Forskjell mellom versjoner av «L11-1970 Sort horisont»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Inspirert av naturen)
(Inspirert av naturen)
Linje 38: Linje 38:
 
La oss først ta tak i ordet ''"horisont"''. Ordet horisont forbindes ofte med et landskap i en eller annen form. Definisjonen til Det Norske Akademis ordbok bekrefter dette; ''"linje, område i det fjerne hvor himmelen synes å møte jordens overflate"<ref>Det norske akademis ordbok, s.v. «Horisont»</ref>''. Ordet horisont kan brukes på en mer abstrakt måte. For eksempel kan man si at man ønsker ''"å utvide horisonten sin"''<ref>Mikkelsen, «Humaniora handler om å hindre tunnelsyn og å utvide horisonten».</ref> ved å prøve eller oppleve noe nytt. I den sistnevnte definisjonen handler horisont mer om perspektiv og synsvinkel enn om landskap og natur. Dersom en ser ordet horisont i sammenheng med tittelens første ord,''"sort"'', kan en få andre assosiasjoner. Sort er en farge som ofte forbindes med mørke, depresjon eller død<ref>Mørstad et.al, s.v. “Fargesymbolikk”, ''Store norske leksikon.''</ref> og satt sammen med ordet ''"horisont"'' kan en få assosiasjoner til uttrykket ''"å se mørkt på ting"<ref>Slettemark, «Fremtiden ser mørk ut».</ref>''. Som rett og slett vil si at man ser negativt på tilværelsen eller at man oppfatter verden med et depressivt blikk.   
 
La oss først ta tak i ordet ''"horisont"''. Ordet horisont forbindes ofte med et landskap i en eller annen form. Definisjonen til Det Norske Akademis ordbok bekrefter dette; ''"linje, område i det fjerne hvor himmelen synes å møte jordens overflate"<ref>Det norske akademis ordbok, s.v. «Horisont»</ref>''. Ordet horisont kan brukes på en mer abstrakt måte. For eksempel kan man si at man ønsker ''"å utvide horisonten sin"''<ref>Mikkelsen, «Humaniora handler om å hindre tunnelsyn og å utvide horisonten».</ref> ved å prøve eller oppleve noe nytt. I den sistnevnte definisjonen handler horisont mer om perspektiv og synsvinkel enn om landskap og natur. Dersom en ser ordet horisont i sammenheng med tittelens første ord,''"sort"'', kan en få andre assosiasjoner. Sort er en farge som ofte forbindes med mørke, depresjon eller død<ref>Mørstad et.al, s.v. “Fargesymbolikk”, ''Store norske leksikon.''</ref> og satt sammen med ordet ''"horisont"'' kan en få assosiasjoner til uttrykket ''"å se mørkt på ting"<ref>Slettemark, «Fremtiden ser mørk ut».</ref>''. Som rett og slett vil si at man ser negativt på tilværelsen eller at man oppfatter verden med et depressivt blikk.   
  
Horisont trenger med andre ord ikke å handle om landskap eller natur i det hele tatt, men i og med at Anna-Eva selv har uttalt hvor inspirert hun var av naturen er det logisk å tenke at tittelen ''Sort Horisont'' er ment i naturalistisk forstand.
+
Horisont trenger med andre ord ikke å handle om landskap eller natur i det hele tatt, men i og med at Anna-Eva selv har uttalt hvor inspirert hun var av naturen er det logisk å anta at tittelen ''Sort Horisont'' er ment i naturalistisk forstand.
  
