Forskjell mellom versjoner av «Larvik havn i måneskinn»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 14: Linje 14:
  
 
====== Generell formalanalyse ======
 
====== Generell formalanalyse ======
 +
J.C. Dahl har et klart formspråk og maler et romantisk fantastilandskap med detaljrealisme. Det mest slående er nok bruken av lys og skygge i motivet. Bildet har naturalistiske farger, og den kjølig fargeskalaen med drag mot det fiolette bidrar til en harmonisk komposisjon. Månen som lyspunkt i bildet gjør også at fokus trekkes mot båtene i havnen og menneskene midt på bildet. Verket har også en horisontal linjedominans, som gir en enkel blikkbevegelse og opplevelse av noe rolig. Skyene som dekker halve motivet gir også noen veiledende linjer inn mot månen, som gir månen, og dermed lyset en dominerende effekt.
 +
 +
Dahl har et klart formspråk gjennom komposisjon. Larvik Havn i Måneskinn kan sies å være delt i tre. Denne tredelingen av landskapet kjenner man for eksempel igjen fra verket Fra Stalheim (1842), med den mørke framgrunn, en opplyst midtdel og mer diffus bakgrunn. Inndelingen var ment å skulle gjøre det lettere å komme inn i bildet. Dahl har i tillegg jobbet videre med dette og presenterer i forgrunn detaljerte bilder av menneskene og industrien. Tømmeret som opptar store deler av forgrunnen gir maleriet en aktuell undertone, og forteller om treforedlingsindustrien som var viktig for norsk økonomi på Dahls tid. I mellomgrunnen ser vi det norske, sublime landskapet. I bakgrunnen, som nesten er halve bildet, får vi tunge skyer, med glimt av lys fra månen. Dette skaper en tydelig atmosfære i bildet, og et øyeblikksbilde hvor skyene enten er på tur til å passere idere, eller har kommet for å bli. Summen av disse delene, med den detaljrike naturen, observasjoner av mennesker og byggeskikk, og den dramatiske lyssettingen er med på å gi oss den romantiske korrespondansen mellom landskap og innbyggere.
  
 
====== Rückenfigur ======
 
====== Rückenfigur ======

Revisjonen fra 23. okt. 2017 kl. 11:31

Johan Chrstian Clausen Dahls (1788-1857) verk Larvik Havn i Måneskinn fra 1839 er malt med olje på lerret og måler 99 x 156 cm. Verket ble kjøpt opp av Nasjonalgalleriet samme år, og er fortsatt en del av samlingen deres.

Biografi

Johan Christian Dahl, Larvik havn i måneskinn, 1839. Olje på lerret, 99 x 156 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.

Johan Christian Clausen Dahl ble født i Bergen 24. Februar i 1788 og gikk bort i Dresden, Tyskland 14. Oktober 1857. Dahl er kjent som den første norske kunstneren som fikk internasjonal suksess gjennom å tolke den norske naturen i hans landskapsmaleri fra 1800-tallet. Dahl var utdannet håndverkmaler hos læreren Johan G. Müller, så det var først når han møtte Lyder Sagen at noen så potensialet i han, og hjalp han med stipend og reise til København i 1811. I København Ble Dahl tatt opp på Akademiet, og ble student hos landskapsmalerene Christian August Lorentzen. Videre studerte Dahl verkene til Jens Juel, Allaert van Everdungenm og Jacob van Ruysdael, som skulle lære han det han trengte til landskapsmaleriene sine. I 1818 la Dahl ut på en studiereise, men stanset tidlig i den tyske byen Dresden, som ble hans hjem resten av livet. Dahl besøkte Norge fem ganger i løpet av livet etter å ha flyttet.

Romantikken

Landskapsmaleri

Motivbeskrivelse

Formalanalyse

Generell formalanalyse

J.C. Dahl har et klart formspråk og maler et romantisk fantastilandskap med detaljrealisme. Det mest slående er nok bruken av lys og skygge i motivet. Bildet har naturalistiske farger, og den kjølig fargeskalaen med drag mot det fiolette bidrar til en harmonisk komposisjon. Månen som lyspunkt i bildet gjør også at fokus trekkes mot båtene i havnen og menneskene midt på bildet. Verket har også en horisontal linjedominans, som gir en enkel blikkbevegelse og opplevelse av noe rolig. Skyene som dekker halve motivet gir også noen veiledende linjer inn mot månen, som gir månen, og dermed lyset en dominerende effekt.

Dahl har et klart formspråk gjennom komposisjon. Larvik Havn i Måneskinn kan sies å være delt i tre. Denne tredelingen av landskapet kjenner man for eksempel igjen fra verket Fra Stalheim (1842), med den mørke framgrunn, en opplyst midtdel og mer diffus bakgrunn. Inndelingen var ment å skulle gjøre det lettere å komme inn i bildet. Dahl har i tillegg jobbet videre med dette og presenterer i forgrunn detaljerte bilder av menneskene og industrien. Tømmeret som opptar store deler av forgrunnen gir maleriet en aktuell undertone, og forteller om treforedlingsindustrien som var viktig for norsk økonomi på Dahls tid. I mellomgrunnen ser vi det norske, sublime landskapet. I bakgrunnen, som nesten er halve bildet, får vi tunge skyer, med glimt av lys fra månen. Dette skaper en tydelig atmosfære i bildet, og et øyeblikksbilde hvor skyene enten er på tur til å passere idere, eller har kommet for å bli. Summen av disse delene, med den detaljrike naturen, observasjoner av mennesker og byggeskikk, og den dramatiske lyssettingen er med på å gi oss den romantiske korrespondansen mellom landskap og innbyggere.

Rückenfigur

En av de mest slående formale virkemidlene J.C. Dahl anvender er de ryggvendte figurene, ofte kalt Rückenfigur. Disse menneskene som vender oss ryggen minner om en anne romantisk maler som virket på samme tid som Dahl, og som ble en god venn, maleren Caspar David Friedrich. Disse figurene som speider ut over landskapet var en kommentar til romantikkens erfaring av kunst og natur. Naturen kunne bare sees fra et perspektiv og aldri som helhet. Rückenfiguren kan også oppleves på to ulike måter. Enten ved å invitere publikum inn i bildet fordi man kunne kjenne seg igjen i figuren, og publikum opplever en nærhet i bildet, men får også vekket nyskjerrigheten, og en følelse av det sublime. Den andre måten er at publikum opplever å bli sperret ute av rückenfiguren, og ikke når inn i bildet.

Det sublime

Det sublime er også et viktig virkemiddel hos J.C. Dahl. I likhet med rückenfiguren kan man også se til Caspar David Friedrich, hvor Dahl trolig ble inspirert. Det sublime gir følelsen av noe overveldende og litt skrekkinngytende. Ofte kan man se det i sammenheng med panteismens tanker om at Gud er i alt, eller at alt er Gud.