nonfigurative kunsten som regjerte i Norge på denne tiden.
Den nonfigurative kunsten baserte seg på de formale virkemidlene og det var viktig for kunstnerne å ha kunnskap om de ulike virkemidlene. 
I Hud er de formale virkemidlene relevant for uttrykket i bildet. Inger Sitter har konkret lagt vekt på det nonfigurative og organiske. Det er viktig å tro på fargenes, formenes og komposisjonens mulighet til å påvirke det fysiske og psykiske i oss. Når kunsten blir bygget opp på denne måten blir den ofte kalt konkret kunst. Dette fordi det ikke omhandler noe annet enn de formale virkemidlene i bildeoverflaten som bildene er bygget opp av.[2]

Referanser

  1. Dette er tatt fra informasjonen som henger ved verket (09-09-2012)
  2. Koefoed, Modernismen i kunsthistorien fra 1870 til 1990-årene.

Bibliografi

Dæhlin, Erik. Samtaler med Inger Sitter. Gjøvik: Gjøvik Trykkeri AS, 1999.

Geelmuyden, Niels Chr., og Danbolt, Gunnar. Inger Sitter: et portrett. Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), 2009.

Katalog: Christianssands kunstforening, Inger Sitter malerier, 1994.

Katalog: Uio Inst. for kunsthistorie og klassisk arkeologi, Inger Sitter, Stockholm, 1974.

Eksterne lenker