Kammertone A

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Bård Breivik er født i Bergen (1948). Han har studert kunst på blant annet Bergen kunsthåndverkskole, Vestlandets kunstakademi og St. Martins School of Art i London.[1] Verket Kammertone A er en del av serien Ligninger i stål som ble laget på oppdrag fra KORO, som en del av utsmykkningen til Ole-Johan Dahls hus som er en del av det nye Informatikk bygget.[2]

Bård Breivik, Kammertone A, 2011. Polert, syrefast stålreieff, 6 m x 7 m x 40 cm. Ole-Johan Dahls hus, Institutt for Informatikk, Blindern.

Katalogopplysninger

Verk: Kammertone A

Kunstner: Bård Breivik

Materiale: Polert, syrefast stål

Størrelse: 6 m x 7 m x 40 cm

Plassering: Universitetet I Oslo, Ole-Johan Dahls hus

Eier: KORO (Kunst i offentlige rom)

Motivbeskrivelse

Kammertone A er en skulpturen med målene 6 m x 7 m x 40 cm og er laget etter en matematisk ligning for å vise en Doppler forskjøvet kammertone.[3] 

Kammertone A er laget i stål som er polert og derfor er det helt blankt og glatt. Hvis man går noen skritt vekk fra skulpturen kan det se ut som om det har en bølget og ujevn overflate, men dette er kun en illusjon. Når man går nærmere kan man både se og føle at stålet i virkeligheten er polert og helt glatt, uten ujevnheter i overflaten. 

Man kan se tre horisontale skjøter på skulpturen som trolig er der for å lettere kunne frakte skulpturen til Norge fra Kina der den ble laget, og for å forenkle monteringen av den. Disse skjøtene deler den inn i tre like store deler som hver er på ca 2,33 m. Skulpturen er laget slik at skjøtene passer perfekt sammen, selv der det er bevegelse i skulpturen. Derfor ser man de ikke tydelig på avstand, de er derimot enkle å se når man står litt nærmere.

Når man står rett foran skulpturen ser man et senter som er til høyre i skulpturen, og sirkler som går ut fra dette senteret og blir gradvis større og større jo lenger unna senteret de kommer. Disse sirklene ser ut som bølger og hever seg ut ifra og inn i skulpturen slik at det er flere nivåforskjeller i overflaten. Skulpturen er dessverre plassert bak en søyle som kan ødelegge for litt av helhetsinntrykket. Antagelivis er plasseringen gjort slik for å få lik avstand mellom de fire skulpturene i Ligninger i rustfritt stål som alle står langs samme vegg.

Skulpturen er ca 40 cm dyp over hele, men når man står litt på avstand og ser på den i en vinkel blir man lurt av en illusjon hvor det ser ut som om den beveger seg utover med spiralene slik at senteret er mer utstående enn ytterkantene av skulpturen og den ser mye dypere ut enn sine 40 cm. Dette er altså ikke tilfellet, dybden er tilnærmet konstant over hele skulpturen selv om det er nivåforskjeller akkurat på bølgetoppene og i bølgedalene.

Når man står foran skulpturen og ser opp på den oppleves den som veldig tung, massiv og dominerende, og man kan bli litt overveldet. Man ser på skulpturen i et slags froskeperspektiv da den er mye høyere enn et gjennomsnittlig menneske og man derfor må se opp for å observere hele skulpturen. Siden gangveien forbi skulpturen er relativt smal kan man heller ikke gå lenger unna for å observere den på avstand. Dette bidrar til inntrykket om hvor stor og massiv den er i forhold til egen størrelse. Selv om skulpturen virker tung og massiv er den antagelig hul. Den har ingen åpenbare åpninger slik at man kan se inn i den, men banker man på den gir den fra seg ekko og en hul lyd.

