Forskjell mellom versjoner av «L11-1970 Sort horisont»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Formspråk)
(Formspråk)
Linje 6: Linje 6:
 
''Sort horisont'' har en kald og naturalistisk fargepalett. Det første rektangelet nederst i verket er sort, denne brytes med en grå tynnere linjer med blåtoner i. Ovenfor denne ligger den mest fargesterke komponenten i bildet, en enda magrere brent gul linje. Både den gule og det gråblå rektangelet inneholder strøk av en mørkere grå farge. Den gule fargen, sammen med de mørke strøkene minner om fargene til en lys eik. De to mindre linjene deles av en tynn strek i samme mørkegrå tone som rektangelet over det gule. Dermed kolliderer ikke de lysere fargene med hverandre. Det neste store rektangelet er, som nevnt tidligere mørk grå. Dette er i en lysere tone enn det første rektangelet. Det siste rektangelet er kledd i en klar lysere gråblå farge. Samme gråblå tone som den første tynnere linjen i verket.         
 
''Sort horisont'' har en kald og naturalistisk fargepalett. Det første rektangelet nederst i verket er sort, denne brytes med en grå tynnere linjer med blåtoner i. Ovenfor denne ligger den mest fargesterke komponenten i bildet, en enda magrere brent gul linje. Både den gule og det gråblå rektangelet inneholder strøk av en mørkere grå farge. Den gule fargen, sammen med de mørke strøkene minner om fargene til en lys eik. De to mindre linjene deles av en tynn strek i samme mørkegrå tone som rektangelet over det gule. Dermed kolliderer ikke de lysere fargene med hverandre. Det neste store rektangelet er, som nevnt tidligere mørk grå. Dette er i en lysere tone enn det første rektangelet. Det siste rektangelet er kledd i en klar lysere gråblå farge. Samme gråblå tone som den første tynnere linjen i verket.         
  
== Formspråk ==
+
==Formspråk ==
 
Verket ''Sort Horisont'' er et abstrakt bilde, med elementer som er avskårende vertikalt og horisontalt. Allikevel oppleves bildet som en åpen komposisjon. de rektangulære, overfor hverandre liggende former virker myke og åpne, som om bilde egentlig fortsetter utover bildets dimensjoner. Verket er a-perspektivisk utformet, men ved bruk av en rekke dybdeskapende virkemidler, skaper Bergmann dybde i bildet. ved hjelp av størrelseskontraster blant annet kan vi få en følelse av at det går innover i bildet. Et element som er større virker intuitiv tyngre ne et mindre element. Spesielt hvis det kombineres med et fargevalg av sorten lyst og mørkt. I nedre del av bildet er det et gråblått smalt element over et sort bredere element. Vi får følelsen av at det mørke ligger oss nærmere og ligger tung og stødig i bildet, mens det smale gråblåe feltet er lettere og virker lengre borte fra oss. Fordi formene ikke virker til å være av samme substans eller volum får vi ikke et flatt inntrykk, men en følelse av dybde. Det samme skjer i øvre del mellom de like store delene i grå blå og den den varmere sort. Noe som underbygger dybdefølelsen er konturen og nyansene som er blitt skapt under trykkeprosessen. Vi ser tydelig når vi iakttar bildet på nært hold at overgangene mellom elementene ikke er rette linjer ,avskåret fra hverandre, men er ujevne og overlappende. Det er naturlig at skjer når man trykker, ettersom fargene ikke påføres samtidig; det legges lag på lag, noe som også gjør det vanskelig å være presis. I både øvre og nedre del overlapper den gråblå fargen de sorte mørke fargene, og en ny farge nyanse blir til, tillegg til at linjene blir organiske .Vi opplever dermed tre lag i økende letthet, en effekt vi gjerne opplever når noe har dybde, og lys og farge oppfører seg ulikt på grunn av den innbyrdes avstand. På grunn av disse subtile nyanser av abstraksjon og noe organisk i et bilde som på avstand kan virke geometrisk feilfri, skapes dynamikk og bevegelse.  
 
