Forskjell mellom versjoner av «Komposisjon (Bergman)»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Surrealismen i Europa)
(Surrealismen i Europa)
Linje 25: Linje 25:
  
 
=== Surrealismen i Europa ===
 
=== Surrealismen i Europa ===
Det abstrakte maleriet vokste frem i Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Denne utviklingen omfattet forenklede komposisjonsprinsipper og en reduksjon av det figurative formspråket. Surrealismen er en forlengelse av modernismen og det abstrakte og non-figurative maleriet. Den franske forfatteren André Bretons poeng i ''Manifeste du surréalisme'' (utgitt i 1924), en programerklæring for den surrealistiske bevegelsen, er at surrealistisk kunst og praksis bør befinne seg i skjæringspunktet mellom virkelighet og representasjon, dvs. at kunsten eller litteraturen bør gjenspeile skaperens psykiske mekanismer. Bevegelsen besto av mange ulike personligheter og estetiske verk, men psykoanalytikeren Sigmund Freuds teorier og konsepter angående drømmer, ubevissthet og fantasi er gjennomgående<ref>Pooke, Grant og Diana Newall. ''Art History: The basics'' (London: Routledge, 2008), 120-121</ref>.
+
Det abstrakte maleriet vokste frem i Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Denne utviklingen omfattet forenklede komposisjonsprinsipper og en reduksjon av det figurative formspråket<ref>Store Norske Leksikon, s. v. «Abstrakt kunst». 10.9.21. <nowiki>https://snl.no/abstrakt_kunst</nowiki></ref>. Surrealismen er en forlengelse av modernismen og det abstrakte og non-figurative maleriet. Den franske forfatteren André Bretons poeng i ''Manifeste du surréalisme'' (utgitt i 1924), en programerklæring for den surrealistiske bevegelsen, er at surrealistisk kunst og praksis bør befinne seg i skjæringspunktet mellom virkelighet og representasjon, dvs. at kunsten eller litteraturen bør gjenspeile skaperens psykiske mekanismer. Bevegelsen besto av mange ulike personligheter og estetiske verk, men psykoanalytikeren Sigmund Freuds teorier og konsepter angående drømmer, ubevissthet og fantasi er gjennomgående<ref>Pooke, Grant og Diana Newall. ''Art History: The basics'' (London: Routledge, 2008), 120-121</ref>.
  
 
Surrealismen har hatt en begrenset rolle i det norske kunst- og litteraturlivet. I Skandinavia og Norge var dette en tendens som først ble gitt større oppmerksomhet i tiden etter andre verdenskrig. Frankrike hadde lenge vært retningsgivende for norsk kunst. Anna-Eva Bergman var blant de som lot seg påvirke av fransk kunst og estetikk. Bergmans kunst bærer stor preg av å være inspirert av de surrealistiske elementene man kunne finne i resten av Europa. Disse ble vist på hennes første separatutstilling i året 1950. Bildene hennes markerer et brudd med det tradisjonelle norske maleriet, men er på samme tid også en kontinuitet av den modernistiske avantgarden utenfor Norge<ref>Store Norske Leksikon, s. v. «Anna-Eva Bergman». 10.9.21. <nowiki>https://nkl.snl.no/Anna-Eva_Bergman</nowiki></ref>.
 
Surrealismen har hatt en begrenset rolle i det norske kunst- og litteraturlivet. I Skandinavia og Norge var dette en tendens som først ble gitt større oppmerksomhet i tiden etter andre verdenskrig. Frankrike hadde lenge vært retningsgivende for norsk kunst. Anna-Eva Bergman var blant de som lot seg påvirke av fransk kunst og estetikk. Bergmans kunst bærer stor preg av å være inspirert av de surrealistiske elementene man kunne finne i resten av Europa. Disse ble vist på hennes første separatutstilling i året 1950. Bildene hennes markerer et brudd med det tradisjonelle norske maleriet, men er på samme tid også en kontinuitet av den modernistiske avantgarden utenfor Norge<ref>Store Norske Leksikon, s. v. «Anna-Eva Bergman». 10.9.21. <nowiki>https://nkl.snl.no/Anna-Eva_Bergman</nowiki></ref>.

