Forskjell mellom versjoner av «Ingrid Toogood Hovland»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 10: Linje 10:
 
<br> Ingrid Toogood Hovlands malerier Van der Decken’s Tales I og II er å finne hengende i kantinen ved det Samfunnsfaglige Fakultet ved Universitetet i Oslo. Verkene er malt i 2008 og ble innkjøpt som utsmykning og til inspirasjon i studiemiljøet. De inngår som en del av UiOs kunstsamling. De er malt med akryl og olje på lerret i størrelsen 120 x 120 cm og er ikke innrammet. Opprinnelig inngår maleriene som deler av et større verk, Van der Decken’s Tales, bestående av 11 malerier og installasjoner. Disse ble først utstilt ved Galleri Kronstad Hovedgård i Bergen, deretter Tou Scene i Stavanger<ref>http://www.toogood.no/biography.htm</ref>[1] og i etterkant ble maleriene solgt separat. Ingrid Toogood Hovland (1976) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo. Hun har i de senere år etablert seg som en feministisk modernist, som bruker et surrealistisk formspråk.  
 
<br> Ingrid Toogood Hovlands malerier Van der Decken’s Tales I og II er å finne hengende i kantinen ved det Samfunnsfaglige Fakultet ved Universitetet i Oslo. Verkene er malt i 2008 og ble innkjøpt som utsmykning og til inspirasjon i studiemiljøet. De inngår som en del av UiOs kunstsamling. De er malt med akryl og olje på lerret i størrelsen 120 x 120 cm og er ikke innrammet. Opprinnelig inngår maleriene som deler av et større verk, Van der Decken’s Tales, bestående av 11 malerier og installasjoner. Disse ble først utstilt ved Galleri Kronstad Hovedgård i Bergen, deretter Tou Scene i Stavanger<ref>http://www.toogood.no/biography.htm</ref>[1] og i etterkant ble maleriene solgt separat. Ingrid Toogood Hovland (1976) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo. Hun har i de senere år etablert seg som en feministisk modernist, som bruker et surrealistisk formspråk.  
  
I Van der Decken’s Tales I vises en mørk himmel med skyer formet som dryppstein, tre stiger stikker gjennom skylaget og strekker seg ned mot bakken. Under sees siluetter av mennesker og fugler som enten faller ned fra himmelen eller stiger opp mot den. I høyre hjørne står et hus skjult bak mørke trær, bundet sammen med en lyslenke, som strekker seg mot betrakterens ståsted. Til venstre i bildet sees en fjelltopp som dominerer flaten. På toppen står en gul krystallpyramide i flammer som umiddelbart fanger oppmerksomheten. I motsetning består Van der Decken’s Tales II av flere ulike fokuspunkt. I venstre hjørne befinner det seg en liten pike i hvit kjole, foran et fossefall av grønn masse. Midt i bildet står et tre, mens dens blader blåser i vinden, bladene er mer abstrakte enn treet selv. Fra bunnen av bildet strekker en vei seg ut mot høyre, og linjen fortsetter forbi en tønne, opp en trapp og ut av bildet gjennom lyse skyer. Begge maleriene innehar store deler av kalde farger, hovedsakelig blå, lys lilla, svart, grå, hvit, og dette skaper dermed et kjølig, mørkt uttrykk.<ref>Acton, Mary, 1997. Learning to Look at Paintings, First ed. London and New York: Routledge.</ref> Det sorte i verk I gjentas i trærne nederst til høyre, i fjelltoppen og i skyene på himmelen, og skaper skygge og dybde. Det samme skjer i verk II, i skyene og på bakken under treet, hvor det sorte skaper følelsen av rom[3]. Dette forsterkes ved bruken av diagonale og vertikale linjer.  
+
I Van der Decken’s Tales I vises en mørk himmel med skyer formet som dryppstein, tre stiger stikker gjennom skylaget og strekker seg ned mot bakken. Under sees siluetter av mennesker og fugler som enten faller ned fra himmelen eller stiger opp mot den. I høyre hjørne står et hus skjult bak mørke trær, bundet sammen med en lyslenke, som strekker seg mot betrakterens ståsted. Til venstre i bildet sees en fjelltopp som dominerer flaten. På toppen står en gul krystallpyramide i flammer som umiddelbart fanger oppmerksomheten. I motsetning består Van der Decken’s Tales II av flere ulike fokuspunkt. I venstre hjørne befinner det seg en liten pike i hvit kjole, foran et fossefall av grønn masse. Midt i bildet står et tre, mens dens blader blåser i vinden, bladene er mer abstrakte enn treet selv. Fra bunnen av bildet strekker en vei seg ut mot høyre, og linjen fortsetter forbi en tønne, opp en trapp og ut av bildet gjennom lyse skyer. Begge maleriene innehar store deler av kalde farger, hovedsakelig blå, lys lilla, svart, grå, hvit, og dette skaper dermed et kjølig, mørkt uttrykk.<ref>Acton, Mary, 1997. Learning to Look at Paintings, First ed. London and New York: Routledge.</ref> Det sorte i verk I gjentas i trærne nederst til høyre, i fjelltoppen og i skyene på himmelen, og skaper skygge og dybde. Det samme skjer i verk II, i skyene og på bakken under treet, hvor det sorte skaper følelsen av rom.<ref>Ibid.</ref> Dette forsterkes ved bruken av diagonale og vertikale linjer.  
  
