I samme øyeblikk

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 18. okt. 2019 kl. 14:36 av Shelleyk@uio.no (diskusjon | bidrag) (Skrivefeil)

Hopp til: navigasjon, søk
Astrid Nondal, I samme øyeblikk, 2006. Foto: UiO/Arthur Sand.

Kontekstualisering

Kunsthistorisk

Fokuset på det underbevisste og det dype ved menneskets sinn, er et viktig trekk ved surrealismen.[1] I samme øyeblikk viser klare surrealistiske tendenser, ved det som kan oppfattes som et psykologisk samspill mellom kvinneskikkelsen og de tvetydige omgivelsene hun befinner seg i. Elementer av fantasi og forvrengt virkelighet er også fremtredende i Nondals landskapsfremstilling. Verket snakker til våre følelser og instinkter, med dets drømmeaktige preg. Dette er også faktorer som knytter verket til surrealismen.[2] Surrealismen kjennetegnes ved at den hever seg over virkeligheten, og skaper en ny dimensjon for mennesket i møte med kunsten.[2] Nondals komposisjon preges av et fravær av logikk, som gir betrakteren rom for å skape en egen billedverden hvor han/hun selv må fullføre fortellingen.

Mennesket i møte med naturen er også en tydelig tematikk i Nondals verk. Den lille kvinneskikkelsen fremstår malplassert høyt oppe i trekronene med høye sko og et antrekk som ser ut som det er fra en annen tid. I denne sammenheng virker det naturlig å trekke linjer mellom dette verket og Caspar David Friedrichs kunstnerskap. Som en av de fremste billedkunstnerne fra romantikken, hadde Friedrich et klart mål om å betrakte menneskets forhold til den dramatiske naturen.[3] Friedrich hadde i likhet med andre kunstnere fra romantikken et sterkt fokus på tematikk som; kjærlighet til naturen, subjektivitet og den individuelles opplevelse av landskapet.[4] Dette er gjenkjennelige elementer i Nondals kunstnerskap.

Blant kunstnere som var del av Dusseldorf-skolen på 1800-tallet, var det foretrukket å avbilde det nære og trygge landskapet inne i naturen, heller enn de store panoramaene.[1] I samme øyeblikk kan sees som en slags videreutvikling av denne tradisjonen for landskapsmaleri. Nondal forholder seg til det nære landskapet, hvor man på sett og vis er zoomet inn på et ikke-stedsspesifikt utsnitt av naturen.[5] Heller enn å virke trygt og gjenkjennelig, virker maleriet som en rekonstruering av naturen, sett med et mer fragmentarisk og disharmonisk blikk. Dette viser til både en videreutvikling av- og et brudd med en etablert tradisjon innen landskapsmaleriet, i en gitt periode og gruppering i kunsthistorien.

Dette mystiske og uklare ved I samme øyeblikk gir betrakteren et intrikat landskap å dechiffrere. Det er ingen ting som er gitt, eller fullstendig logisk i dette maleriet. Nondal bidrar på denne måten til å utfordre vårt blikk i møte med den tradisjonelle landskapsmaleri-genren.[6] Hennes bevisste valg om å på sett og vis forvrenge vår opplevelse av landskapsmaleriet, gjør Nondals verk desto mer relevant og aktuelt.[5] Hun tydeliggjør betrakterens anskuende handling, og velger å holde noe tilbake.

  1. 1,0 1,1 Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, Oslo: Det Norske Samlaget, 2018, s. 172-73, 286.
  2. 2,0 2,1 Broby-Johansen, Rudolf. Hverdagskunst-verdenskunst: En oversikt over stilutviklingen i Europa, Oslo: J.W. Cappelens Forlag, 1947, s. 167, 185.
  3. Pooke, Grant., og Diana Newall. Art History: The Basics. New York: Routledge, 2008, s. 18.
  4. Chu, Petra ten-Doesschate. Nineteenth-Century European Art. London: Prentice Hall, 2012, s. 174-177.
  5. 5,0 5,1 Skeide, Cecilie. Undervekst - Undergrowth. Oslo: Labyrinth Press, 2006, s. 13, 36.
  6. Larsen, Mona. Gåtefull i det grønne. Publisert: 30. september 2005, Sist oppdatert: 03:50, 2. des 2016, https://www.dagsavisen.no/kultur/gatefull-i-det-gronne-1.882498