Forskjell mellom versjoner av «Larvik havn i måneskinn»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(motivbeskrivelse)
 
(28 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
Johan Chrstian Clausen Dahls (1788-1857) verk ''Larvik Havn i Måneskinn'' fra 1839 er malt med olje på lerret og måler 99 x 156 cm. Verket ble kjøpt opp av Nasjonalgalleriet samme år, og er fortsatt en del av samlingen deres.  
+
[[Johan Christian Dahl|Johan Christian Clausen Dahls]] (1788-1857) verk ''Larvik Havn i Måneskinn'' fra 1839 er malt med olje på lerret og måler 99 x 156 cm. Verket er i Nasjonalmuseets eie og er en del av den faste utstillingen i Nasjonalgalleriet i Oslo.<ref>http://www.nasjonalmuseet.no/?module=Articles&action=Article.publicOpen&id=232</ref> [[Fil:Larvik havn JCDahlNG.M.00034.jpg|thumb|534x534px|Johan Christian Dahl, ''Larvik havn i måneskinn'', 1839. Olje på lerret, 99 x 156 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.]]
 +
J.C. Dahl er kjent som den første norske kunstneren som fikk internasjonal suksess gjennom å tolke den norske naturen i hans landskapsmalerier fra 1800-tallet.<ref>Bang, Marie Lødrup, s.v. «Johan Christian Dahl», ''Norsk Biografisk leksikon Online'' </ref>
 +
== Motivbeskrivelse ==
 +
J.C. Dahl presenterte Norges dynamiske natur på lerret, og gir oss et idealisert bilde av virkeligheten i landskapsmaleriet. På landskapsmaleriet er folk, skip, bygninger og Larviks natur malt. Elementene i maleriet er primært himmel, sjøoverflate, land og mennesker. Himmelen dekker halvparten av motivet. Månen er malt øverst til høyre på midten av bildet, en del av den er dekket av svarte skyer. Skyene ser ut til å spre seg ut fra månen. På havet ser vi fire fartøy, hvorav tre er store skip og den siste en liten seilbåt. På venstre side av maleriet er det flere hus, en kirke og en havn. I forgrunnen ser vi stabler med tømmer, og to mennesker med ryggen vendt mot oss. Den ene personen står, den andre sitter på bakken. I strandkanten i nedre høyre hjørne av bildet ser vi noen mennesker som fisker eller holder på med andre sysler. Disse menneskene er malt så små at det er vanskelig å få øye på dem. De varme fargene som er malt over de mørke fargene gir en rolig, harmonisk atmosfære i maleriet.  
  
==== Biografi ====
+
== Generell formalanalyse ==
[[Fil:Larvik havn JCDahlNG.M.00034.jpg|thumb|534x534px|Johan Christian Dahl, ''Larvik havn i måneskinn'', 1839. Olje lerret, 99 x 156 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.]]
+
J.C. Dahl har et klart formspråk og maler et romantisk fantastilandskap med detaljrealisme. Det mest slående er nok bruken av lys og skygge i motivet. Bildet har naturalistiske farger, og den kjølig fargeskalaen med drag mot det fiolette bidrar til en harmonisk komposisjon. Månen som lyspunkt i bildet gjør også at fokus trekkes mot båtene i havnen og menneskene midt på bildet. Verket har også en horisontal linjedominans, som gir en enkel blikkbevegelse og opplevelse av noe rolig. Skyene som dekker halve motivet gir også noen veiledende linjer inn mot månen, som gir månen, og dermed lyset en dominerende effekt.  
Johan Christian Clausen Dahl ble født i Bergen 24. Februar i 1788 og gikk bort i Dresden, Tyskland 14. Oktober 1857. Dahl er kjent som den første norske kunstneren som fikk internasjonal suksess gjennom å tolke den norske naturen i hans landskapsmaleri fra 1800-tallet. Dahl var utdannet håndverkmaler hos læreren Johan G. Müller, så det var først når han møtte Lyder Sagen at noen så potensialet i han, og hjalp han med stipend og reise til København i 1811. I København Ble Dahl tatt opp Akademiet, og ble student hos landskapsmalerene Christian August Lorentzen. Videre studerte Dahl verkene til Jens Juel, Allaert van Everdungenm og Jacob van Ruysdael, som skulle lære han det han trengte til landskapsmaleriene sine. I 1818 la Dahl ut på en studiereise, men stanset tidlig i den tyske byen Dresden, som ble hans hjem resten av livet. Dahl besøkte Norge fem ganger i løpet av livet etter å ha flyttet.  
+
 