Verket ''Sort Horisont'' er et abstrakt bilde, med elementer som er avskårende vertikalt og horisontalt. Allikevel oppleves bildet som en åpen komposisjon. de rektangulære, overfor hverandre liggende former virker myke og åpne, som om bilde egentlig fortsetter utover bildets dimensjoner. Verket er a-perspektivisk utformet, men ved bruk av en rekke dybdeskapende virkemidler, skaper Bergmann dybde i bildet. ved hjelp av størrelseskontraster blant annet kan vi få en følelse av at det går innover i bildet. Et element som er større virker intuitiv tyngre ne et mindre element. Spesielt hvis det kombineres med et fargevalg av sorten lyst og mørkt. I nedre del av bildet er det et gråblått smalt element over et sort bredere element. Vi får følelsen av at det mørke ligger oss nærmere og ligger tung og stødig i bildet, mens det smale gråblåe feltet er lettere og virker lengre borte fra oss. Fordi formene ikke virker til å være av samme substans eller volum får vi ikke et flatt inntrykk, men en følelse av dybde. Det samme skjer i øvre del mellom de like store delene i grå blå og den den varmere sort. Noe som underbygger dybdefølelsen er konturen og nyansene som er blitt skapt under trykkeprosessen. Vi ser tydelig når vi iakttar bildet på nært hold at overgangene mellom elementene ikke er rette linjer ,avskåret fra hverandre, men er ujevne og overlappende. Det er naturlig at skjer når man trykker, ettersom fargene ikke påføres samtidig; det legges lag på lag, noe som også gjør det vanskelig å være presis. I både øvre og nedre del overlapper den gråblå fargen de sorte mørke fargene, og en ny farge nyanse blir til, tillegg til at linjene blir organiske .Vi opplever dermed tre lag i økende letthet, en effekt vi gjerne opplever når noe har dybde, og lys og farge oppfører seg ulikt på grunn av den innbyrdes avstand. På grunn av disse subtile nyanser av abstraksjon og noe organisk i et bilde som på avstand kan virke geometrisk feilfri, skapes dynamikk og bevegelse.  
  
 
Ingen av elementene bryter med hverandre, fordi de rektangulære formene ligger horisontalt overfor hverandre. Dette skaper en harmonisk funksjon. Fargepaletten er også veldig nøytral med farger som gråblå, okergul, og nøytrale nyanser i sort, hvorav hver av fargene inneholder noe grått i seg. noe som skaper en ro i bildet. Det at bilder også består av kun fire farger, hvorav de gråblåe og sorte fargene gjentas, er med på å skape ytterligere harmoni. Den mørke fargen som gjentas tre ganger er med på å skape en balanse.   
 
Ingen av elementene bryter med hverandre, fordi de rektangulære formene ligger horisontalt overfor hverandre. Dette skaper en harmonisk funksjon. Fargepaletten er også veldig nøytral med farger som gråblå, okergul, og nøytrale nyanser i sort, hvorav hver av fargene inneholder noe grått i seg. noe som skaper en ro i bildet. Det at bilder også består av kun fire farger, hvorav de gråblåe og sorte fargene gjentas, er med på å skape ytterligere harmoni. Den mørke fargen som gjentas tre ganger er med på å skape en balanse.   
  
Overflatestrukturen til de ulike fargene er allikevel gjort litt forskjellige fra hverandre til tross for den ellers betydelige ensformighet. Strukturen på de to midterste feltene okergul og gråblå viser tydeligere penselstrøk gjort under trykkeprosessen. den midterste gråblå og okergule feltet viser et tydeligere penselstrøk under trykkeprosessen. Det virker som om de er blitt malt med et forsiktig bredt penselstrøk. I tillegg virker det som om det er to lag med farge over begge elementer. Den okergule fargen virker trykket over en mørk farge, men over det blå grå feltet virker det som om en mørkere farge er trykket over. I kontrast til andre feltene står de strukturerte delene og får derfor et fokus i bildet. De ulike strukturene er også med på å skape en dybde i bildlet. også med på å skape en dybde i bildet. Tittelen til verket hinter til at vi har med en naturskildring å gjøre. Strukturen fra de ovenfor nevnte delene har en bølgene overflate, noe som minner oss om vann eller årene i treverk. Dette underbygger følelsen av en naturopplevelse. Det okergule feltet skaper og en assosiasjon til et lys, spesielt når fargen står i kontrast til de ellers melankolske fargene. Den spesielle strukturen skaper derfor og et slags lys spill,  en skinnende effekt, kanskje noe som kan minne om når lyset reflekteres i havet. Noe av den samme effekten skjer i det gråblåe feltet.  
+
Overflatestrukturen til de ulike fargene er allikevel gjort litt forskjellige fra hverandre til tross for den ellers betydelige ensformighet. Strukturen på de to midterste feltene okergul og gråblå viser tydeligere penselstrøk gjort under trykkeprosessen. den midterste gråblå og okergule feltet viser et tydeligere penselstrøk under trykkeprosessen. Det virker som om de er blitt malt med et forsiktig bredt penselstrøk. I tillegg virker det som om det er to lag med farge over begge elementer. Den okergule fargen virker trykket over en mørk farge, men over det blå grå feltet virker det som om en mørkere farge er trykket over. I kontrast til andre feltene står de strukturerte delene og får derfor et fokus i bildet. De ulike strukturene er også med på å skape dybde i bidlet. . Tittelen til verket hinter til at vi har med en naturskildring å gjøre. Strukturen fra de ovenfor nevnte delene har en bølgene overflate, noe som minner oss om vann eller årene i treverk. Dette underbygger følelsen av en naturopplevelse. Det okergule feltet skaper og en assosiasjon til et lys, spesielt når fargen står i kontrast til de ellers melankolske fargene. Den spesielle strukturen skaper derfor og et slags lys spill,  en skinnende effekt, kanskje noe som kan minne om når lyset reflekteres i havet. Noe av den samme effekten skjer i det gråblåe feltet.  
  
