Forskjell mellom versjoner av «Knefallet»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Referanser)
(Fjerner revisjon 11140 av Samrajm@uio.no (diskusjon))
Linje 23: Linje 23:
  
 
== Tolkning ==
 
== Tolkning ==
''Knefallet'' ble laget som en del av bildeserien ''Fragmenter av sannheten,'' hvilket i seg selv kan fortelle oss at det her er snakk om en slags åpenbaring eller avsløring. Et knefall, ifølge Språkrådets ordbok, defineres som det å "falle på kne", eller "å underkaste seg", men det har også en tredje betydning; en skammel ved alterringen hvor man kneler. Tittelen er med på å understreke tematikken i bildet. Det er også verdt å nevne at diptykon i romersk tid ble brukt av øvrighetspersoner ved embetsritualer, og fra 300-tallet ble brukt i den kristne kirke som alterutsmykning. Disse elementene kan være med på å antyde at verket dreier seg om noe religiøst. Det religiøse er noe vi ser igjen i mange av Blekens bilder. Kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke beskriver Håkon Blekens kunst som eksistensialistisk med en religiøs undertone, hvor det er snakk om et nærmest traumatisk forhold til religion. I knefallet utspilles en konflikt mellom den blinde troen i det første bildet og den brutale sannheten i det andre bildet. Mannsskikkelsen i det første bildet kneler blindt og er vendt vekk fra de spredte kroppsdelene i det andre bildet.
+
''Knefallet'' ble laget som en del av bildeserien ''Fragmenter av sannheten,'' hvilket i seg selv kan fortelle oss at det her er snakk om en slags åpenbaring eller avsløring. Et knefall, ifølge Språkrådets ordbok, defineres som det å "falle på kne", eller "å underkaste seg", men det har også en tredje betydning; en skammel ved alterringen hvor man kneler.<ref>''Språkrådet online,'' s.v. "knefall".</ref> Tittelen er med på å understreke tematikken i bildet. Det er også verdt å nevne at diptykon i romersk tid ble brukt av øvrighetspersoner ved embetsritualer, og fra 300-tallet ble brukt i den kristne kirke som alterutsmykning.<ref>''Store norske leksikon online,'' s.v. "diptykhon".</ref> Disse elementene kan være med på å antyde at verket dreier seg om noe religiøst. Det religiøse er noe vi ser igjen i mange av Blekens bilder. Kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke beskriver Håkon Blekens kunst som eksistensialistisk med en religiøs undertone, hvor det er snakk om et nærmest traumatisk forhold til religion.<ref>Brockmann og Storm Bjerke, "Øivind Storm Bjerke og Jan Brockmann om Håkon Bleken," DVD, 02:15.</ref> I knefallet utspilles en konflikt mellom den blinde troen i det første bildet og den brutale sannheten i det andre bildet. Mannsskikkelsen i det første bildet kneler blindt og er vendt vekk fra de spredte kroppsdelene i det andre bildet.
  
Konflikter er som næring for Håkon Blekens kunst. Bleken er konfliktsøkende, og til tider også konfliktskapende, noe som preger bildene hans. Dette skaper en indre spenning i kunsten hans. På 1970-tallet var Bleken opptatt av å gi uttrykk for de konsekvenser samfunnsutviklingen får for individet. ''Knefallet'' ser ut til å handle om en indre konflikt som godt kan speiles i ytre samfunnskonflikter. Trygve Neergård skriver: "Selv om temaene er allmenne, samfunnsmessige forhold, har de oftest et rent personlig utgangspunkt, og den temmelig dystre og angstpregede gjennomgangstonen kan vel forklares på bakgrunn av dette." Han sikter her til at Håkon Bleken pådro seg en hodeskade som periodevis skapte utfordringer i hans kunstneriske arbeid.<ref name=":0" />
+
Konflikter er som næring for Håkon Blekens kunst. Bleken er konfliktsøkende, og til tider også konfliktskapende, noe som preger bildene hans. Dette skaper en indre spenning i kunsten hans.<ref>Brockmann og Storm Bjerke, "Øivind Storm Bjerke og Jan Brockmann om Håkon Bleken," DVD, 10:05.</ref> På 1970-tallet var Bleken opptatt av å gi uttrykk for de konsekvenser samfunnsutviklingen får for individet.<ref>Nergaard, ''Håkon Bleken,'' 50.</ref> ''Knefallet'' ser ut til å handle om en indre konflikt som godt kan speiles i ytre samfunnskonflikter. Trygve Neergård skriver: "Selv om temaene er allmenne, samfunnsmessige forhold, har de oftest et rent personlig utgangspunkt, og den temmelig dystre og angstpregede gjennomgangstonen kan vel forklares på bakgrunn av dette."<ref name=":0">Nergaard, s.v. "Håkon Bleken", ''Norsk kunstnerleksikon online.''</ref> Han sikter her til at Håkon Bleken pådro seg en hodeskade som periodevis skapte utfordringer i hans kunstneriske arbeid.<ref name=":0" />
  