Innhold og form

Breivik fikk fritt spillerom til å lage hva han ville til det nye informatikkbygget(IFI), Ole-Johan Dahls hus, i Oslo. Han ville ha en konkret relasjon mellom kunstverkene og noen av prinsippene i fagfeltene man jobber med på IFI. Han kontaktet de ansatte og sammen hadde de mange idédugnader før han kom frem til de endelige verkene vi i dag kjenner som Ligninger i rustfritt stål.[4] Breivik tegnet tegningene, programmerere fra IFI lagde koder og modeller som så ble sendt til fresemaskiner i Sverige for å lage 3D-modeller i skumplast. Modellene ble så sendt til Kina for å bli produsert der. Skulpturen stod først utstilt i Bergen som en ”kube” med de tre andre relieffene i serien: Orions belte, Høy C ogFraktal.[5] Deretter ble den flyttet til Oslo i 2011 hvor den stod på universitetsplassen i tre uker, før den nådde sin endelige plassering på det nye bygget til institutt for informatikk ved UiO.[6] Her ble den delt opp i fire relieffer og plassert langs den nordlige langsiden av Ole-Johan Dahls hus.

Kammertone A har en organisk formkvalitet. Lydbølgene som er vist i skulpturen beveger seg som bølger i vannet. Verket består av buede linjer, som endrer seg fra midten av verket og ut mot kantene. Tykkelsen i linjene endrer seg i forhold til bølgene i verket. Toppen av hver bølge er omtrent like brede, men selve bølgen blir bredere ut mot kantene av verket. På denne måten er linjene harmoniske. De endrer seg ut mot kanten, men det er ingen krappe kanter i verket som forstyrrer harmonien. Fargen på verket er av metallet som er brukt, nærmere bestemt polert stål. Dette skaper gjenskinn i verket, hvor andre farger kommer frem. Fargene som kommer frem endres i forhold til hva som befinner seg rundt verket. Dette gjelder også for lys og skygge i verket. Bølgetoppene har et høylys, og bølgebunnene er dekket av skygge (dette varierer i forhold til hvilken tid på døgnet man observerer verket).

Bølgene beveger seg utover mot kantene. Mot midten er bølgene mer konsentrerte, og tettere sammen. Den tredje bølgetoppen er den som går lengst ut fra bakgrunnen. Det at de ulike bølgetoppene bygger noe forskjellig ut fra bakgrunnen gjør at den tredimensjonale effekten økes. Dette skaper også bevegelse i verket. Komposisjonen i verket som består av sirkler i ulik diameter skaper en bevegelse ut av verket. Selv om noen av bølgene blir kuttet i kantene så skaper bevegelsen en illusjon om at de fortsetter. 

Fysisk kontekst

Temaet til skulpturen er at den er laget etter en matematisk ligning som en Doppler forskjøvet kammertone. For å enklest illustrere hva Doppler-effekten er må man først se på hvordan en vanlig lydbølge oppfører seg når lydkilden beveger på seg. Man kan se for seg lydbølger som brer seg utover som ringer på en vannflate. Hvis lydkilden står i ro får vi et mønster med felles senter og ringer som sprer seg symmetrisk utover i alle retningene. Hvis lydkilden derimot beveger seg med en konstant hastighet vil bølgene ligge tettere hverandre på forsiden av lydkilden, og lenger fra hverandre bak lydkilden. Dette kalles Doppler-effekten og denne kan illustreres med en matematisk ligning.[7] Breivik har valgt å lage Kammertone A i frekvens 440hz som svarer til kammertonen A4 da det er denne musikkinstrumenter stemmes etter, derfor ser hans skulptur ut som den gjør.

