Forskjell mellom versjoner av «It repulsed him; twisted, distorted ... chaotic. He recoiled in disgust and turned his back»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 19: Linje 19:
 
=== Motiv ===
 
=== Motiv ===
  
Selve verket er bygget opp av geometriske former, men speilflatene gjør at det fylles med bilder/refleksjoner fra omgivelsene. På grunn av dette vil verket kunne sees på som både figurativt og nonfigurativt. Om det plasseres i et tomt rom ville det være nonfigurativt – en refleksjon av de tomme omgivelsene. Om man plasserer en gjenstand foran verket, for eksempel betrakteren selv, vil det imidlertid bli figurativt; motivet er altså bestemt av verkets betrakter(e) og omgivelser. Om man betrakter hele verket vil speilbildet av omgivelsene bli oppstykket – og på denne måten fratatt sitt realistiske og logiske perspektiv og utseende. I sin helhet vil altså speilet gjengi en abstrahert virkelighet. Likevel vil omgivelsene forbli konkrete og figurative om man tar for seg hver individuelle speilflate. Det er altså en innadvendt motsetning og spenning mellom det konkrete og abstrakte, og det figurative og nonfigurative i verket. I følge kunstnerne selv har de vært opptatt av&nbsp;''dekonstruksjon&nbsp;''når de utformet verket.1&nbsp;Dermed kan man også se verket i lys av nettopp denne filosofiske analysemetoden, utviklet av Jacques Derridas (1930-2004), der man «plukker fra hverandre» litterære eller humanistiske tekster for å avdekke logiske uoverensstemmelser. Gjennom å plukke fra hverandre en helhetlig overflate og sette den sammen igjen på en ny måte, oppnår kunstnerne altså akkurat slike logiske og binære motsetninger som dekonstruksjonen hadde som formål å oppdage. En del av formålet med kunstverket er følgelig å gjengi en forvridd oppfatning av realiteten, for å sette i gang en tankeprosess hos betrakteren.&nbsp;&nbsp;En del av formålet med kunstverket er følgelig å gjengi en forvridd oppfatning av realiteten, for å sette i gang en tankeprosess hos betrakteren. Derrida skrev en rekke innflytelsesrike bøker sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, der i blant «Bokens slutt, skriftens begynnelse» i 1967. Der presenterte han dekonsktruksjon som et system av forskjeller, og der forskjellene er det eneste som skaper mening; for eksempel kan ikke lys eksistere uten skygge. Det enkelte ordet har ingen egenvekt, men blir regulert av alle de andre ordene i vokabularet vårt. Det finnes ingen fast essens språket må forholde seg til, det vil hele tiden forandre og utvikle seg, og det forholder seg til mennesker og samfunnet, som er i en stadig forandring. Det samme er det med sannheten som også er i en stadig forandring, og må hele tiden forholde seg til regler som endrer seg. Altså, det vi tror at vi kjenner til er i evig forandring, og verdensbildet vårt stemmer ikke nødvendigvis overens med våre ord og tanker.<ref>1 Groden, Michael, Martin Kreiswirth og Imre Szeman. The John Hopkins Guide to Litterary Theory & Chriticism. 2. Utg. Baltimore: The Johns Hopkins University Press, 2005.</ref>&nbsp;Det er denne ekle følelsen man kjenner på når vi møter vårt eget dekonstruerte og forvrengte speilbilde i Lello og Arnells speilrelieff.
+
Selve verket er bygget opp av geometriske former, men speilflatene gjør at det fylles med bilder/refleksjoner fra omgivelsene. På grunn av dette vil verket kunne sees på som både figurativt og nonfigurativt. Om det plasseres i et tomt rom ville det være nonfigurativt – en refleksjon av de tomme omgivelsene. Om man plasserer en gjenstand foran verket, for eksempel betrakteren selv, vil det imidlertid bli figurativt; motivet er altså bestemt av verkets betrakter(e) og omgivelser. Om man betrakter hele verket vil speilbildet av omgivelsene bli oppstykket – og på denne måten fratatt sitt realistiske og logiske perspektiv og utseende. I sin helhet vil altså speilet gjengi en abstrahert virkelighet. Likevel vil omgivelsene forbli konkrete og figurative om man tar for seg hver individuelle speilflate. Det er altså en innadvendt motsetning og spenning mellom det konkrete og abstrakte, og det figurative og nonfigurative i verket. I følge kunstnerne selv har de vært opptatt av&nbsp;''dekonstruksjon&nbsp;''når de utformet verket.1&nbsp;Dermed kan man også se verket i lys av nettopp denne filosofiske analysemetoden, utviklet av Jacques Derridas (1930-2004), der man «plukker fra hverandre» litterære eller humanistiske tekster for å avdekke logiske uoverensstemmelser. Gjennom å plukke fra hverandre en helhetlig overflate og sette den sammen igjen på en ny måte, oppnår kunstnerne altså akkurat slike logiske og binære motsetninger som dekonstruksjonen hadde som formål å oppdage.2 En del av formålet med kunstverket er følgelig å gjengi en forvridd oppfatning av realiteten, for å sette i gang en tankeprosess hos betrakteren.3
 +
 
