I samme øyeblikk

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 31. okt. 2019 kl. 19:13 av Elibu@uio.no (diskusjon | bidrag) (Samtiden)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

I samme øyeblikk er et naturromantisk og surrealistisk maleri fra 2006, av den norske kunstneren Astrid Nondal (f. 1958 i Tyssedal). Teknikken som er brukt er olje på lerret, og verket måler 140 x 165 cm.

Maleriet var en del av utstillingen Undervekst på Lillehammer Kunstmuseum i 2006,[1] og ble kjøpt inn til UiOs kunstsamling samme år.

Astrid Nondal, I samme øyeblikk, 2006. Foto: UiO/Arthur Sand.

Motivbeskrivelse

Billedflaten er dekket av et grønt skoglandskap med kontrasterende lys rosa himmel i bakgrunnen. Bladverket er perforert med hull hvor den rosa bakgrunnsfargen kommer til syne. Noen steder er skogen mer detaljert enn andre, der den er mer diffus. i toppen av trærne skinner sollys gjennom hullene. Trærne flyter sammen inn i hverandre og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Nederst til høyre er det tre trestammer som er synlig til omtrent midt på bildet. på en gren på den bakerste stammen står det en liten kvinne ikledd lilla kjole og høye hæler. Kjolen går forbi knærne hennes og har en krage. Hun har kort, bølgete og brunt hår. Munnen hennes er åpen, armene utstrakt og kroppen krummet, og det ser ut som hun er i ferd med å falle. Til høyre i maleriet er det en grønn strømmast som kommer ut av bunnen av maleriet og forsetter opp ca 3/4 av maleriet. Masten er ikke tilkoblet noen strømledninger.

Formale virkemidler

Nondal maler landskapsmalerier med naturromantiske tendenser. Hun bruker naturen som motiv, men maler ikke et gjenkjennelig landskap. Verket har et eventyraktig preg med sine dype grønntoner og kontrasterende rosatoner.[2] Skogen er abstrahert og forenklet, men har en grad av naturalisme. Denne kontrasten mellom det naturalistiske og abstrakte gjør at vi kan trekke linjer til surrealismen.

Nondal benytter intense, ekspressive farger som skaper en drømmeaktig atmosfære i bildet. Grønt er den dominerende fargen, sammen med rosa og brune toner. Lyskilden er utenfor billedflaten, men noen lyse partier kan skimtes øverst i bildet og antyde sollys. De lyse partiene skaper også spill i trærne og definerer omrisset.

Kvinnen er noe mer detaljert enn andre elementer som gjør at hun fremstår som viktig i komposisjonen. Den lille kvinneskikkelsen midt oppi et tre med høye hæler, fremstår malplassert og absurd og understreker det surrealistiske i bildet. Hun står vendt mot venstre og ser i retning av masten, dette gjør at det trekkes en diagonal linje fra kvinnen til masten, som knytter dem sammen. Masten utgjør også en vertikal linje som strekker seg oppover i takt med de høye trærne.

Penselstrøkene er myke og har en malerisk kvalitet. De runde, store bevegelsene som spesielt er benyttet på trærne, skaper dynamikk og understreker det organiske. Mellomrommene mellom trærne og himmelen skaper et abstrakt mønster samtidig som grener og stammer skaper dybde og rom. Vekslingen mellom lyse og mørke partier på trærne gjør at det dannes ulike plan. Bak trærne smelter fargesjiktet sammen med forgrunnen og dybdevirkningen oppheves igjen. Mangelen på perspektiv skaper en følelse av å være inne i en dyp skog uten noe begynnelse eller slutt, og bidrar til å skape en viss uro.

Innhold

Oppfattelsen av kvinnen og masten som malplasserte i landskapet er med på å trekke oppmerksomheten mot en tematikk som belyser det kompliserte forholdet mellom mennesket og natur. Kvinnen og masten skiller seg ikke bare ut fra omgivelsene formalt, men også tematisk, og kan ses på som symboler på mennesket og det menneskeskapte. Dette skaper inntrykket av masten og kvinnen som fragmenter som ikke tilhører landskapet, men heller den urbane verdenen. Dette er med på å skape en disharmonisk og tvetydig stemning i verket. Den visuelle sammenlikningen mellom masten og trærne kan vise til temaer som industrialisering, urbanisering og en situasjon der trærne gradvis erstattes med master og bladverk med røyk.