 
== Horisonter med ambivalente farger ==
 
== Horisonter med ambivalente farger ==

Revisjonen fra 25. okt. 2021 kl. 22:19

Sort horisont er et litografi malt av den norske kunstneren Anna-Eva Bergman (1909-1987). Fargelitografiet er trykket på papir og måler 316 x 245 mm. Anna Eva laget Sort Horisont etter at hun hadde vært på en reise til Nord-Norge på 1950-tallet[1]. Denne reisen inspirerte henne i stor grad og hun laget en samling abstrakte verk kalt Les Themes i etterkant. Sort Horisont inngår i denne samlingen og tilhører i dag Nasjonalmuseet.
Bilde 1: Anna-Eva Bergman, L11-1970 Sort horisont, 1970. Litografi, 316 x 245 mm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Verket til Bergman kan ved første øyekast virke simpelt, men dette er et litografi (316 x 245 mm)[2], noe som vil si at bak dette `simple´ verket ligger det en lang prosess. Verket består av seks forskjellige linjer og geomentriske former, komposisjonen kan dermed deles inn i tre hoveddeler; øvre, mindte og nedre. Den øvre og nedre delen er to nøyaktig målte like deler, begge er to rektangler. I den øvre delen av de to rektanglende på lik størrelse. I den nedre delen, derimot, er rektanglene av forskjellige størrelser, svarte former og en mindre grå form. Mellom disse delene av komposisjonen befinner det minste rektangelet seg, som deler motivet tydelig sentralt. Her dannes det derfor en naturlig horistontlinje. Med tanke på at verket er et litografi blir linjene myke, og ikke særlig voldsomme, dog noen av formene er større og klarere enn andre. De lever i en slags harmoni med hverandre, istedenfor å sloss om plassen på verket. Med dette kan vi si at litografiet er nonfigurativt og geometrisk.

Sort horisont har en kald og naturalistisk fargepalett. Det første rektangelet nederst i verket er sort, denne brytes med en grå tynnere linjer med blåtoner i. Ovenfor denne ligger den mest fargesterke komponenten i bildet, en enda magrere brent gul linje. Både den gule og det gråblå rektangelet inneholder strøk av en mørkere grå farge. Den gule fargen, sammen med de mørke strøkene minner om fargene til en lys eik. De to mindre linjene deles av en tynn strek i samme mørkegrå tone som rektangelet over det gule. Dermed kolliderer ikke de lysere fargene med hverandre. Det neste store rektangelet er, som nevnt tidligere mørk grå. Dette er i en lysere tone enn det første rektangelet. Det siste rektangelet er kledd i en klar lysere gråblå farge. Samme gråblå tone som den første tynnere linjen i verket.