 +
Derrida skrev en rekke innflytelsesrike bøker sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, der i blant «Bokens slutt, skriftens begynnelse» i 1967. Der presenterte han dekonsktruksjon som et system av forskjeller, og der forskjellene er det eneste som skaper mening; for eksempel kan ikke lys eksistere uten skygge. Det enkelte ordet har ingen egenvekt, men blir regulert av alle de andre ordene i vokabularet vårt; det finnes ingen fast essens språket må forholde seg til. Språket &nbsp;vil hele tiden forandre og utvikle seg, og det forholder seg til mennesker og samfunnet - som er i stadig forandring. Det samme gjelder sannheten, som også er i en stadig forandring - den må hele tiden forholde seg til regler som endrer seg. Altså, det vi tror at vi kjenner til, er egentlig i evig forandring, og verdensbildet vårt stemmer ikke nødvendigvis overens med våre oppfatninger, ord og tanker.3&nbsp;Det er denne ekle følelsen man kjenner på når vi møter vårt eget dekonstruerte og forvrengte speilbilde i Lello og Arnells speilrelieff.
 
<div><div><br/></div>
 
<div><div><br/></div>
 
== &nbsp;Tittel og konseptkunst ==
 
== &nbsp;Tittel og konseptkunst ==

Revisjonen fra 24. okt. 2014 kl. 10:36

Katalogopplysninger

Mats

Beskrivelse og Form

Dette verket viser en rektangulær formet flate dekket av kvadrater og rektangler av speil. Speilbitene er festet i en sort farget flate, og er igjen festet i denne platen med tre klosser av eik. Speilbitene er vinklet sånn at rommet som speiles, på en måte blir trykt sammen på en mindre flate, elementene utenfor speilets normale rekkevidde kommer med. Speilbitene er løftet ut fra bakflaten, og mange av dem er vinklet oppover, nedover eller sidelengs slik at de peker mot litt forskjellige punkter i rommet. På grunn av dette vises mange av de samme elementene om igjen i bildet, og gir en forvrengt virkelighet av det rommet verket henger i. Elementer kan bli tatt bort og festet et hel annet sted enn der det hører hjemme, f.eks. søylen som står ved siden av trappen på høyre side blir delt i tre deler hvor den midterste delen blir flyttet til venstre. Det er viktig å understreke at alt dette er avhengig av hvilken vinkel du ser verket fra. Man kan kalle det et levende motiv fordi motivet stadig er i forandring, f.eks. når mennesker går forbi eller nye elementer blir satt i rommet.

Vinklingene på speilrutene gjør at verket får dybde. Hvis man står og ser verket fra siden kan man tydeligere se den tredimensjonale effekten speilrutene gir. Derfor kan man kategorisere dette verket som et lavt relieff, basso rilievo. Ordet relieff betyr «hevet arbeid» og er en form i et bilde som er bygget ut fra en flate.