Revisjonen fra 26. okt. 2021 kl. 10:02

Anna-Eva Bergman, Komposisjon, 1951. Mål: 101 x 203 cm. Foto: Nasjonalmuseet

Komposisjon (1951) av Anna-Eva Bergman (1909-1987) er et maleri utformet av tempera, bladgull og harpiks på plate. Verket måler 101 x 203 cm og er i besittelse av Nasjonalmuseet. Bildet er nonfigurativt, og drar inspirasjon fra flere kunstretninger. Bergmann eksperimenterte innenfor impresjonisme, ekspresjonisme, abstrakt kunst og surrealisme[1]. I perioden Komposisjon ble skapt var det de surrealistiske inntrykkene som dominerte kunsten hennes. Bergman ansees som en av de viktigste kunstnerne i norsk etterkrigstids kunsthistorie[2]. Født i Sverige i 1909, oppvokst i Norge og bosatt i Frankrike, hadde Bergmann tilgang til både Norske og internasjonale kunstimpulser.


Motivbeskrivelse

Verket består av abstrakte, organiske former med en fargepalett i duse jordtoner. Formene er store fargeflater uten konturlinjer. Sammen utgjør de en helhet som biter av et puslespill. Hele bildet er tettpakket med pigment, men det sorte skaper tomme hull i motivet. Omkring i bildet finnes også mindre fargeflater. Særlig mot sentrum av bildet blir formene mer intrikate. Sterkere farger i konsentrerte områder står i kontrast mot de store, duse fargeflatene. På det fysiske plan tar fargestripene opp kun en liten samlet del av bildet, men i sin utstråling tar de mye plass og oppmerksomhet. Fargestripene står alltid i lag med det sorte, noe som forsterker deres plass i bildet. 

Formene er flate, og lys og skygge er fraværende. Hver form består av én lokalfarge uten noen indikasjon til dybde. Til tross for det flate uttrykket kan en likevel se for seg en type dybde av formene som overlapper og skaper abstrakte motiver. Størrelseskontrastene på de abstrakte motivene skaper en illusjon om en forgrunn og en bakgrunn. I forgrunnen er bruken av bladgull dominerende. Bladgullet får formene i forgrunn til å skille seg fra bakgrunnen i tempera, samtidig som den harmonerer med den.

De mange linjene fører blikket rundt i bildet. Nye motiver dukker stadig opp i detaljer og i helheten. Den duse paletten formidler en ro, mens de innviklede formene og linjene lager dramatikk. Farger og former ligner noe hentet fra naturen. Bladgullet gir en tekstur til bildet som minner om berg og stein, og som skiller seg fra de typiske malingsstrøkene.

Biografi

Familieliv

Preget av en turbulent oppvekst med en fraværende far og, største deler av tiden, en bortreist mor, opplevde Bergman å bli håndtert som et objekt. Hun følte at særlig moren behandlet henne som sin eiendom.[3] I lys av dette kan det formale uttrykket betraktes som en reaksjon på hennes forhold til sin mor. Kunsten hennes gir rom for fri form. Store fargeflater i abstrakte former med følsomme linjer skaper liv i hennes verk. Bergmans bevissthet rundt sin egen kunst kommer også til utrykk i dagboken hvor hun skriver den 17. oktober 1946 «Livet er det mest vesentlige. Hver farge skal være levende – ha plass til å bevege seg ... «livsrom» for å lyse.»[4] Bergman bruker sine ferdigheter på en slik måte som gir verket et eget liv. Gjennom kunsten lager hun nye verdener med abstrakte motiver.

Utdanning og inspirasjon

Anna-Eva Bergman studerte ved Kunstakademiet i Oslo. Hun dro deretter utover i Europa - via Wien og deretter til Paris. Her studerte hun ved Andre Lothes Akademi. I Paris møtte hun tyske Hans Hartung, som fort ble hennes ektemann. De var begge en del av et kunstnermiljø som blant annet inkluderte Kandinskij og Miró. Også Picasso og Braque var i hennes omgangskrets. Sammen med sin ektemann reiste Bergman rundt i Europa, og fikk inspirasjon fra samtidens store kunstformer - impresjonisme, ekspresjonisme, abstrakt kunst og surrealisme. Det er de surrealistiske inntrykkene som skal prege kunsten hennes i perioden 1949-1952, og det er i denne perioden hun maler Komposisjon.[5]

De vanskelige årene

Sykdom og uroligheter i Europa fører Bergman vekk fra sin ektemann. I 1939 skilles de, og Anna-Eva Bergman flytter tilbake til Norge. Under krigstiden arbeider hun som illustratør og forfatter, og gifter seg på ny. Det er føst etter krigen, i 1947, at hun tar opp malerkunsten igjen. Det er nå hun nærmer seg den surrealismen som er uttrykt i Komposisjon. Både påvirkning fra de europeiske kunststrømningene før krigen og mer arkitektonisk inspirasjon fra relasjoner i Norge, blir viktig for henne videre.[6]