Formspråk

Verket Sort Horisont er et abstrakt bilde, med elementer som er avskårende vertikalt og horisontalt. Allikevel oppleves bildet som en åpen komposisjon. de rektangulære, overfor hverandre liggende former virker myke og åpne, som om bilde egentlig fortsetter utover bildets dimensjoner. Verket er a-perspektivisk utformet, men ved bruk av en rekke dybdeskapende virkemidler, skaper Bergmann dybde i bildet. ved hjelp av størrelseskontraster blant annet kan vi få en følelse av at det går innover i bildet. Et element som er større virker intuitiv tyngre ne et mindre element. Spesielt hvis det kombineres med et fargevalg av sorten lyst og mørkt. I nedre del av bildet er det et gråblått smalt element over et sort bredere element. Vi får følelsen av at det mørke ligger oss nærmere og ligger tung og stødig i bildet, mens det smale gråblåe feltet er lettere og virker lengre borte fra oss. Fordi formene ikke virker til å være av samme substans eller volum får vi ikke et flatt inntrykk, men en følelse av dybde. Det samme skjer i øvre del mellom de like store delene i grå blå og den den varmere sort. Noe som underbygger dybdefølelsen er konturen og nyansene som er blitt skapt under trykkeprosessen. Vi ser tydelig når vi iakttar bildet på nært hold at overgangene mellom elementene ikke er rette linjer ,avskåret fra hverandre, men er ujevne og overlappende. Det er naturlig at skjer når man trykker, ettersom fargene ikke påføres samtidig; det legges lag på lag, noe som også gjør det vanskelig å være presis. I både øvre og nedre del overlapper den gråblå fargen de sorte mørke fargene, og en ny farge nyanse blir til, tillegg til at linjene blir organiske .Vi opplever dermed tre lag i økende letthet, en effekt vi gjerne opplever når noe har dybde, og lys og farge oppfører seg ulikt på grunn av den innbyrdes avstand. På grunn av disse subtile nyanser av abstraksjon og noe organisk i et bilde som på avstand kan virke geometrisk feilfri, skapes dynamikk og bevegelse.

Ingen av elementene bryter med hverandre, fordi de rektangulære formene ligger horisontalt overfor hverandre. Dette skaper en harmonisk funksjon. Fargepaletten er også veldig nøytral med farger som gråblå, okergul, og nøytrale nyanser i sort, hvorav hver av fargene inneholder noe grått i seg. noe som skaper en ro i bildet. Det at bilder også består av kun fire farger, hvorav de gråblåe og sorte fargene gjentas, er med på å skape ytterligere harmoni. Den mørke fargen som gjentas tre ganger er med på å skape en balanse.

Overflatestrukturen til de ulike fargene er allikevel gjort litt forskjellige fra hverandre til tross for den ellers betydelige ensformighet. Strukturen på de to midterste feltene okergul og gråblå viser tydeligere penselstrøk gjort under trykkeprosessen. den midterste gråblå og okergule feltet viser et tydeligere penselstrøk under trykkeprosessen. Det virker som om de er blitt malt med et forsiktig bredt penselstrøk. I tillegg virker det som om det er to lag med farge over begge elementer. Den okergule fargen virker trykket over en mørk farge, men over det blå grå feltet virker det som om en mørkere farge er trykket over. I kontrast til andre feltene står de strukturerte delene og får derfor et fokus i bildet. De ulike strukturene er også med på å skape dybde i bidlet. . Tittelen til verket hinter til at vi har med en naturskildring å gjøre. Strukturen fra de ovenfor nevnte delene har en bølgene overflate, noe som minner oss om vann eller årene i treverk. Dette underbygger følelsen av en naturopplevelse. Det okergule feltet skaper og en assosiasjon til et lys, spesielt når fargen står i kontrast til de ellers melankolske fargene. Den spesielle strukturen skaper derfor og et slags lys spill, en skinnende effekt, kanskje noe som kan minne om når lyset reflekteres i havet. Noe av den samme effekten skjer i det gråblåe feltet.

Horisonter med ambivalente farger

Nonfigurativt? Sort Horisont er et verk man skal være forsiktig med å trekke inn i en kunstepoke, både når det gjelder verkets eller kunstnerens motiv eller formale markører. Bergman springer ut fra abstrakt ekspresjonisme, men ved hennes senere alder som ved Sort Horisont er ikke nødvendigvis disse geometriske formene forsøk på abstrahering men heller tydelighet; fargene spiller heller en rolle. Blant annet Sort Horisont gir et inntrykk av abstrakt 'ikke-realisme', og heller en idealisert naturalisme som igjen skal uttrykke et element. Mimesisen [representasjonen] handler om å gjengi det bildet Bergman så i noe nærmere opplevelsen/inntrykket sin abstraksjon og dens betydning for livet og forståelsen (det kosmiske). Mimesisen i Sort Horisont handler om ett bilde, ikke om det vi tror er strand, sol, hav og himmel, men en kosmisk åpenbaring vi tyder på at Bergman 'ikke-imiterer', men prøver å vise et landskap som ikke ser ut som annet enn rektangler stablet oppå hverandre.