 +
Dahl har et klart formspråk gjennom komposisjon. ''Larvik Havn i Måneskinn'' kan sies å være delt i tre. Denne tredelingen av landskapet kjenner man for eksempel igjen fra verket ''[[Fra Stalheim]]'' (1842), med den mørke framgrunn, en opplyst midtdel og mer diffus bakgrunn. Inndelingen var ment å skulle gjøre det lettere å komme inn i bildet. Dahl har i tillegg jobbet videre med dette og presenterer i forgrunn detaljerte bilder av menneskene og industrien. Tømmeret som opptar store deler av forgrunnen gir maleriet en aktuell undertone, og forteller om treforedlingsindustrien som var viktig for norsk økonomi på Dahls tid. I mellomgrunnen ser vi det norske, sublime landskapet. I bakgrunnen, som nesten er halve bildet, får vi tunge skyer, med glimt av lys fra månen. Dette skaper en tydelig atmosfære i bildet, og et øyeblikksbilde hvor skyene enten er tur til å passere, eller har kommet for å bli. Summen av disse delene, med den detaljrike naturen, observasjoner av mennesker og byggeskikk, og den dramatiske lyssettingen er med på å gi oss den romantiske korrespondansen mellom natur og innbyggere.
 +
 
 +
== Romantikken ==
 +
Romantikken okkuperer første halvdel av 1800-tallets kunsthistorie.<ref>http://www.lokus.no/open/fabel/Litteratur/1800-1850-Romantikk/Om-romantikk2</ref> Før denne tid var den nasjonale oppfatningen negativ til norsk natur. Den ble sett på som for barsk til å omtales i kunst.<ref>Dabolt, Gunnar, "Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag", fra Det Norske Samlaget, 2009, s. 167.</ref> Nasjonalromantikken med dens grunnlov i 1814 markerer endringen. Hele denne perioden bar preg av de kulturelle teoriene til Johann G. Herder. Hans idé om "folkesjelen" bidro til å fremme ideen om å dyrke sin nasjonale identitet.<ref>https://ndla.no/nb/node/127298?fag=27</ref> Norges nasjonalromantikk kjennetegnet en trang til å levendegjøre og samtidig idealisere en fortid som særlig bøndene hadde tatt vare på.
 +
 
 +
Karakteristiske trekk ved romantikken er subjektivitet, individualisme, åndelighet og kjærlighet til natur.<ref>Chu, Nineteenth-Century European Art, 75.</ref> Panteismens tanker om at Gud er i alt gjorde seg gjeldende. Kunstnere relatert til J.C. Dahl var avhengige av å sette penselen på "det sublime", hva Edmund Burke definerte som at de mektige naturkreftene gjør menneskene små.<ref>Danbolt, Gunnar, « Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag», fra Det Norske Samlaget, 2009, s. 165.</ref> J.C. Dahls bilder har ofte en imitert funksjon. Landskapsmalerier fungerte som en avbildning av realiteten, menn sett gjennom nasjonalistiske øyne. Attributter innen detalj-realisme tjener da maleriet som et refleksjonsobjekt.<ref>Danbolt, Gunnar, « Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag», fra Det Norske Samlaget, 2009, s. 168.</ref> I hans tilfelle var det etterligning av vestnorke landskap som understreket den nasjonalromantiske bølgen i Norge.
 +
 