 
== Litteratur ==
 
== Litteratur ==

Revisjonen fra 26. okt. 2021 kl. 12:10

Sort horisont er et litografi malt av den norske kunstneren Anna-Eva Bergman (1909-1987). Fargelitografiet er trykket på papir og måler 316 x 245 mm. Anna Eva laget Sort Horisont etter sine reiser til Nord-Norge i 1950 og 1964[1]. Denne reisen inspirerte henne i stor grad og hun laget en samling abstrakte verk kalt Les Themes i etterkant. Sort Horisont inngår i denne samlingen og tilhører i dag Nasjonalmuseet.
Bilde 1: Anna-Eva Bergman, L11-1970 Sort horisont, 1970. Litografi, 316 x 245 mm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Verket til Bergman kan ved første øyekast virke simpelt, men dette er et litografi (316 x 245 mm)[2], noe som vil si at bak dette `simple´ verket ligger det en lang prosess. Verket består av seks forskjellige linjer og geomentriske former, og komposisjonen kan dermed deles inn i tre hoveddeler; øvre, mindte og nedre. I den øvre delen har de to rektanglene lik størrelse. I den nedre delen, derimot, er rektanglene av forskjellige størrelser; svarte former og en mindre grå form. Mellom disse delene av komposisjonen befinner det minste rektangelet seg, som deler motivet tydelig sentralt. Her dannes det derfor en naturlig horistontlinje. Med tanke på at verket er et litografi blir linjene myke, og ikke særlig voldsomme, dog noen av formene er større og klarere enn andre. De lever i en slags harmoni med hverandre, istedenfor å sloss om plassen på verket. Med dette kan vi si at litografiet er nonfigurativt og geometrisk.

Sort horisont har en kald og naturalistisk fargepalett. Det første rektangelet nederst i verket er sort, denne brytes med en tynnere grå linje med blåtoner i. Ovenfor denne ligger den mest fargesterke komponenten i bildet, en enda magrere brent gul linje. Både det gule og det gråblå rektangelet inneholder strøk av en mørkere grå farge. Den gule fargen, sammen med de mørke strøkene minner om fargene til en lys eik. De to mindre linjene deles av en tynn strek i samme mørkegrå tone som rektangelet over det gule. Dermed kolliderer ikke de lysere fargene med hverandre. Det neste store rektangelet er, som nevnt tidligere, mørkegrått. Dette er i en lysere tone enn det første rektangelet. Det siste rektangelet er kledd i en klar og lysere gråblå farge. Samme gråblå tone som rektangelet i verkets nedre del.

Formspråk

Verket Sort Horisont er et abstrakt bilde, med elementer som er avskårende vertikalt og horisontalt. Likevel oppleves bildet som en åpen komposisjon. De rektangulære formene, som ligger oppå hverandre, virker myke og åpne, som om bildet egentlig fortsetter utover bildets dimensjoner. Verket er a-perspektivisk utformet, men ved bruk av en rekke dybdeskapende virkemidler, skaper Bergmann dybde i bildet. Ved hjelp av størrelseskontraster blant annet kan vi få en følelse av at det går innover i bildet. Et element som er større virker intuitivt tyngre enn et mindre element. Særlig dersom det kombineres med noe sort. Noe som underbygger dybdefølelsen er konturen og nyansene som er blitt skapt under trykkeprosessen. Vi ser tydelig når vi iakttar bildet på nært hold at overgangene mellom elementene ikke er rette linjer, avskåret fra hverandre, men er ujevne og overlappende. Det er naturlig at skjer når man trykker, ettersom fargene ikke påføres samtidig; det legges lag på lag, noe som også gjør det vanskelig å være presis. I både øvre og nedre del overlapper den gråblå fargen de sorte mørke fargene, og en ny fargenyanse blir til, i tillegg til at linjene blir organiske. Vi opplever dermed tre lag i økende letthet, en effekt vi gjerne opplever når noe har dybde, og lys og farge oppfører seg ulikt på grunn av den innbyrdes avstanden. På grunn av disse subtile nyanser av abstraksjon og noe organisk i bildet, som på avstand kan virke geometrisk feilfritt, skapes dynamikk og bevegelse.

Ingen av elementene bryter med hverandre, fordi de rektangulære formene ligger horisontalt overfor hverandre. Dette har en harmonisk funksjon. Fargepaletten er også veldig nøytral med farger som gråblå, okergul, og nøytrale nyanser i sort, hvorav hver av fargene inneholder noe grått i seg. Dette skaper en ro i bildet. At bildet består av kun fire farger, hvorav de gråblå og sorte fargene gjentas, bidrar til å skape ytterligere harmoni. Den mørke fargen som gjentas tre ganger er med på å skape en balanse.

