Forskjell mellom versjoner av «Kystlandskap»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 45: Linje 45:
 
Lange, Marit. ''Menneske og natur i norsk kunst ved midten av 1800 – årene.'' Oslo: Kunst i skolen, 1981. Depotbiblioteket.
 
Lange, Marit. ''Menneske og natur i norsk kunst ved midten av 1800 – årene.'' Oslo: Kunst i skolen, 1981. Depotbiblioteket.
  
Gunnarson, Torstein, Frode Haverkamp, og Leena Athola-Moorhouse. ''Naturens Speil: nordisk landskapsmaleri 1840-1910.'' Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2006.
+
Gunnarson, Torstein, Haverkamp, Frode, Athola-Moorhouse, Leena. ''Naturens Speil: nordisk landskapsmaleri 1840-1910.'' Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2006.

Revisjonen fra 25. okt. 2020 kl. 23:40

Peder Balke, Kystlandskap, 1860-tallet. Olje på papir limt på treplate, 34 x 52 cm. Foto: Børre Høstland.

Katalogopplysninger

Kystlandskap er et maleri laget av den norske kunstneren Peder Balke. Maleriet er i størrelsen 34 x 54 cm og er olje på papir limt på en treplate. Maleriet ble datert til å være lagt på 1860 - Tallet. Der betyr at vi ikke vet akkurat når han satte seg ned og lagde bilde. Verket ble etter hans død, lagt i Nasjonalmuseet sin samling.

Motivbeskrivelse

Peder Balke sitt verk Kystlandskap, er et verk hvor han går vekk i fra det Nasjonalromantiske og går mer inn i det sublime. Balke var interessert i naturens herredømme og de store naturkreftene, enn sted og nasjon.[1] I stedet for å opphøye de mer rolige og detaljerte landskapene, så hadde han en teknikk som understreker den ekspressive karakteren til landskapene hans. Det var de mektige havstrømmene og de tåkelagte fjellene i bakgrunnen som fikk landskapene hans til å virke fir og farlig. Han hadde en maleteknikk som gikk vekk i fra det Nasjonalromantiske og det førte til at det var vanskelig å få anerkjenning i de Norske kunstmiljøene. I Christiania hvor kunstmiljøene var små og trange, så manglet maleriene til Balke innviklet detaljer og akademisk presisjon, samt at de var slurvete og grove. Dette skremte vekk de potensielle kjøperne.[2]

Balke legger opp hovedformene, som er det tåkelagte fjellet i bakgrunnen og klippen i mellomgrunnen. Klippen vi ser holder seg på høyre side av maleriet. Balke maler også havstrømmene inn møt høyre i horisontale linjer, som også får øynene til den som ser på til på bevege seg hvor det er mest spenning. Han har avkoblet fjellet med tåken som får fjellet til å virke utenomjordisk. Med dette så kan det virke som at det er uvær og man kan dermed ikke se lengre enn til starten av tåken. På toppen av fjellet i bakgrunnen, så kan man se at tåken blir tynnere. Denne tynne tåken kan gi et hint på at det er der lyspunktet er, altså hvor man kan forestille at solen er

Formale virkemidler

Kystlandskapet vekker oppmerksomhet med hvordan Peder Balkes malerkost klarer å lage det karakteristiske vær og landskap på bildet som kjennetegner norsk natur. Bildet er delt med en horisontallinje som skiller mellom hav og himmel. Himmelen tar opp den største delen av bildet som viser skyer, tåke, fjell og klippe. Klippens plassering er litt under horisontallinjen som bryter med linjen og skaper kontrast mellom fjell og klippe.

Klippen og fjellet er de to figurene på bildet som tar oppmerksomheten hos betrakteren. Klippen har detaljer som er tydelige og virker til å være nærmere enn fjellet på grunn av de varmere fargene som står til kontrast mot fjellet. Fjellet blir dominert av kalde farger som hvit, grå og blå. De kalde fargene skaper en illusjonistisk dybde hos betrakteren, men fjellet og havets diffuse detaljer bidrar til denne illusjonen i tillegg.