Er det en slags en ånd i bildet? -absolutt. Og den er sublim. Hun kommuniserte med noe annet enn landskapet, nettopp dets farger; en vakker (naturlig) balanse, en absolutt naturalistisk fargekomposisjon. Om det skulle være sjø, solglimt og himmelen og dens skyer over, skulle ikke dette bli representert i det vi vanligvis ser, for hvilken slags videreføring av åpenbaring (vi vanligvis ikke ser) ville det ha vist?

Solen lyser ikke på oss, bildet - konsentrert mot det solglimt i det gylne snitt - har heller dybde. Fargene er nøye valgt ut (; de abstrakte geometriske litografiene til Bergman har masse skisser og (geometriske) målinger, og ved Sort Horisont er det flere versjoner, lignende til det utgitte [Bildet 1] som man kan ved det tro at Bergman i vårt Sort Horisont finner vi hennes postulering av de mest adekvate fargene). Uten det 'grå' rektanglet på toppen blir bildet seende ut som en alminnelig horisont, og uten denne sjelen/gravitasen: Denne tilleggingen av noe over himmelen er tildels et ganske fremmed aspekt i en horisont, og det appellerer til oss som noe sublimt, noe vi må fokusere på; muligens noe Bergman kanskje opplevde (i hennes subjektive persepsjon), eller et formelt preg som lar oss se dette som uttrykkelse enn imitasjon av 'typisk' natur.

Det er en definitiv ro i bildet. Rektanglene, som kanskje ikke er fullstendig statiske, gir ikke noe inntrykk av bevegelse i landskapet. At gulfargen har fellestrekk og balanse i tonene og slik stoffligheten i disse er tillagt viser kanskje til en annen harmoni enn hos en solnedgang. -Det er en sort horisont, men ikke en avhengig av solglimt. Ser man inn i solen både i dens nedgang og på dagtid vil den blende deg og lage utrolig dominante konturer på synet ditt der den klart tar hovedfokus, og mer, ikke lar annet fokus i synet skinne. Som sagt og som man kan prøve selv å se, er horisonten ganske uavhengig av gulfargen, og kanskje det er nettopp dette Bergman har sett. En holisme uavhengig av dens belysning. La meg sitere en av medstudentene mine sin artikulering: "Mellom lagene av farge og tekstur kan vi studere konturene. Overgangene mellom farger og form er ikke rette. De bærer preg av påføringen av nye lag av farge og materiale, nye lag av former som ikke har perfekte rette linjer fra trykkerettskapet, overganger som overlapper og skaper nye fargeblandinger. Slik som du ikke ville funnet en linjalrett linje i naturen, eksisterer de heller ikke i dette verkets natur. Disse subtile nyansene av abstraksjon og uorden i et bilde som på avstand kan fremstå feilfritt får formene til å virke mot hverandre og skaper en pulserende og dynamisk effekt. Landskapet blir levende."

I samme tråd som medstudenten min, har Anna-Eva Bergman skrevet i sin dagbok hvordan åpenbaringer fant sted i landskap, lys og persepsjon ble rett og slett annerledes; transparente, vage og holistiske: "Det er som om fjellene [lyset; solglimtet] er transparente, intet er stofflig mer. Alt blir som en visjon, en mulighet som ikke er skapt ennu. Skal dette males, må det skje ved at man uttrykker noe som kan gi ideassosiasjoner om stemninger, fargene, virkningen. Det må helt omarbeides, for all stofflighet vilde ødelegge det."[3]

Bergman viser ikke horisonten, Bergman etterligner ikke, men viser en manipulert og abstrakt horisont som er da subjektivt gjengitt og abstraksjonen overdrevet, som kommer fra hennes opplevelse kontra et sanseinntrykk.

Litteratur

Nasjonalmuseet, «L11-1970 Sort horisont.» https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NMK.2015.0178

Referanser

  1. Moe, Anna-Eva Bergman: liv og verk, 150.
  2. Nasjonalmuseet, «L11-1970 Sort horisont.»
  3. Anna-Eva Bergmans dagbok (26/6/1950)