 
Hovlands bruk av ulike virkemidler er med på å skape en spesiell stemning som preger maleriene. Hennes bruk av kalde og mørke farger som blått, sort og grått, uttrykker noe ubehagelig, gjerne uhyggelig. Det er nettopp denne effekten Hovland søker i sin visuelle allusjon - en skildring av et drømmelandskap satt i ett marerittscenario. En løst sammensatt historie som vi kanskje ikke helt forstår, men likevel oppleves som urolig og skremmende. Med denne tolkningen i bakhodet hentes igjen tittelen på verkene, Van der Decken, fra sagnet om Den Flyvende Hollender. Skipets kaptein Van der Decken og hans mannskap dømmes til å seile hvileløst på de syv hav, frem til dommens dag.[4]  
 
Hovlands bruk av ulike virkemidler er med på å skape en spesiell stemning som preger maleriene. Hennes bruk av kalde og mørke farger som blått, sort og grått, uttrykker noe ubehagelig, gjerne uhyggelig. Det er nettopp denne effekten Hovland søker i sin visuelle allusjon - en skildring av et drømmelandskap satt i ett marerittscenario. En løst sammensatt historie som vi kanskje ikke helt forstår, men likevel oppleves som urolig og skremmende. Med denne tolkningen i bakhodet hentes igjen tittelen på verkene, Van der Decken, fra sagnet om Den Flyvende Hollender. Skipets kaptein Van der Decken og hans mannskap dømmes til å seile hvileløst på de syv hav, frem til dommens dag.[4]  

Revisjonen fra 22. okt. 2010 kl. 16:31

Van der Decken's Tales I og Van der Decken's Tales II

Tales1.png

Tales2.png



Ingrid Toogood Hovlands malerier Van der Decken’s Tales I og II er å finne hengende i kantinen ved det Samfunnsfaglige Fakultet ved Universitetet i Oslo. Verkene er malt i 2008 og ble innkjøpt som utsmykning og til inspirasjon i studiemiljøet. De inngår som en del av UiOs kunstsamling. De er malt med akryl og olje på lerret i størrelsen 120 x 120 cm og er ikke innrammet. Opprinnelig inngår maleriene som deler av et større verk, Van der Decken’s Tales, bestående av 11 malerier og installasjoner. Disse ble først utstilt ved Galleri Kronstad Hovedgård i Bergen, deretter Tou Scene i Stavanger[1][1] og i etterkant ble maleriene solgt separat. Ingrid Toogood Hovland (1976) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo. Hun har i de senere år etablert seg som en feministisk modernist, som bruker et surrealistisk formspråk.

I Van der Decken’s Tales I vises en mørk himmel med skyer formet som dryppstein, tre stiger stikker gjennom skylaget og strekker seg ned mot bakken. Under sees siluetter av mennesker og fugler som enten faller ned fra himmelen eller stiger opp mot den. I høyre hjørne står et hus skjult bak mørke trær, bundet sammen med en lyslenke, som strekker seg mot betrakterens ståsted. Til venstre i bildet sees en fjelltopp som dominerer flaten. På toppen står en gul krystallpyramide i flammer som umiddelbart fanger oppmerksomheten. I motsetning består Van der Decken’s Tales II av flere ulike fokuspunkt. I venstre hjørne befinner det seg en liten pike i hvit kjole, foran et fossefall av grønn masse. Midt i bildet står et tre, mens dens blader blåser i vinden, bladene er mer abstrakte enn treet selv. Fra bunnen av bildet strekker en vei seg ut mot høyre, og linjen fortsetter forbi en tønne, opp en trapp og ut av bildet gjennom lyse skyer. Begge maleriene innehar store deler av kalde farger, hovedsakelig blå, lys lilla, svart, grå, hvit, og dette skaper dermed et kjølig, mørkt uttrykk.[2] Det sorte i verk I gjentas i trærne nederst til høyre, i fjelltoppen og i skyene på himmelen, og skaper skygge og dybde. Det samme skjer i verk II, i skyene og på bakken under treet, hvor det sorte skaper følelsen av rom.[3] Dette forsterkes ved bruken av diagonale og vertikale linjer.

Hovlands bruk av ulike virkemidler er med på å skape en spesiell stemning som preger maleriene. Hennes bruk av kalde og mørke farger som blått, sort og grått, uttrykker noe ubehagelig, gjerne uhyggelig. Det er nettopp denne effekten Hovland søker i sin visuelle allusjon - en skildring av et drømmelandskap satt i ett marerittscenario. En løst sammensatt historie som vi kanskje ikke helt forstår, men likevel oppleves som urolig og skremmende. Med denne tolkningen i bakhodet hentes igjen tittelen på verkene, Van der Decken, fra sagnet om Den Flyvende Hollender. Skipets kaptein Van der Decken og hans mannskap dømmes til å seile hvileløst på de syv hav, frem til dommens dag.[4]

At det hele fremstilles gjennom et surrealistisk formspråk forsterker følelsen av uro og noe uforståelig ytterligere. Det hele er en spennende sammensmeltning av fantasy, tegneserie og surrealistisk tradisjon. Selv om hun bruker et gammelt sagn som utgangspunkt, blir virkningen like relevant for vår samtid. Verket gir rom for ettertanke om at selv om håpet virket fjernt, er det hele bare et mareritt.

Kilder:[1] http://www.toogood.no/biography.htm
[2] Acton, Mary, 1997. Learning to Look at Paintings, First ed. London and New York: Routledge.
[3] Ibid.
[4] http://en.wikipedia.org/wiki/Flying_Dutchman

Referanser

  1. http://www.toogood.no/biography.htm
  2. Acton, Mary, 1997. Learning to Look at Paintings, First ed. London and New York: Routledge.
  3. Ibid.


Bibliografi

Eksterne lenker

|}