 +
=== Naturstudiet ===
 +
Dahl har en nesten naturvitenskapelig tilnærming til landskapet han maler, noe som kommer til syne i hans detaljrikdom. Skisser fra hans reiser i Norge viser hvordan Dahl studerte naturen og den norske byggeskikken. En rekke skystudier<ref>http://samling.nasjonalmuseet.no/no/search/?qterm=skystudie+dahl</ref> viser hans interesse for atmosfæriske virkninger og betydningen han tilla det å observere skyene og lysets virkning i friluft foran motivet. Skissene og skystudiene er en viktig del av forarbeidet for Dahl, men naturtrohet er ingen overordnet norm for hans kunstnerskap. Forarbeidet brakte han tilbake til sitt atelier i Dresden hvor han maler sine etterhvert så kjente norske landskap. I ''Larvik havn i måneskinn'' ser en mer av landskapet enn det som i virkeligheten kan ses i måneskinn, og Dahl hevder med det stemningens betydning fremfor en direkte naturtro virkelighetsgjengivelse.
 +
=== Rückenfigur ===
 +
En av de mest slående formale virkemidlene J.C. Dahl anvender er de ryggvendte figurene, ofte kalt Rückenfigur. Disse menneskene som vender oss ryggen minner om en anne romantisk maler som virket samme tid som Dahl, og som ble en god venn, maleren Caspar David Friedrich.<ref>Johannesen, J.C.Dahl, 12</ref> Disse figurene som speider ut over landskapet var en kommentar til romantikkens erfaring av kunst og natur. Naturen kunne bare sees fra et perspektiv og aldri som helhet. Rückenfiguren kan også oppleves to ulike måter. Enten ved å invitere publikum inn i bildet fordi man kunne kjenne seg igjen i figuren, og publikum opplever en nærhet i bildet, men får også vekket nyskjerrigheten, og en følelse av det sublime. Den andre måten er at publikum opplever å bli sperret ute av rückenfiguren, og ikke når inn i bildet.
 +
=== Det sublime ===
 +
Det sublime er også et viktig virkemiddel hos J.C. Dahl. I likhet med rückenfiguren kan man også se til Caspar David Friedrich, hvor Dahl trolig ble inspirert. Det sublime gir følelsen av noe overveldende og litt skrekkinngytende. Ofte kan man se det i sammenheng med panteismens tanker om at Gud er i alt, eller at alt er Gud.<ref>Bøhn, s.v. «Panteisme». Store Norske Leksikon</ref>
 
   
 
   
==== Romantikken ====
+
Til tross for detaljrikdom og virkelighetsnær fremstilling, har Dahl først og fremst avbildet et landskap fanget i et stemningsfullt øyeblikk. Det er vektlegging av landskapets stemingsskapende elementer som gjør Dahl til en representant for romantikken. På samme måte er det hans referanser til det nasjonale i detaljene og den storslåtte fremstillingen av det norske landskapet som gjør ham til en nasjonalromantiker.   
 
 
==== Landskapsmaleri ====
 
  
==== Motivbeskrivelse ====
+
== Bibliografi ==
 +
Bang, Marie Lødrup. «Johan Christian Dahl», Norsk Biografisk leksikon Online, oppsøkt 07.09.2017<nowiki/>https://nbl.snl.no/Johan_Christian_Dahl
  
==== Formalanalyse ====
+
Bøhn, Einar Duenger. «Panteisme» ''Store Norske Leksikon'', oppsøkt 05.10.2017<nowiki/>https://snl.no/panteisme_-_filosofi 
  
====== Generell formalanalyse ======
+
Danbolt, Gunnar, Norsk Kunsthistorie: ''Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag.'' Oslo, Det Norske Samlaget, 3. utgave. 2009.  
J.C. Dahl har et klart formspråk og maler et romantisk fantastilandskap med detaljrealisme. Det mest slående er nok bruken av lys og skygge i motivet. Bildet har naturalistiske farger, og den kjølig fargeskalaen med drag mot det fiolette bidrar til en harmonisk komposisjon. Månen som lyspunkt i bildet gjør også at fokus trekkes mot båtene i havnen og menneskene midt på bildet. Verket har også en horisontal linjedominans, som gir en enkel blikkbevegelse og opplevelse av noe rolig. Skyene som dekker halve motivet gir også noen veiledende linjer inn mot månen, som gir månen, og dermed lyset en dominerende effekt.  
 