Selv om man får inntrykk av at både kvinnen og masten er malplasserte, kan man også oppfatte en viss spenning mellom dem. De skiller seg nemlig også fra hverandre: masten er statisk og geometrisk og har en grønnfarge som er med på å integrere den i en viss grad i landskapet, mens kvinnen er levende og organisk og skiller seg ut gjennom de desaturerte fargene. Det er ikke helt tydelig hva kvinnen føler eller gjør oppi treet, men kvinnens blikk og det at hun faller bakover, vekk fra masten, kan antyde at det muligens er synet av masten som har skremt henne og fått henne ut av balanse. Denne balansen kan for eksempel representere forholdet mellom mennesket og natur, mellom det å ta vare på naturen samtidig som man benytter seg av dens ressurser. Eller er kanskje konflikten mer rettet mot teknologien, hvor den på en side har var kilde til samfunnsutvikling, samtidig som slike framskritt har skjedd på bekostning av naturen?

Gjennom de surrealistiske elementene blir landskapet framstilt som en slags drømmeverden og uttrykk for indre tanker og følelser. Den idylliske og eventyrlige skogen være uttrykk for en slags romantisk lengsel tilbake til naturen. Dette kontrasteres av blant annet kvinnens utydelige uttrykk og rolle i komposisjonen, som er med på å skape inntrykket av at denne drømmen også er et mareritt. Dette forsterkes også av hvor liten hun er i forhold til omgivelsene, noe som skaper en følelse av overveldelse, håpløshet og angst. Verket som et slags vindu inn i en drømmeverden underbygger det tvetydige forholdet mellom virkelighet og drøm. Nondal har fortalt at hun anser drømmer som en tilstand mellom natur og kultur.[3] Dermed komplementerer drømmen tematikken om mennesket og natur, samt underbygger det gjengående tvetydige i verket. Tittelen «I samme øyeblikk» kan vise til at både virkelighet og drøm, menneske og natur, det idylliske og marerittaktige finner sted samtidig. Dette underbygger dermed det overordende uttrykket som er preget av kontraster i både form og innhold. Nondal skriver at hun bevisst bruker titler som «antyder mer enn beskriver» for å skape en sammensetning av et tydelig formalt preg og et diffust billedinnhold.[4] Gjennom Nondals effektive bruk av kontraster i formspråket, retter hun oppmerksomheten vår innover til innholdet i bildet som inviterer til fortolkning.

Kontekstualisering

Kunsthistorisk kontekst

Fokuset på det underbevisste og det dype ved menneskets sinn, er et viktig trekk ved surrealismen.[5] I samme øyeblikk viser klare surrealistiske tendenser, ved det som kan oppfattes som et psykologisk samspill mellom kvinneskikkelsen og de tvetydige omgivelsene hun befinner seg i. Elementer av fantasi og forvrengt virkelighet er også fremtredende i Nondals landskapsfremstilling. Verket snakker til våre følelser og instinkter, med dets drømmeaktige preg. Dette er også faktorer som knytter verket til surrealismen.[6] Surrealismen kjennetegnes ved at den hever seg over virkeligheten, og skaper en ny dimensjon for mennesket i møte med kunsten.[7] Nondals komposisjon preges av et fravær av logikk, som gir betrakteren rom for å skape en egen billedverden hvor han/hun selv må fullføre fortellingen.

Mennesket i møte med naturen er også en tydelig tematikk i Nondals verk. Den lille kvinneskikkelsen fremstår malplassert høyt oppe i trekronene med høye sko og et antrekk som ser ut som det er fra en annen tid. I denne sammenheng virker det naturlig å trekke linjer mellom dette verket og Caspar David Friedrichs kunstnerskap. Som en av de fremste billedkunstnerne fra romantikken, hadde Friedrich et klart mål om å betrakte menneskets forhold til den dramatiske naturen.[8] Friedrich hadde i likhet med andre kunstnere fra romantikken et sterkt fokus på tematikk som; kjærlighet til naturen, subjektivitet og den individuelles opplevelse av landskapet.[9] Dette er gjenkjennelige elementer i Nondals kunstnerskap.

Blant kunstnere som var del av Dusseldorf-skolen på 1800-tallet, var det foretrukket å avbilde det nære og trygge landskapet inne i naturen, heller enn de store panoramaene.[10] I samme øyeblikk kan sees som en slags videreutvikling av denne tradisjonen for landskapsmaleri. Nondal forholder seg til det nære landskapet, hvor man på sett og vis er zoomet inn på et ikke-stedsspesifikt utsnitt av naturen.[11]Heller enn å virke trygt og gjenkjennelig, virker maleriet som en rekonstruering av naturen, sett med et mer fragmentarisk og disharmonisk blikk. Dette viser til både en videreutvikling av- og et brudd med en etablert tradisjon innen landskapsmaleriet, i en gitt periode og gruppering i kunsthistorien.