Overflatestrukturen til de ulike fargene er likevel gjort litt forskjellige fra hverandre til tross for dens ellers betydelige ensformighet. Strukturen på de to midterste feltene, i okergul og gråblå, viser tydeligere penselstrøk gjort under trykkeprosessen. Det virker som om de er blitt malt med et forsiktig bredt penselstrøk. I tillegg virker det som om det er to lag med farge over begge elementer. Den okergule fargen virker trykket over en mørk farge, mens på det gråblå feltet virker det som om en mørkere farge er trykket oppå. De strukturerte delene står i en kontrast til de andre feltene og får dermed et fokus i bildet. De ulike strukturene er også med på å skape dybde i bildet. Tittelen til verket hinter til at vi har med en naturskildring å gjøre. Strukturen fra de ovenfor nevnte delene har en bølgende overflate, noe som minner oss om vann eller årene i treverk. Dette underbygger følelsen av en naturopplevelse. Det okergule feltet skaper også en assosiasjon til et lys, spesielt når fargen står i kontrast til de ellers melankolske fargene. Den spesielle strukturen skaper derfor også et slags lysspill, en skinnende effekt, kanskje noe som kan minne om når lyset reflekteres i havet. Noe av den samme effekten skjer også i det gråblå feltet.

Ikonologi

Verket er laget i 1970, i en periode der den abstrakte ekspresjonismen hadde fått stor oppmerksomhet i kunstverdenen gjennom kunstnere som Jackson Pollock og Mark Rothko. Spesielt Rothko sine bilder kan sammenlignes med Sort Horisont, med sine store rektangulære og ensfargede former. Bergman jobbet mye med organisk abstraksjon i sitt kunstnerskap, som bygger på organiske former som steiner, trær og planter. Dette kombinerte hun med konstruktivistisk abstraksjon, som defineres av strenge mønstre og geometri. Bergman var i sin kunstneriske karriere tidlig fascinert av geometri og arkitektur, spesielt det gylne snitt.[3] Hun studerte de formale effektene av forhold og proporsjonering, som man kan se i hennes mange notater og skisser av ulike kunstverk. Reisene til Nord-Norge i 1950 og 1964 gjorde store inntrykk og skulle inspirere kunsten i hennes sene perioder som aktiv kunstner. Her er Bergmann sitert fra et intervju med A-magasinet i 1979:

«Det er Finmark og Nord-Norge jeg drømmer om. Lyset der setter meg i ekstase. Det ligger lagvis og gir inntrykk av forskjellige rom som samtidig er nær og langt borte. Det kan virke som det er luftlag mellom lysstrålene og disse luftlagene danner et eget perspektiv. Det er mystisk.»[4]

Sitatet kan gi en forklaring på hva Bergmann ønsker å uttrykke i et verk som Sort Horisont. Her har hun kombinert sin erfaring og kunnskap fra tidligere egne kunstverk, samt de abstrakte tendensene i hennes samtid. Det konstruktivistiske møter både det organiske og lyriske når kunstneren uttrykker sin erindring av en naturopplevelse. Det kan kategoriseres som abstrakt ekspresjonisme med ikonisk form,[5] og man kan sammenligne uttrykket med verk av ekspresjonisten og symbolisten Edvard Munch. Munchs motiver er resultater av hans angstfylte subjektive virkelighetsoppfatning, og som sterke personlige opplevelser ble de bearbeidet gjennom grundige skisser og ofte malt i flere lignende versjoner. På lignende vis er Sort Horisont et resultat av Bergmans oppfatning av et møte med naturen, også et motiv utprøvd i flere versjoner - som man kan se i hennes digitale catalogue raisonné. Her har kunstneren eksperimentert med ulike materialer og størrelser for å fremstille øyeblikket på ønsket måte. Valget av materiale og farge bidrar sterkt til hvordan verket oppfattes, og i Sort Horisont skapes inntrykket av et landskap som ligger nært tilknyttet norsk natur.

Horisonter med ambivalente farger

Nonfigurativt? Sort Horisont er et verk man skal være forsiktig med å trekke inn i en kunstepoke, både når det gjelder verkets eller kunstnerens motiv og formale markører. Bergman springer ut fra abstrakt ekspresjonisme, men ved hennes senere alder som ved Sort Horisont er ikke nødvendigvis disse geometriske formene forsøk på abstrahering, men heller tydelighet; fargene spiller en større rolle. Blant annet gir Sort Horisont inntrykk av abstrakt 'ikke-realisme', og heller en idealisert naturalisme som igjen skal uttrykke et element. Mimesisen [representasjonen] handler om å gjengi det bildet Bergman så i noe nærmere opplevelsen/inntrykket sin abstraksjon og dens betydning for livet og forståelsen (det kosmiske). Mimesisen i Sort Horisont handler om ett bilde, ikke om det vi tror er strand, sol, hav og himmel, men en kosmisk åpenbaring vi tyder på at Bergman 'ikke-imiterer', men prøver å vise et landskap som ikke ser ut som annet enn rektangler stablet oppå hverandre.