Bildet har en psykologiserende uttryksverdi. Fjellet i bakgrunnen ser ikke ut som den er i samme landskap med klippen og får oss til å skjønne at fjellet er mye større enn det ser ut til. Balke bruker tåken til å bygge på vår fantasi om hvor stort dette fjellet faktisk kan være og drar betrakteren inn i bildet. Havet er malt med store og grove penselstrøk som lager bevegelseslinjene til bølgene og gjengir havets enorme krefter. Tåken på bildet har sirkulære penselstrøk som er myke. Det hvite og grå er godt blendet sammen, så fargene står ikke i stor kontrast til hverandre, men retter fokuset mot fjellet. Skyenes strøk står i kontrast mot havet.

Figurenes plassering på bildet lager ubalanse. Vekta på bildet ligger på høyre side. Bølgene går mot høyre, klippen er på høyre og største delen av fjellet er på høyre side. Øyet til betrakteren blir dratt mot der det er mest spenning. Fjellet, havet og klippen sammen skaper en trekantkomposisjon. Denne komposisjonen gjør at blikket rettes direkte mot fjellet fordi den står i midten og har lyset mot seg.

De hvite fargene på klippen, fjellet og havet kommer fra venstre side. Fordi dette er et landskapsmaleri med bare natur rundt, ikke et tegn på menneskeliv eller noe form for menneskelig på virkning på naturen, kan vi si at lysskilden er sola. Det er en naturlig belysning, og lysskilden er satt utenfor bildet.

Fargebruk og teknikk

I verket Kystlandskap er fargene monokrome og kjølige. Fargene han bruker holder seg på den kalde siden av fargesirkelen og det er mye bruk av blå-, grå-, og grønntoner med noen innslag av farger som lener mer mot gul og brun. I forgrunnen brukes det farger som svart og brunt for å skyggelegge bølgene som kommer inn mot strandkanten. Og ved å bruke de samme fargene skapes det tekstur i fjellet i forgrunnen. Hvit blir brukt til å kontrast og for å vise til en lyskilde. Balke var mest opptatt av hvordan en kan jobbe med lyse og mørke partier så dette er en grunn til at han valgte en slik melankolsk palett. For å skape dybde har han lagt farger oppå den hvite grunnmalingen og fjernet igjen der han vil skape lys. Dette skaper en spenning mellom lyse og mørke partier.[3] I dette bildet jobbet han med fargene ved å bruke filler, grove pensler eller fingrene for å fjerne eller forme fargene under en hvitmalt bunn.[4] Og fargene han bruker er tynnet ut for å skape denne effekten, dette er noe han lærte gjennom å jobbe som maler dekoratør. Teknikken brukte er ikke ulikt marmorering.[5]

Ved hjelp av fargebruk og skyggelegging i bakgrunnen skaper han dybde ved at fjellet føles som det ligger enda lengre bak. En kan legge merke til hvor dominante grå og blåfargene er i bakgrunnen og gjør den kjølig. Denne grå og blåfargen gjør ar det virker som fjellet forsvinner i havet og skaper noe spøkelsesaktig. Fargebruken skaper mystikk i bildet og gir en følelse av at bildet er utenomjordisk. Disse fargene skaper også en tristhet fordi de er så kalde og enkle, det viser til en slags håpløshet. I bakgrunnen er fargene mer duse og går enda mer i hverandre for å skape en effekt av tåke.

Det romantiske og det sublime

Balke kan sies å være del av to strømninger som var godt representert på 1800-tallet i vest-europeisk kunst. Han var på mange måter en romantiker, som understreket bruddet med den klassisistiske tradisjonen der linjen dominerer, samtidig som han var opptatt av å fange opp det sublime - det skrekkinngytende i naturen. Verket Kystlandskap kan illustrere Balkes forhold til disse bevegelsene.