Verket er satt opp av 7 forskjellige seksjoner. Du ser det tydelig med at de er delt av med en loddrett linje. Inne i disse seksjonene kan man ikke se at speilbitene er plassert i noe spesielt mønster, men litt ovenpå hverandre som i en collage, noen store biter og noen mindre. Seksjonene er med på å skape orden i et ellers så kaotisk bilde.

Verket har et geometrisk utrykk, og det er en stor tilstedeværelse av arkitekturen fra rommet i verket. Rommet som speiles og som igjen blir en stor del av dette verket har få organiske linjer og understreker det geometriske utrykket. Speilverket er også med å skape dybde og refleksjoner i rommet. 

<img src="/hf/ifikk/kun1000/images/c/c1/Lello_arnell_it_repulsed.jpg" _fck_mw_filename="Lello arnell it repulsed.jpg" _fck_mw_location="right" _fck_mw_width="400" width="400" _fck_mw_type="thumb" alt="" class="fck_mw_frame fck_mw_right" />

Tittel og innhold

Motiv

Selve verket er bygget opp av geometriske former, men speilflatene gjør at det fylles med bilder/refleksjoner fra omgivelsene. På grunn av dette vil verket kunne sees på som både figurativt og nonfigurativt. Om det plasseres i et tomt rom ville det være nonfigurativt – en refleksjon av de tomme omgivelsene. Om man plasserer en gjenstand foran verket, for eksempel betrakteren selv, vil det imidlertid bli figurativt; motivet er altså bestemt av verkets betrakter(e) og omgivelser. Om man betrakter hele verket vil speilbildet av omgivelsene bli oppstykket – og på denne måten fratatt sitt realistiske og logiske perspektiv og utseende. I sin helhet vil altså speilet gjengi en abstrahert virkelighet. Likevel vil omgivelsene forbli konkrete og figurative om man tar for seg hver individuelle speilflate. Det er altså en innadvendt motsetning og spenning mellom det konkrete og abstrakte, og det figurative og nonfigurative i verket. I følge kunstnerne selv har de vært opptatt av dekonstruksjon når de utformet verket.1 Dermed kan man også se verket i lys av nettopp denne filosofiske analysemetoden, utviklet av Jacques Derridas (1930-2004), der man «plukker fra hverandre» litterære eller humanistiske tekster for å avdekke logiske uoverensstemmelser. Gjennom å plukke fra hverandre en helhetlig overflate og sette den sammen igjen på en ny måte, oppnår kunstnerne altså akkurat slike logiske og binære motsetninger som dekonstruksjonen hadde som formål å oppdage.2 En del av formålet med kunstverket er følgelig å gjengi en forvridd oppfatning av realiteten, for å sette i gang en tankeprosess hos betrakteren.3

Derrida skrev en rekke innflytelsesrike bøker sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, der i blant «Bokens slutt, skriftens begynnelse» i 1967. Der presenterte han dekonsktruksjon som et system av forskjeller, og der forskjellene er det eneste som skaper mening; for eksempel kan ikke lys eksistere uten skygge. Det enkelte ordet har ingen egenvekt, men blir regulert av alle de andre ordene i vokabularet vårt; det finnes ingen fast essens språket må forholde seg til. Språket  vil hele tiden forandre og utvikle seg, og det forholder seg til mennesker og samfunnet - som er i stadig forandring. Det samme gjelder sannheten, som også er i en stadig forandring - den må hele tiden forholde seg til regler som endrer seg. Altså, det vi tror at vi kjenner til, er egentlig i evig forandring, og verdensbildet vårt stemmer ikke nødvendigvis overens med våre oppfatninger, ord og tanker.3 Det er denne ekle følelsen man kjenner på når vi møter vårt eget dekonstruerte og forvrengte speilbilde i Lello og Arnells speilrelieff.


 Tittel og konseptkunst

Bibliografi


Eksterne lenker