Er det en slags en ånd i bildet? Absolutt. Og den er sublim. Hun kommuniserte med noe annet enn landskapet, nettopp dets farger; en vakker naturlig balanse; en absolutt naturalistisk fargekomposisjon. Om det skulle være sjø, solglimt, himmelen og dens skyer, skulle ikke dette bli representert i det vi vanligvis ser, for hva slags videreføring av en åpenbaring (vi vanligvis ikke ser) ville det ha vist?

Solen lyser ikke på oss, bildet - konsentrert mot det solglimt i det gylne snitt - har heller dybde. Fargene er nøye valgt ut (; de abstrakte geometriske litografiene til Bergman har mange skisser og (geometriske) målinger og av Sort Horisont finnes det flere versjoner, lignende det utgitte [Bilde 1]. Man kan med andre ord anta at man i den utgitte versjonen av Sort Horisont vil finne hennes postulering av de mest adekvate fargene). Uten det gråblå rektanglet på toppen blir bildet seende ut som en alminnelig horisont, uten denne sjelen/gravitasen: Denne tilleggingen av noe over himmelen er tildels et ganske fremmed aspekt i en horisont, og det appellerer til oss som noe sublimt, noe vi må fokusere på. Kanskje er dette en formidling av noe Bergman egne opplevelser sett i lys av hennes subjektive persepsjon? Eller kan det være et formelt grep som lar oss se verket som noe mer enn en imitasjon av 'typisk' natur.

Det er en definitiv ro i bildet. Rektanglene, som kanskje ikke er fullstendig statiske, gir et inntrykk av bevegelse i landskapet. At gulfargen har fellestrekk og balanse i tonene og slik stoffligheten i disse er tillagt viser kanskje til en annen harmoni enn hos en solnedgang. -Det er en sort horisont, men ikke en avhengig av solglimt. Ser man inn i solen både i dens nedgang og på dagtid vil den blende deg og lage utrolig dominante konturer på synet ditt der den klart tar hovedfokus, og mer, ikke lar annet fokus i synet skinne. Som sagt og som man kan prøve selv å se, er horisonten ganske uavhengig av gulfargen, og kanskje det er nettopp dette Bergman har sett. En holisme uavhengig av dens belysning. La meg sitere en av medstudentene mine sin artikulering: "Mellom lagene av farge og tekstur kan vi studere konturene. Overgangene mellom farger og form er ikke rette. De bærer preg av påføringen av nye lag av farge og materiale, nye lag av former som ikke har perfekte rette linjer fra trykkerettskapet, overganger som overlapper og skaper nye fargeblandinger. Slik som du ikke ville funnet en linjalrett linje i naturen, eksisterer de heller ikke i dette verkets natur. Disse subtile nyansene av abstraksjon og uorden i et bilde som på avstand kan fremstå feilfritt får formene til å virke mot hverandre og skaper en pulserende og dynamisk effekt. Landskapet blir levende."

I samme tråd som medstudenten min, har Anna-Eva Bergman skrevet i sin dagbok hvordan åpenbaringer fant sted i landskap, lys og persepsjon ble rett og slett annerledes; transparente, vage og holistiske: "Det er som om fjellene [lyset; solglimtet] er transparente, intet er stofflig mer. Alt blir som en visjon, en mulighet som ikke er skapt ennu. Skal dette males, må det skje ved at man uttrykker noe som kan gi ideassosiasjoner om stemninger, fargene, virkningen. Det må helt omarbeides, for all stofflighet vilde ødelegge det."[6]

Bergman viser ikke horisonten, Bergman etterligner ikke, men viser en manipulert og abstrakt horisont som er da subjektivt gjengitt og abstraksjonen overdrevet, som kommer fra hennes opplevelse kontra et sanseinntrykk.