Selv om vi kan tolke frem og tilbake og prøve å finne meningen i ''Knefallet'', er det vanskelig å si med sikkerhet at vi har kommet fram til noen endelig mening. Antageligvis har heller ikke Bleken svaret på dette. Vi sitter igjen med spørsmål om hva vi faktisk ser på, men det er allikevel ingen tvil om at verket prøver å fortelle oss noe. Selv hevder Bleken at "...kunsten skal ha en bevisstgjørende, oppdragende og moralsk dimensjon." ''Knefallet'' tar opp sentrale eksistensielle problemstillinger som religion, sannhet, ignoranse og lidelse; temaer som helt tydelig er viktig for Håkon Bleken. Dette gjøres uten at Bleken selv nødvendigvis sitter med en fasit. Han tillegger her betrakteren en deltagende rolle, og åpner opp for ulike tolkninger og perspektiver. Som Storm Bjerke skriver er ikke den virkeligheten Bleken skildrer fullendt og ferdig, men et prosjekt under arbeid. For å si det med Håkon Blekens egne ord: "Forutsetningen for et kunstverks mening er kunstnerens uvitenhet om den."
+
Selv om vi kan tolke frem og tilbake og prøve å finne meningen i ''Knefallet'', er det vanskelig å si med sikkerhet at vi har kommet fram til noen endelig mening. Antageligvis har heller ikke Bleken svaret på dette.<ref>Brockmann og Storm Bjerke, "Øivind Storm Bjerke og Jan Brockmann om Håkon Bleken," DVD, 14:40.</ref> Vi sitter igjen med spørsmål om hva vi faktisk ser på, men det er allikevel ingen tvil om at verket prøver å fortelle oss noe. Selv hevder Bleken at "...kunsten skal ha en bevisstgjørende, oppdragende og moralsk dimensjon."<ref>Storm Bjerke, s.v. "Håkon Bleken", ''Norsk biografisk leksikon online.''</ref> ''Knefallet'' tar opp sentrale eksistensielle problemstillinger som religion, sannhet, ignoranse og lidelse; temaer som helt tydelig er viktig for Håkon Bleken. Dette gjøres uten at Bleken selv nødvendigvis sitter med en fasit. Han tillegger her betrakteren en deltagende rolle, og åpner opp for ulike tolkninger og perspektiver. Som Storm Bjerke skriver er ikke den virkeligheten Bleken skildrer fullendt og ferdig, men et prosjekt under arbeid.<ref>Storm Bjerke et al., ''Betrakter og budbringer,'' 79.</ref> For å si det med Håkon Blekens egne ord: "Forutsetningen for et kunstverks mening er kunstnerens uvitenhet om den."<ref>Bleken, ''Avtrykk,'' 71.</ref>
  
 
[[Kategori:Universitetet i Oslo]]
 
[[Kategori:Universitetet i Oslo]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 +
<references />
 +
 