Det sublime, som en erfaring som setter mennesket ut av spill og minner det om naturens uoversiktlige kraft og størrelse, fikk som begrep sin filosofiske forankring hos Immanuel Kant og Edmund Burke i århundreskiftet mellom det 18 og 19 århundret. At Gunnar Danbolt påpeker at: "For Balke var det sublime noko revolusjonerande nytt ..."[6]er dermed ingen overraskelse. I Balkes tid er avbildningen av naturens sublime egenskaper er originalt felt, og Balke bringer det sublimes muligheter i billedkunsten til nye høyder. I Kystlandskap står betrakteren midt inne i et landskap som erfares brutalt med tanke på den hastige og sterke vinden, poengtert ved de lange brutte malerstrøkene som avbilder sanden, som alle går i en retning - Balke har altså plassert betrakteren midt i stormen. De kalde fargetonene understreker det menneskefiendtlige ved dette været. Likevel er det kanskje gjennom det enorme fjellet i bakgrunnen at det sublime kommer klarest til uttrykk. Fjellets størrelse og utilgjengelighet har Balke fått frem ved å male en grå og amorf sky som dekker hele dets base, altså dets forankring i bakken vi deler med det. Skyene er ugjennomtrengelige, noe som forsterker avstanden mellom fjell og betrakter, samtidig som det forstørrer fjellets dimensjoner. Dette er noe av det en sublim erfaring handler om: å portrettere den natur med så enorme og brutale dimensjoner at den sprenger vår evne til å begripe den - naturens dimensjoner er utenfor vår forestillingsevne.

Balke viser i Kystlandskap tendenser til det kunsthistorien ofte betegner som romantisk. En slik tilskrivelse er kanskje passende, men må modifiseres. Det er nemlig lite i Kystlandskap som gir uttrykk for det nasjonalromantiske - idealet som forfektes av Johann Gottfried von Herder, som handler om hvordan nasjon, kultur, natur og språk smelter sammen i ett, og hvor denne enheten har sin egen karakteristiske være- og tenkemåte, som blant annet uttrykkes i kunsten. Som Danbolt skriver angående Balke, var han: "... meir opptatt av naturens velde - dei enorme kreftene og dei uventa omskifta - enn av stad og nasjon". [7] Dette gjelder nok for Kystlandskap også. Det som derimot gjør at Balke passer inn under det mer omfattende begrepet romantikk er hans brudd med den lineære klassisistiske stilen. I Kystlandskap har ikke Balke vært interessert i formen og linjen, men han opererer med et billedspråk som forsøker å yte rettferdighet til tingenes vesen, i dette tilfellet til naturens voldsomhet. For å få til dette må formspråket tilpasse seg objektet og ikke tvinge på sitt motiv en idealisert form. Landskapet er også abstrahert og Balke bruker abstraksjon bevisst for å få frem det karakteristiske og særegne ved denne typen natur. I dette henseende, altså i det ikke-lineære maleriske språket, og ved bruk av abstraksjon, kan Balkes Kystlandskap sies å være romantisk. På den annen side er det lite som gjør dette verket til en fortsettelse av det nasjonalromantiske prosjekt i kunsten, som hans tidligere lærer J.C Dahl hadde påbegynt.

Referanser

  1. Danbolt, Norsk Kunsthistorie (Det Norske Samlaget, 2018), 170.
  2. Riopelle et al., Paintings by Peder Balke, (National Gallery Ltd, 2014), 6.
  3. Lange, Menneske og natur i norsk kunst (Kunst i skolen, 1981), 34.
  4. Gunnarson, Haverkamp, Ahtola-Moorhouse, Naturens speil, 242.
  5. Lange, Ljøgodt, Riopelle Paintings by Peder Balke, 29.
  6. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 424.
  7. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 170.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget 3. Utgåve, 2018.

Riopelle, Chistopher, Ljøgodt, Knut, Lange, Marit Ingeborg. Paintings by Peder Balke. National Gallery Company Ltd, 2014.

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 1997.

Lange, Marit. Menneske og natur i norsk kunst ved midten av 1800 – årene. Oslo: Kunst i skolen, 1981. Depotbiblioteket.

Gunnarson, Torstein, Haverkamp, Frode, Athola-Moorhouse, Leena. Naturens Speil: nordisk landskapsmaleri 1840-1910. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2006.