  
Dahl har et klart formspråk gjennom komposisjon. ''Larvik Havn i Måneskinn'' kan sies å være delt i tre. Denne tredelingen av landskapet kjenner man for eksempel igjen fra verket ''Fra Stalheim'' (1842), med den mørke framgrunn, en opplyst midtdel og mer diffus bakgrunn. Inndelingen var ment å skulle gjøre det lettere å komme inn i bildet. Dahl har i tillegg jobbet videre med dette og presenterer i forgrunn detaljerte bilder av menneskene og industrien. Tømmeret som opptar store deler av forgrunnen gir maleriet en aktuell undertone, og forteller om treforedlingsindustrien som var viktig for norsk økonomi på Dahls tid. I mellomgrunnen ser vi det norske, sublime landskapet. I bakgrunnen, som nesten er halve bildet, får vi tunge skyer, med glimt av lys fra månen. Dette skaper en tydelig atmosfære i bildet, og et øyeblikksbilde hvor skyene enten er på tur til å passere idere, eller har kommet for å bli. Summen av disse delene, med den detaljrike naturen, observasjoner av mennesker og byggeskikk, og den dramatiske lyssettingen er med på å gi oss den romantiske korrespondansen mellom landskap og innbyggere.  
+
Johannesen, Ole Rønning. J.C.Dahl. Oslo: Kunst i skolen, 1965.
  
====== Rückenfigur ======
+
Østbye, Leif. «Johan Christian Dahl». Norsk Kunstnerleksikon Online. Oppsøkt 07.09.2017 https://nkl.snl.no/Johan_Christian_Clausen_Dahl       
En av de mest slående formale virkemidlene J.C. Dahl anvender er de ryggvendte figurene, ofte kalt Rückenfigur. Disse menneskene som vender oss ryggen minner om en anne romantisk maler som virket på samme tid som Dahl, og som ble en god venn, maleren Caspar David Friedrich. Disse figurene som speider ut over landskapet var en kommentar til romantikkens erfaring av kunst og natur. Naturen kunne bare sees fra et perspektiv og aldri som helhet. Rückenfiguren kan også oppleves på to ulike måter. Enten ved å invitere publikum inn i bildet fordi man kunne kjenne seg igjen i figuren, og publikum opplever en nærhet i bildet, men får også vekket nyskjerrigheten, og en følelse av det sublime. Den andre måten er at publikum opplever å bli sperret ute av rückenfiguren, og ikke når inn i bildet.  
 
  
====== Det sublime ======
+
== Referanser ==
Det sublime er også et viktig virkemiddel hos J.C. Dahl. I likhet med rückenfiguren kan man også se til Caspar David Friedrich, hvor Dahl trolig ble inspirert. Det sublime gir følelsen av noe overveldende og litt skrekkinngytende. Ofte kan man se det i sammenheng med panteismens tanker om at Gud er i alt, eller at alt er Gud.
 
 
Til tross for detaljrikdom og virkelighetsnær fremstilling, har Dahl først og fremst avbildet et landskap fanget i et stemningsfullt øyeblikk. Det er vektlegging av landskapets stemingsskapende elementer som gjør Dahl til en representant for romantikken. på samme måte er det hans referanser til det nasjonale i detaljene og den storslåtte fremstillingen av det norske landskapet som gjør ham til en nasjonalromantiker. 
 