== Referanser ==
 
== Referanser ==
 
<references />
 
<references />

Revisjonen fra 30. okt. 2017 kl. 14:01

Knefallet er et verk av Håkon Bleken (f. 1929) fra 1973. Verket er et diptykon, hvilket er en todelt bildefremstilling som utgjør en helthet. Det er tegnet med kullstift på papir og måler 84 x 226 cm. Det ble laget som en del av en serie kalt Fragmenter av sannheten, som ble utstilt for første gang på Hennie-Onstad Kunstsenter i 1974. Senere kom det i Universitet i Oslo sin besittelse, og er nå en del av deres kunstsamling. Verket kan foreløpig bli funnet, noe bortgjemt, i Georg Sverdrups Hus.
Håkon Bleken, Knefallet, 1973. Kull på papir, 84 x 226 cm. Foto: UiO/Arthur Sand.

Motivbeskrivelse

Knefallet viser en abstraksjon av en menneskefigur, hvor Bleken bruker en blanding av organiske og geometriske former. Formelementene er satt sammen på en uregelmessig måte. Motivet til venstre viser en abstrahert mannskropp. Den stiliserte avbildningen av mannen med overdimensjonert rygg kan gi et pansret og mekanisk uttrykk. De lange, tynne armene er utstrakt og beina i en kneleposisjon som utgjør en bukkegest. Øyet på figuren er lukket og viser lite tegn til dramatikk i ansiktet hans. Diagonalene i bildet er likevel med på å skape dynamikk og bevegelse i kroppen. En flate som kan ligne på en kappe ligger over ryggen hans. Bildet til høyre viser figurer som kan ligne på fragmenter av kroppsdeler som er plassert rundt i bildet og gir en assosiasjon til en eksplosjon. Hodet er her separert fra resten av kroppen og øyet er åpent, det gir et uttrykk av sjokk eller overraskelse. Flaten som går over begge bildene er med på å feste tegningene sammen og kan hjelpe til med å vise fortsettelsen i hendelsene.

Linjene i verket er bygget opp av den sterke fargekonstrastene og konturen av flatene. Tegningen er i svart og hvitt, med grå valører i de fremtredende flatene. Fargebruken og linjene er med på å skape et todimensjonalt uttrykk og tegningene kan minne om papirklipp eller en collage. Kunstverket har en blanding av organiske og geometriske former i seg. Det er en tydelig kropp med kroppslige egenskaper, men noen av formene er avkantede og harde. Komposisjonen i verket er en synkende diagonal, noe som kan vise til nedgang eller skape et pessimistisk uttrykk.

Teknikk

Forfatter Tone Hansen sammenligner Knefallet med skulptørens modellering i sin bok Kulltegninger: Håkon Bleken. Hun argumenterer for at kullet krever en evne til å modellere, akkurat som tungt materiale brukt til skulptur også krever dette.[1] Denne modelleringen ser vi også i Knefallet hvor Bleken har brukt sjablonger i kombinasjon med skyggelegging for å skape de skarpe og myke linjene i verket. Sjablongbruken er noe vi ser igjen i flere av Blekens mange kulltegninger. Selv om Bleken arbeider i mange medier, blant annet maler, grafikk og kollasj, har kulltegningene vært spesielt viktige for karrieren hans. Bleken har selv sagt om kullteknikken: "Kull er en topp teknikk særlig fordi det ikke har fargens fluktmuligheter. Det er like nakent som vår tid, det er sort og hvitt og valørene imellom."[2]

Etter et fall på slutten av 1950-tallet som førte til hjernerystelse, ble Bleken ute av stand til å arbeide over en lengre periode.[3] Han arbeidet primært i olje, før han underviste på Institutt for form og farge ved Norges Tekniske Høyskole, hvor kull var en viktig del av undervisningen. Etterhvert videreførte han arbeidet med kull i sine egne arbeider.[4] Bleken brukte kull som medium på en utradisjonell måte; hvor kullet knuses til pulver og drysses utover eller blandes med fiksativ og males med pensel. I starten av 1970-årene blir han igjen syk som følge av hjernerystelsen, og Bleken arbeidet på den tiden utelukkende med kull av praktiske årsaker.