Inspirert av naturen

Avslutningsvis skal vi ta tak i verkets tittel. På et abstrakt verk kan tittelen være avgjørende for tolkning og persepsjon av bildet. Samtidig må en ha i bakhodet at når et verk er abstrakt eller nonfigurativt har ikke kunstneren nødvendigvis forsøkt å formidle et kontrekt objekt, men i stedet ønsket å frambringe idéassosiasjoner, følelser eller stemninger hos den som ser verket. Som vi ser i sitatet over [6] var det også intensjonen til Anna-Eva. Som nevnt flere ganger var Bergman svært inspirert av naturen, men hun ønsket ikke å gjenskape den naturalistisk da hun mente at det ikke var mulig. Likevel vet vi at det var naturen hun forsøkte å formidle gjennom sin kunst og dermed stemmer sannsynligvis dette verket overens med sin tittel. At verket er naturalistisk ser vi også gjennom fragevalg, struktur og bevegelse. Likevel kan vi ikke vite helt sikkert hvilket motiv hun ønsket å formidle.

La oss først ta tak i ordet "horisont". Ordet horisont forbindes ofte med et landskap i en eller annen form. Definisjonen til Det Norske Akademis ordbok bekrefter dette; "linje, område i det fjerne hvor himmelen synes å møte jordens overflate"[7]. Ordet horisont kan brukes på en mer abstrakt måte. For eksempel kan man si at man ønsker "å utvide horisonten sin"[8] ved å prøve eller oppleve noe nytt. I den sistnevnte definisjonen handler horisont mer om perspektiv og synsvinkel enn om landskap og natur. Dersom en ser ordet horisont i sammenheng med tittelens første ord,"sort", kan en få andre assosiasjoner. Sort er en farge som ofte forbindes med mørke, depresjon eller død[9] og satt sammen med ordet "horisont" kan en få assosiasjoner til uttrykket "å se mørkt på ting"[10]. Som rett og slett vil si at man ser negativt på tilværelsen eller at man oppfatter verden med et depressivt blikk.

Horisont trenger med andre ord ikke å handle om landskap eller natur i det hele tatt, men i og med at Anna-Eva selv har uttalt hvor inspirert hun var av naturen er det logisk å anta at tittelen Sort Horisont er ment i naturalistisk forstand.

Litteratur

Hellandsjø, Karin. Minnespeil : tegninger av Anna-Eva Bergman : 15. mai-1. september 2002. Museet for samtidskunst, 2002. 

Moe, Ole Henrik. Anna-Eva Bergman Liv og Verk/Vie et Ouvre. Oslo: Dreyer, 1990.

Mørstad, Erik. Malerileksikon. Oslo, Gyldendal, 1996.

Nasjonalmuseet, «L11-1970 Sort horisont.» https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NMK.2015.0178

Mikkelsen, Solveig. 2016. «Humaniora handler om å hindre tunnelsyn og å utvide horisonten.” Universitas, 21. mai, 2016. https://www.universitetsavisa.no/politikk/humaniora-handler-om-a-hindre-tunnelsyn-og-a-utvide-horisonten/160994

Mørstad, Erik og Stephan Tschudi-Madsen. “Fargesymbolikk”. Store norske leksikon, 19. august, 2021. https://snl.no/fargesymbolikk

Slettemark, Asbjørn. 2014. “Fremtiden ser mørk ut.” Aftenposten, 7. august, 2014. https://www.aftenposten.no/osloby/byliv/i/l1b47/fremtiden-ser-moerk-ut

Referanser

  1. Moe, Liv og virke, 150.
  2. Nasjonalmuseet, «L11-1970 Sort horisont.»
  3. Hellandsjø, Minnespeil, 12.
  4. Moe, Liv og Virke, 180.
  5. Mørstad, Malerileksikon, 7.
  6. 6,0 6,1 Anna-Eva Bergmans dagbok (26/6/1950)
  7. Det norske akademis ordbok, s.v. «Horisont»
  8. Mikkelsen, «Humaniora handler om å hindre tunnelsyn og å utvide horisonten».
  9. Mørstad et.al, s.v. “Fargesymbolikk”, Store norske leksikon.
  10. Slettemark, «Fremtiden ser mørk ut».