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 +
<references />

Nåværende revisjon fra 26. okt. 2017 kl. 20:28

Johan Christian Clausen Dahls (1788-1857) verk Larvik Havn i Måneskinn fra 1839 er malt med olje på lerret og måler 99 x 156 cm. Verket er i Nasjonalmuseets eie og er en del av den faste utstillingen i Nasjonalgalleriet i Oslo.[1]
Johan Christian Dahl, Larvik havn i måneskinn, 1839. Olje på lerret, 99 x 156 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.

J.C. Dahl er kjent som den første norske kunstneren som fikk internasjonal suksess gjennom å tolke den norske naturen i hans landskapsmalerier fra 1800-tallet.[2]

Motivbeskrivelse

J.C. Dahl presenterte Norges dynamiske natur på lerret, og gir oss et idealisert bilde av virkeligheten i landskapsmaleriet. På landskapsmaleriet er folk, skip, bygninger og Larviks natur malt. Elementene i maleriet er primært himmel, sjøoverflate, land og mennesker. Himmelen dekker halvparten av motivet. Månen er malt øverst til høyre på midten av bildet, en del av den er dekket av svarte skyer. Skyene ser ut til å spre seg ut fra månen. På havet ser vi fire fartøy, hvorav tre er store skip og den siste en liten seilbåt. På venstre side av maleriet er det flere hus, en kirke og en havn. I forgrunnen ser vi stabler med tømmer, og to mennesker med ryggen vendt mot oss. Den ene personen står, den andre sitter på bakken. I strandkanten i nedre høyre hjørne av bildet ser vi noen mennesker som fisker eller holder på med andre sysler. Disse menneskene er malt så små at det er vanskelig å få øye på dem. De varme fargene som er malt over de mørke fargene gir en rolig, harmonisk atmosfære i maleriet.

Generell formalanalyse

J.C. Dahl har et klart formspråk og maler et romantisk fantastilandskap med detaljrealisme. Det mest slående er nok bruken av lys og skygge i motivet. Bildet har naturalistiske farger, og den kjølig fargeskalaen med drag mot det fiolette bidrar til en harmonisk komposisjon. Månen som lyspunkt i bildet gjør også at fokus trekkes mot båtene i havnen og menneskene midt på bildet. Verket har også en horisontal linjedominans, som gir en enkel blikkbevegelse og opplevelse av noe rolig. Skyene som dekker halve motivet gir også noen veiledende linjer inn mot månen, som gir månen, og dermed lyset en dominerende effekt.

Dahl har et klart formspråk gjennom komposisjon. Larvik Havn i Måneskinn kan sies å være delt i tre. Denne tredelingen av landskapet kjenner man for eksempel igjen fra verket Fra Stalheim (1842), med den mørke framgrunn, en opplyst midtdel og mer diffus bakgrunn. Inndelingen var ment å skulle gjøre det lettere å komme inn i bildet. Dahl har i tillegg jobbet videre med dette og presenterer i forgrunn detaljerte bilder av menneskene og industrien. Tømmeret som opptar store deler av forgrunnen gir maleriet en aktuell undertone, og forteller om treforedlingsindustrien som var viktig for norsk økonomi på Dahls tid. I mellomgrunnen ser vi det norske, sublime landskapet. I bakgrunnen, som nesten er halve bildet, får vi tunge skyer, med glimt av lys fra månen. Dette skaper en tydelig atmosfære i bildet, og et øyeblikksbilde hvor skyene enten er på tur til å passere, eller har kommet for å bli. Summen av disse delene, med den detaljrike naturen, observasjoner av mennesker og byggeskikk, og den dramatiske lyssettingen er med på å gi oss den romantiske korrespondansen mellom natur og innbyggere.

Romantikken

Romantikken okkuperer første halvdel av 1800-tallets kunsthistorie.[3] Før denne tid var den nasjonale oppfatningen negativ til norsk natur. Den ble sett på som for barsk til å omtales i kunst.[4] Nasjonalromantikken med dens grunnlov i 1814 markerer endringen. Hele denne perioden bar preg av de kulturelle teoriene til Johann G. Herder. Hans idé om "folkesjelen" bidro til å fremme ideen om å dyrke sin nasjonale identitet.[5] Norges nasjonalromantikk kjennetegnet en trang til å levendegjøre og samtidig idealisere en fortid som særlig bøndene hadde tatt vare på.