Kunstneren og verket

Håkon Bleken er født inn i en tid da modernistisk kunst for alvor begynte å etablere seg i Norge.[5] Hans arbeid og inspirasjonskilder, for eksempek Francis Bacon (1909-1992) og Max Beckmann(1884-1950), viser at han føyer seg inn i sin egne tid og bringer den modernistiske tradisjon videre.[6] Dette kommer også til utrykk gjennom hans engasjement i Gruppe 5, en kunstnergruppe sprunget utifra kollegiet på NTH (Norges Tekniske Høyskole) i den tiden Bleken jobbet der som lærer i form og farge. Denne gruppa var en del av modernismen og hadde et abstrakt uttrykk som var typisk for tiden.[7] Hans evne til å bringe samfunnengasjement og -kritikk inn i sine kunstneriske motiver knytter ham også til de strømninger som, gjennom blant andre Hannah Ryggen, etablerte seg i Norge i 1930-årene.[8]

Bleken regnes i dag som en av Norges ledende samfunnskunstnere med et register som spenner fra abstrakt og nonfigurativt maleri, kubisme, og surrealisme til litterære, figurative verker. Han er også allsidig hva gjelder teknikk og arbeider med akvarell, kulltegning, fotografiske collager og oljemaleri.[9] Hans defintitive gjennombrudd som kunstner kom som følge av en serie med kulltegninger kalt Fragmenter av et diktatur (1971).[10] Senere sakpte han, også i kull, seriene Fragmenter av kjærlighet (1972) og Fragmenter av sannheten (1973).[11] På 70-tallet var kunstneren opptatt av å gi uttrykk for de konsekvenser samfunnsutviklingen får for individet,[12] og i disse arbeidene kommer for alvor den politiske kunstneren fram. I en sterk politisert tid høstet Bleken derfor stor anerkjennelse for disse kullarbeidene.[13]

I tillegg til å plassere verket i en kunsthistorisk kontekst, er det naturlig å si noe om de personlige erfaringene som danner bakteppe for de nevnte kull-seriene, og dermed også det aktuelle bildet. Etter et fall på 1950-tallet pådro Bleken seg en svært alvorlig hodeskade, og i perioden 1970-1973 slet han med vedvarende ettervirkninger (Kilde!). Dette skapte utfordringer i hans kunstneriske arbeid, særlig i forbindelse med den tekniske fremstillingen.[14] Dette var den direkte foranledningen til at kunstneren begynte å jobbe med kull på mindre flater.

Disse årene preget både kunstneren selv og virket hans i stor grad.[15] Bleken hevder selv at "Uten den sykehistorien ville jeg ikke blitt moden i det hele tatt".[16]

  1. Hansen, Kulltegninger, 39.
  2. Slettebak Wangen, "I Blekens verden", 39.
  3. Norsk kunstnerleksikon online, "Håkon Bleken"
  4. Norsk kunstnerleksikon online, "Håkon Bleken".
  5. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 308-313.
  6. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 420-421.
  7. Hansen, Kulltegninger, 17, 27.
  8. Danbolt, Norsk kunsthistorie,
  9. Store norske leksikon online, s.v. "Håkon Bleken".
  10. Storm Bjerke et al., Betrakter og budbringer, 41.
  11. Storm Bjerke, Betrakter og budbringer, 41-72.
  12. Nergaard, Håkon Bleken, 50.
  13. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 418.
  14. Nergaars, s.v. "Håkon Bleken", Norsk kunstnerleksikon online.
  15. Bakke, "Mitt liv serie 2 - Håkon Bleken", NRK, 12:40.
  16. Bakke, "Mitt liv serie 2 - Håkon Bleken", NRK, 12:25.