Kunstnerisk kontekst

Surrealismen i Europa

Det abstrakte maleriet vokste frem i Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Denne utviklingen omfattet forenklede komposisjonsprinsipper og en reduksjon av det figurative formspråket[7]. Surrealismen er en forlengelse av modernismen og det abstrakte og non-figurative maleriet. Den franske forfatteren André Bretons poeng i Manifeste du surréalisme (utgitt i 1924), en programerklæring for den surrealistiske bevegelsen, er at surrealistisk kunst og praksis bør befinne seg i skjæringspunktet mellom virkelighet og representasjon, dvs. at kunsten eller litteraturen bør gjenspeile skaperens psykiske mekanismer. Bevegelsen besto av mange ulike personligheter og estetiske verk, men psykoanalytikeren Sigmund Freuds teorier og konsepter angående drømmer, ubevissthet og fantasi er gjennomgående[8].

Surrealismen har hatt en begrenset rolle i det norske kunst- og litteraturlivet. I Skandinavia og Norge var dette en tendens som først ble gitt større oppmerksomhet i tiden etter andre verdenskrig. Frankrike hadde lenge vært retningsgivende for norsk kunst. Anna-Eva Bergman var blant de som lot seg påvirke av fransk kunst og estetikk. Bergmans kunst bærer stor preg av å være inspirert av de surrealistiske elementene man kunne finne i resten av Europa. Disse ble vist på hennes første separatutstilling i året 1950. Bildene hennes markerer et brudd med det tradisjonelle norske maleriet, men er på samme tid også en kontinuitet av den modernistiske avantgarden utenfor Norge[9].

Dagbøker

Anna-Eva Bergman skriver lange dagboknotater, der hun stort sett reflekterer over kunsten, gjennom hele sin karriere. Dagbøkene er filosofiske, og inneholder hennes egne tanker om hvordan kunsten burde være.[6]

I dagbøkene - og i kunsten - kan man lese om en dualistisk kunstforståelse. Bergman er opptatt av klassiske, universelle lover (som det gyldne snitt) - men også det følelsesmessige i et kunstverk er viktig for henne. Slik skriver hun det i et dagboknotat fra 1948:
Men det som er den allerstørste betingelsen - det som gjør maleriet til et kunstverk - det er selve den kunstneriske inspirasjon, fantasien, forståelsen, følelsen, det å kunne identifisere seg med motivet - det å få kontakt med motivets sjel - det kan ikke læres - det er nesten en tro - en overbevisning, men dette kan kun uttrykkes gjennom nøye kjennskap til og beherskning av lovene. Troen på kunsten og troen på realitetene - et ben i himmelen og et ben solid plantet på jorden.[10]
Her beskriver Bergman en dualisme i kunsten, som hun også uttrykker i sine kunstverk. Hun er tydelig påvirket av eldgamle idealer som følger prinsipper og universelle lover. Disser er likevel ikke nok, de må nemlig kombineres med noe mer åndelig. Hun snakker om å fange rytme og stemning i et bilde, og kobler dette til farge, linje og plassering.[11]
  1. Garstad, Anna-Eva Bergman: mellom europeisk modernisme og norsk
  2. Hellandsjø, Minnespeil Tegninger av Anna-Eva Bergmann, s. 4
  3. Moe, Anna-Eva Bergman, 27
  4. Moe, Anna-Eva Bergman, 36
  5. Nasjonalgalleriet, "Anna-Eva Bergman."[1]
  6. 6,0 6,1 Moe, Liv og verk (Oslo: Dreyers forlag A/S, 1990), 29-34.
  7. Store Norske Leksikon, s. v. «Abstrakt kunst». 10.9.21. https://snl.no/abstrakt_kunst
  8. Pooke, Grant og Diana Newall. Art History: The basics (London: Routledge, 2008), 120-121
  9. Store Norske Leksikon, s. v. «Anna-Eva Bergman». 10.9.21. https://nkl.snl.no/Anna-Eva_Bergman
  10. Moe, Liv og verk (Oslo: Dreyers forlag A/S, 1990), 39-40.
  11. Moe, Liv og verk (Oslo: Dreyers forlag A/S, 1990), 36.