Dette mystiske og uklare ved I samme øyeblikk gir betrakteren et intrikat landskap å dechiffrere. Det er ingen ting som er gitt, eller fullstendig logisk i dette maleriet. Nondal bidrar på denne måten til å utfordre vårt blikk i møte med den tradisjonelle landskapsmaleri-genren.[12] Hennes bevisste valg om å på sett og vis forvrenge vår opplevelse av landskapsmaleriet, gjør Nondals verk desto mer relevant og aktuelt.[13] Hun tydeliggjør betrakterens anskuende handling, og velger å holde noe tilbake.

Samtiden

Nondal uttrykker et samfunnsengasjement gjennom kunstverket I samme øyeblikk. Som nevnt innledningsvis problematiserer kunstneren forholdet mellom figur og landskap, og hun har selv sagt at «det er en kløft mellom naturen og det menneskeskapte, en slags uro».[14] Maleriet I samme øyeblikk illustrere dette. Nondal er tidsriktig i sin tematisering av menneskets innflytelse på natur og miljø, og hun problematiserer et av nåtidens mest aktuelle politiske saker, nemlig bevaring av urørt natur. Etter en utstilling i 2017 ble Nondal karakterisert for å ha en «skogsforvalters perspektiv», og hun forteller selv at hun ferdes mye i skog og mark og bruker naturen rundt seg i sine bilder.[15] Hun sier også at hun bruker kunsthistorien som inspirasjon. Nondal er selv oppvokst i Tyssedal, et område som var kjent for sin storslåtte natur, men nå er blitt til et industriområde.[16] Kampen mellom det menneskeskapte og naturen er gjentagende temaer i Nondals verk og hun sier selv at hun ofte har hatt som intensjon at verkene skal ha en dobbeltbetydning, harmoniske ved første øyekast, men med en underliggende uro.[17] På 1970-tallet kunne man i Norge se en gjenoppblomstring av landskapsmaleriet, kunstnere som Arvid Pettersen (1943-) og Leonhard Rickhard (1945-) brukte landskapsmaleriet for å uttrykke et politisk budskap og belyse problematikken rundt naturforurensingen forårsaket av moderne industri.[18] Dette er tematikk vi kjenner igjen i Astrid Nondals bilder.

Litteratur

Borgen, Trond. «Skogsforvalterens perspektiv.» Stavanger Aftenblad. 01.02.2017. https://www.aftenbladet.no/kultur/i/BLL2e/skogsforvalterens-perspektiv

Broby-Johansen, Rudolf. Hverdagskunst-verdenskunst: En oversikt over stilutviklingen i Europa. Oslo: J.W. Cappeles Forlag, 1947.

Chu, Petra ten-Doesschate. Nineteenth-Century European Art. London: Prentice Hall, 2012.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Larsen, Mona. «Gåtefull i det grønne.» Dagsavisen. 30.09.2005. https://www.dagsavisen.no/kultur/gatefull-i-det-gronne-1.882498

Larsen, Mona. «Skog og drømmer.» Dagsavisen. 08.02.2008. https://www.dagsavisen.no/kultur/skog-og-drommer-1.839566?fbclid=IwAR3PvIEJPoIblITdXIeG_Xef7kUhBmksaihQTo3d9Mqbro0Wn6K9_-RXbmg

Nondal, Astrid. «Heildag,» Contemporary Art Stavanger. 12.09.19. https://www.contemporaryartstavanger.no/arts-calendar/astrid-nondal-2/

Nondal, Astrid. «Lillehammer kunstmuseum 2006.» Utstillinger/exhibitions. 17.10.19. https://www.astridnondal.no/lillehammer-kunstmuseum-2006/50cwm4ujqpj72nmrc7sg6sk7l116ju  

Pooke, Grant. og Diana Newall. Art History: The Basics. New York: Routledge, 2008.

Skeide, Cecilie. Undervekst - Undergrowth. Oslo: Labyrinth Press, 2006.

Referanser

  1. Skeide, Undervekst, 13.
  2. Ibid, 13.
  3. Larsen, «Skog og drømmer.»
  4. Nondal, «Heildag.»
  5. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 286.
  6. Broby-Johansen, Hverdagskunst-verdenskunst, 167.
  7. Ibid, 185.
  8. Pooke og Newall, Art History, 18.
  9. Chu, Nineteenth-Century European Art, 174-177.
  10. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 172-173.
  11. Skeide, Undervekst, 13.
  12. Larsen, «Gåtefull i det grønne.»
  13. Skeide, Undervekst, 36.
  14. Larsen, «Skog og Drømmer.»
  15. Borgen, «Skogsforvalterens perspektiv.»
  16. Nondal, «Heildag.»
  17. Ibid
  18. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 355-358.