Tolkning

Knefallet ble laget som en del av bildeserien Fragmenter av sannheten, hvilket i seg selv kan fortelle oss at det her er snakk om en slags åpenbaring eller avsløring. Et knefall, ifølge Språkrådets ordbok, defineres som det å "falle på kne", eller "å underkaste seg", men det har også en tredje betydning; en skammel ved alterringen hvor man kneler.[1] Tittelen er med på å understreke tematikken i bildet. Det er også verdt å nevne at diptykon i romersk tid ble brukt av øvrighetspersoner ved embetsritualer, og fra 300-tallet ble brukt i den kristne kirke som alterutsmykning.[2] Disse elementene kan være med på å antyde at verket dreier seg om noe religiøst. Det religiøse er noe vi ser igjen i mange av Blekens bilder. Kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke beskriver Håkon Blekens kunst som eksistensialistisk med en religiøs undertone, hvor det er snakk om et nærmest traumatisk forhold til religion.[3] I knefallet utspilles en konflikt mellom den blinde troen i det første bildet og den brutale sannheten i det andre bildet. Mannsskikkelsen i det første bildet kneler blindt og er vendt vekk fra de spredte kroppsdelene i det andre bildet.

Konflikter er som næring for Håkon Blekens kunst. Bleken er konfliktsøkende, og til tider også konfliktskapende, noe som preger bildene hans. Dette skaper en indre spenning i kunsten hans.[4] På 1970-tallet var Bleken opptatt av å gi uttrykk for de konsekvenser samfunnsutviklingen får for individet.[5] Knefallet ser ut til å handle om en indre konflikt som godt kan speiles i ytre samfunnskonflikter. Trygve Neergård skriver: "Selv om temaene er allmenne, samfunnsmessige forhold, har de oftest et rent personlig utgangspunkt, og den temmelig dystre og angstpregede gjennomgangstonen kan vel forklares på bakgrunn av dette."[6] Han sikter her til at Håkon Bleken pådro seg en hodeskade som periodevis skapte utfordringer i hans kunstneriske arbeid.[6]

Selv om vi kan tolke frem og tilbake og prøve å finne meningen i Knefallet, er det vanskelig å si med sikkerhet at vi har kommet fram til noen endelig mening. Antageligvis har heller ikke Bleken svaret på dette.[7] Vi sitter igjen med spørsmål om hva vi faktisk ser på, men det er allikevel ingen tvil om at verket prøver å fortelle oss noe. Selv hevder Bleken at "...kunsten skal ha en bevisstgjørende, oppdragende og moralsk dimensjon."[8] Knefallet tar opp sentrale eksistensielle problemstillinger som religion, sannhet, ignoranse og lidelse; temaer som helt tydelig er viktig for Håkon Bleken. Dette gjøres uten at Bleken selv nødvendigvis sitter med en fasit. Han tillegger her betrakteren en deltagende rolle, og åpner opp for ulike tolkninger og perspektiver. Som Storm Bjerke skriver er ikke den virkeligheten Bleken skildrer fullendt og ferdig, men et prosjekt under arbeid.[9] For å si det med Håkon Blekens egne ord: "Forutsetningen for et kunstverks mening er kunstnerens uvitenhet om den."[10]

  1. Språkrådet online, s.v. "knefall".
  2. Store norske leksikon online, s.v. "diptykhon".
  3. Brockmann og Storm Bjerke, "Øivind Storm Bjerke og Jan Brockmann om Håkon Bleken," DVD, 02:15.
  4. Brockmann og Storm Bjerke, "Øivind Storm Bjerke og Jan Brockmann om Håkon Bleken," DVD, 10:05.
  5. Nergaard, Håkon Bleken, 50.
  6. 6,0 6,1 Nergaard, s.v. "Håkon Bleken", Norsk kunstnerleksikon online.
  7. Brockmann og Storm Bjerke, "Øivind Storm Bjerke og Jan Brockmann om Håkon Bleken," DVD, 14:40.
  8. Storm Bjerke, s.v. "Håkon Bleken", Norsk biografisk leksikon online.
  9. Storm Bjerke et al., Betrakter og budbringer, 79.
  10. Bleken, Avtrykk, 71.

Referanser