Forskjell mellom versjoner av «Komposisjon (Bergman)»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 1: Linje 1:
[[Fil:Komposisjonbergman.jpg|miniatyr|500x500px|Anna-Eva Bergman, ''Komposisjon,'' 1951. Tempera, harpiks og bladgull plate, 101 x 203 cm. Foto: Frode Larsen.]]
+
== Motivbeskrivelse ==
Her kommer det tekst i løpet av høsten 2021.
+
Verket består av abstrakte, organiske former med en fargepalett i duse jordtoner. Formene er store fargeflater uten konturlinjer. Sammen utgjør de en helhet som biter av et puslespill. Hele bildet er tettpakket med pigment, men det sorte skaper tomme hull i motivet. Omkring i bildet finnes også mindre fargeflater. Særlig mot sentrum av bildet blir formene mer intrikate. Sterkere farger i konsentrerte områder står i kontrast mot de store, duse fargeflatene. På det fysiske plan tar fargestripene opp kun en liten samlet del av bildet, men i sin utstråling tar de mye plass og oppmerksomhet. Fargestripene står alltid i lag med det sorte, noe som forsterker deres plass i bildet. 
 +
 
 +
Formene er flate, og lys og skygge er fraværende. Hver form består av én lokalfarge uten noen indikasjon til dybde. Til tross for det flate uttrykket kan en likevel se for seg en type dybde av formene som overlapper og skaper abstrakte motiver. Størrelseskontrastene på de abstrakte motivene skaper en illusjon om en forgrunn og en bakgrunn. I forgrunnen er bruken av bladgull dominerende. Bladgullet får formene i forgrunn til å skille seg fra bakgrunnen i tempera, samtidig som den harmonerer med den.
 +
 
 +
De mange linjene fører blikket rundt i bildet. Nye motiver dukker stadig opp i detaljer og i helheten. Den duse paletten formidler en ro, mens de innviklede formene og linjene lager dramatikk. Farger og former ligner noe hentet fra naturen. Bladgullet gir en tekstur til bildet som minner om berg og stein, og som skiller seg fra de typiske malingsstrøkene.
 +
 
 +
== Familieliv ==
 +
Preget av en turbulent oppvekst med en fraværende far og, største deler av tiden, en bortreist mor, opplevde Bergman å bli håndtert som et objekt. Hun følte at særlig moren behandlet henne som sin eiendom.<ref>Moe, ''Anna-Eva Bergman,'' 27</ref> I lys av dette kan det formale uttrykket betraktes som en reaksjon på hennes forhold til sin mor. Kunsten hennes gir rom for fri form. Store fargeflater i abstrakte former med følsomme linjer skaper liv i hennes verk. Bergmans bevissthet rundt sin egen kunst kommer også til utrykk i dagboken hvor hun skriver den 17. oktober 1946 «Livet er det mest vesentlige. Hver farge skal være levende – ha plass til å bevege seg ... «livsrom» for å lyse.»<ref>Moe, ''Anna-Eva Bergman'', 36</ref> Bergman bruker sine ferdigheter en slik måte som gir verket et eget liv. Gjennom kunsten lager hun nye verdener med abstrakte motiver.
 +
 
 +
----
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]
 
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Maleri]]

Revisjonen fra 22. okt. 2021 kl. 16:11

Motivbeskrivelse

Verket består av abstrakte, organiske former med en fargepalett i duse jordtoner. Formene er store fargeflater uten konturlinjer. Sammen utgjør de en helhet som biter av et puslespill. Hele bildet er tettpakket med pigment, men det sorte skaper tomme hull i motivet. Omkring i bildet finnes også mindre fargeflater. Særlig mot sentrum av bildet blir formene mer intrikate. Sterkere farger i konsentrerte områder står i kontrast mot de store, duse fargeflatene. På det fysiske plan tar fargestripene opp kun en liten samlet del av bildet, men i sin utstråling tar de mye plass og oppmerksomhet. Fargestripene står alltid i lag med det sorte, noe som forsterker deres plass i bildet. 

Formene er flate, og lys og skygge er fraværende. Hver form består av én lokalfarge uten noen indikasjon til dybde. Til tross for det flate uttrykket kan en likevel se for seg en type dybde av formene som overlapper og skaper abstrakte motiver. Størrelseskontrastene på de abstrakte motivene skaper en illusjon om en forgrunn og en bakgrunn. I forgrunnen er bruken av bladgull dominerende. Bladgullet får formene i forgrunn til å skille seg fra bakgrunnen i tempera, samtidig som den harmonerer med den.

De mange linjene fører blikket rundt i bildet. Nye motiver dukker stadig opp i detaljer og i helheten. Den duse paletten formidler en ro, mens de innviklede formene og linjene lager dramatikk. Farger og former ligner noe hentet fra naturen. Bladgullet gir en tekstur til bildet som minner om berg og stein, og som skiller seg fra de typiske malingsstrøkene.

Familieliv

Preget av en turbulent oppvekst med en fraværende far og, største deler av tiden, en bortreist mor, opplevde Bergman å bli håndtert som et objekt. Hun følte at særlig moren behandlet henne som sin eiendom.[1] I lys av dette kan det formale uttrykket betraktes som en reaksjon på hennes forhold til sin mor. Kunsten hennes gir rom for fri form. Store fargeflater i abstrakte former med følsomme linjer skaper liv i hennes verk. Bergmans bevissthet rundt sin egen kunst kommer også til utrykk i dagboken hvor hun skriver den 17. oktober 1946 «Livet er det mest vesentlige. Hver farge skal være levende – ha plass til å bevege seg ... «livsrom» for å lyse.»[2] Bergman bruker sine ferdigheter på en slik måte som gir verket et eget liv. Gjennom kunsten lager hun nye verdener med abstrakte motiver.


  1. Moe, Anna-Eva Bergman, 27
  2. Moe, Anna-Eva Bergman, 36