Verket er som nevnt plassert utenfor Ole-Johan Dahls hus på Universitetet i Oslo. Bygningene og de andre arealene som befinner seg rundt verket spiller inn på hvordan verket oppfattes. Dette innebærer at verket vil se annerledes ut på morgenen enn det vil gjøre på kvelden, og i de forskjellige årstidene, på grunn av forskjellige lysforhold, graden av gjennskinn, etc. På en solskinnsdag vil det være mye høylys i verket, noe som skaper store kontraster. På en gråere dag vil nok verket fremstå som mer blast og kontrastene vil dermed ikke være like store. Rommet rundt verket består også av de tre andre verkene som tidligere var satt sammen som en kube. De fire verkene står plassert langs en vegg med store vinduer utenfor biblioteket i Ole-Johan Dahls hus.

Ole-Johan Dahls hus er Informatikkbygget på Universitetet i Oslo. Da KORO skulle velge ut verk til å pryde de nye byggningene valgte de å satse på få og store verk heller enn mange mindre. Det var viktig å finne kunstnere som passet til informatikkmiljøet og innovasjon.[8] Kunsten i og på Ole-Johan Dahls hus er integrert og avgrenset på samme tid, men det er gjort på en moderne måte. Dette ville både arkitektørene og KORO få til.[9] Informatikk på Universitetet i Oslo ble etablert i 1977, og instituttet tilbyr mange forskjellige bachelor- og mastergrader. De jobber med innovasjon og fremtiden.[10] Kammertone A er et verk som representerer Doppler-effekten som har blitt studert og forket på i nesten 200 år, men som fortsatt er aktuelt den dag i dag. Kammertone A og de andre verkene er integrert i Ole-Johan Dahls hus, og de kan fungere som en påminnelse for den forskingen som har blitt gjort, og den forskningen som skal gjøres i fremtiden.

 

Referanser

  1. Norsk biografisk leksikon online, s. v. ”Bård Breivik”.
  2. Intervjusamlingen/katalogen kunst og informatikk, ”Bård Breivik, ligninger i rustfritt stål”. S. 77 - 78.
  3. Intervjusamlingen/katalogen kunst og informatikk, ”Bård Breivik, ligninger i rustfritt stål”. S. 70.
  4. Intervjusamlingen/katalogen kunst og informatikk, ”Bård Breivik, ligninger i rustfritt stål”. S. 77 - 78.
  5. Kunstmuseene i Bergen online, ”Bård Breiviks kubeinstallasjon”
  6. Pressemelding fra UIO online, ”mellomlanding i sentrum”.
  7. Intervjusamlingen/katalogen kunst og informatikk, ”Bård Breivik, ligninger i rustfritt stål”. S. 70.
  8. Uberg, Kunst og informatikk, 6-7.
  9. Wik, Samtale med sivilarkitekt Einar Hagem, 24-29.
  10. UiO: Institutt for informatikk, ”Om instituttet”


Bibliografi

Intervjusamlingen/katalogen kunst og informatikk i Ole-Johan Dahls hus, ”Bård Breivik, ligninger i rustfritt stål” (2011). Side 66-79.

Kunstmuseene i Bergen online, ”Bård Breiviks kubeinstallasjon”. Oppsøkt 03.09.14 http://kodebergen.no/utstillinger/bård-breivik

Norsk biografisk leksikon online, s. v. ”Bård Breivik”. Oppsøkt 03.09.14. https://nbl.snl.no/Bård_Breivik

Norsk kunstnerleksikon online, s. v. ”Bård Breivik”. Oppsøkt 03.09.14. https://nkl.snl.no/Bård_Breivik

Pressemelding fra UIO online, ”mellomlanding i sentrum”. Oppsøkt 03.09.14 http://morten.ifi.uio.no/?p=3834

Uberg, Ulla og Heidi Sand. Kunst og informatikk. Oslo: Universitetet i Oslo, 2012.

UiO: Institutt for informatikk. ”Om instituttet”. 09.09.2011. http://www.mn.uio.no/ifi/om/

Wik, Audun. ”Samtale med sivilarkitekt Einar Hagem”. I Kunst og informatikk, redigert av Ulla Uberg og Heidi Sand, 24-29. Oslo: Universitetet i Oslo, 2012.

Eksterne lenker