Forskjell mellom versjoner av «L11-1970 Sort horisont»

Revisjonen fra 21. okt. 2021 kl. 15:10

Bilde 1: Anna-Eva Bergman, L11-1970 Sort horisont, 1970. Litografi, 316 x 245 mm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Verket til Bergman kan ved første øyekast virke simpelt, men dette er et litografi (316 x 245 mm)^[1], noe som vil si at bak dette `simple´ verket ligger det en lang prosess. Verket består av seks forskjellige linjer og geomentriske former, komposisjonen kan dermed deles inn i tre hoveddeler; øvre, mindte og nedre. Den øvre og nedre delen er to nøyaktig målte like deler, begge er to rektangler. I den øvre delen av de to rektanglende på lik størrelse. I den nedre delen, derimot, er rektanglene av forskjellige størrelser, svarte former og en mindre grå form. Mellom disse delene av komposisjonen befinner det minste rektangelet seg, som deler motivet tydelig sentralt på den vertikale akse, her dannes det derfor en naturlig horistontlinje. Med tanke på at verket er et litografi blir linjene myke, og ikke særlig voldsomme, dog noen av formene er søtrre og klarere enn andre. De lever i en slags harmoni med hverandre, istedenfor å sloss om plassen på verket. Med dette kan vi si at litografiet er nonfigurativt og geometrisk.

Sort horisont har et kaldt og naturalistisk fargepalett. I tillegg er fargene nokså duse, dette kan være et bevisst valg, men kan også være et resultat av trykkeprosessen. Det første rektangelet nederst i verket er sort og kan minne om en mørk natt, denne brytes med en grå tynnere linjer med blåtoner i. Ovenfor denne ligger den mest fargesterke komponetnen i bildet, en enda magrere brent gul linje. Både den gule og det gråblå rektangelet inneholder strøk av en mørkere grå farge. Den gule fargen, sammen med de mørke strøkene minner om fargene til en lys eik. De to mindre linjene deles av en tynn strek i samme mørkegrå tone som rektangelet over det gule. Dermed kolliderer ikke de lysere fargene med hverandre. Det neste store rektangelet er, som nevnt tidligere mørk grå. Dette er en mer signifikant lysere rone enn det første rektangelet, men er mørk nok til at tonene harmonerer med hverandre. Det siste rektangelet er kledd i en klar lysere gråblå farge. Samme gråblå tone som den flrste tynnere linjen i verket. Denne tonen blå kan admonere om en tåkete høsthimmel. Alle verkets farger kunne vært hentet fra den norske naturen. Bergman leverer en balanse i verket ved å ha en klar fordeling av mørke og lysere farger/toner, samt lar alle fargekomponentene puste ved å bryte de opp i forskjellige rektanglene/linjene, dette bidrar til å skape en slags ro og behag i bilde.

Formalanalyse

Horisonter med ambivalente farger

Nonfigurativt? Sort Horisont er ikke surrealistisk og så langt abstrakt ekspresjonisme uttrykker noe i deres former og linjer blir verket nærmere 'naturalistisk'... -men derimot, gir det et inntrykk av abstrakt 'ikke-realisme': mimesisen [representasjonen] handler om ett bilde, ikke (det vi tyder på er) solen, stranden og himmelen, men en kosmisk åpenbaring vi tyder på at Bergman ikke-imiterer men prøver å vise i et landskap som ikke ser ut som annet enn rektangler stablet oppå hverandre.

Er det en slags en ånd i bildet? -absolutt. Og den er sublim. Hun kommuniserte med noe annet enn landskapet, nettopp dets farger; en vakker (naturlig) balanse, en absolutt naturalistisk fargekomposisjon. Om det skulle være sjø, solglimt og himmelen og dens skyer over, skulle ikke dette bli representert i det vi vanligvis ser, for hvilken slags videreføring av åpenbaring (vi vanligvis ikke ser) ville det ha vist?

Solen lyser ikke på oss, bildet - konsentrert mot det solglimt i det gylne snitt - har heller dybde. Fargene er nøye valgt ut (; de abstrakte geometriske litografiene til Bergman har masse skisser og (geometriske) målinger, og ved Sort Horisont er det flere versjoner, lignende til det utgitte [Bildet 1] som man kan ved det tro at Bergman i vårt Sort Horisont finner vi hennes postulering av de mest adekvate fargene). Uten det 'grå' rektanglet på toppen blir bildet seende ut som en alminnelig horisont, og uten denne sjelen/gravitasen: Denne tilleggingen av noe over himmelen er tildels et ganske fremmed aspekt i en horisont, og det appellerer til oss som noe sublimt, noe vi må fokusere på; muligens noe Bergman kanskje opplevde (i hennes subjektive persepsjon), eller et formelt preg som lar oss se dette som uttrykkelse enn imitasjon av 'typisk' natur.

Det er en definitiv ro i bildet. Rektanglene, som kanskje ikke er fullstendig statiske, gir ikke noe inntrykk av bevegelse i landskapet. At gulfargen har fellestrekk og balanse i tonene og slik stoffligheten i disse er tillagt viser kanskje til en annen harmoni enn hos en solnedgang. -Det er en sort horisont, men ikke en avhengig av solglimt. Ser man inn i solen både i dens nedgang og på dagtid vil den blende deg og lage utrolig dominante konturer på synet ditt der den klart tar hovedfokus, og mer, ikke lar annet fokus i synet skinne. Som sagt og som man kan prøve selv å se, er horisonten ganske uavhengig av gulfargen, og kanskje det er nettopp dette Bergman har sett. En holisme uavhengig av dens belysning. La meg sitere en av kollegaene mine sin artikulering: "Mellom lagene av farge og tekstur kan vi studere konturene. Overgangene mellom farger og form er ikke rette. De bærer preg av påføringen av nye lag av farge og materiale, nye lag av former som ikke har perfekte rette linjer fra trykkerettskapet, overganger som overlapper og skaper nye fargeblandinger. Slik som du ikke ville funnet en linjalrett linje i naturen, eksisterer de heller ikke i dette verkets natur. Disse subtile nyansene av abstraksjon og uorden i et bilde som på avstand kan fremstå feilfritt får formene til å virke mot hverandre og skaper en pulserende og dynamisk effekt. Landskapet blir levende."

Litteratur

Fullstendig oppføring

Referanser

1. ↑ Nasjonalmuseet, «L11-1970 Sort horisont.»