Karakteristiske trekk ved romantikken er subjektivitet, individualisme, åndelighet og kjærlighet til natur.[6] Panteismens tanker om at Gud er i alt gjorde seg gjeldende. Kunstnere relatert til J.C. Dahl var avhengige av å sette penselen på "det sublime", hva Edmund Burke definerte som at de mektige naturkreftene gjør menneskene små.[7] J.C. Dahls bilder har ofte en imitert funksjon. Landskapsmalerier fungerte som en avbildning av realiteten, menn sett gjennom nasjonalistiske øyne. Attributter innen detalj-realisme tjener da maleriet som et refleksjonsobjekt.[8] I hans tilfelle var det etterligning av vestnorke landskap som understreket den nasjonalromantiske bølgen i Norge.

Naturstudiet

Dahl har en nesten naturvitenskapelig tilnærming til landskapet han maler, noe som kommer til syne i hans detaljrikdom. Skisser fra hans reiser i Norge viser hvordan Dahl studerte naturen og den norske byggeskikken. En rekke skystudier[9] viser hans interesse for atmosfæriske virkninger og betydningen han tilla det å observere skyene og lysets virkning i friluft foran motivet. Skissene og skystudiene er en viktig del av forarbeidet for Dahl, men naturtrohet er ingen overordnet norm for hans kunstnerskap. Forarbeidet brakte han tilbake til sitt atelier i Dresden hvor han maler sine etterhvert så kjente norske landskap. I Larvik havn i måneskinn ser en mer av landskapet enn det som i virkeligheten kan ses i måneskinn, og Dahl hevder med det stemningens betydning fremfor en direkte naturtro virkelighetsgjengivelse.

Rückenfigur

En av de mest slående formale virkemidlene J.C. Dahl anvender er de ryggvendte figurene, ofte kalt Rückenfigur. Disse menneskene som vender oss ryggen minner om en anne romantisk maler som virket på samme tid som Dahl, og som ble en god venn, maleren Caspar David Friedrich.[10] Disse figurene som speider ut over landskapet var en kommentar til romantikkens erfaring av kunst og natur. Naturen kunne bare sees fra et perspektiv og aldri som helhet. Rückenfiguren kan også oppleves på to ulike måter. Enten ved å invitere publikum inn i bildet fordi man kunne kjenne seg igjen i figuren, og publikum opplever en nærhet i bildet, men får også vekket nyskjerrigheten, og en følelse av det sublime. Den andre måten er at publikum opplever å bli sperret ute av rückenfiguren, og ikke når inn i bildet.

Det sublime

Det sublime er også et viktig virkemiddel hos J.C. Dahl. I likhet med rückenfiguren kan man også se til Caspar David Friedrich, hvor Dahl trolig ble inspirert. Det sublime gir følelsen av noe overveldende og litt skrekkinngytende. Ofte kan man se det i sammenheng med panteismens tanker om at Gud er i alt, eller at alt er Gud.[11]

Til tross for detaljrikdom og virkelighetsnær fremstilling, har Dahl først og fremst avbildet et landskap fanget i et stemningsfullt øyeblikk. Det er vektlegging av landskapets stemingsskapende elementer som gjør Dahl til en representant for romantikken. På samme måte er det hans referanser til det nasjonale i detaljene og den storslåtte fremstillingen av det norske landskapet som gjør ham til en nasjonalromantiker.

Bibliografi

Bang, Marie Lødrup. «Johan Christian Dahl», Norsk Biografisk leksikon Online, oppsøkt 07.09.2017https://nbl.snl.no/Johan_Christian_Dahl

Bøhn, Einar Duenger. «Panteisme» Store Norske Leksikon, oppsøkt 05.10.2017https://snl.no/panteisme_-_filosofi

Danbolt, Gunnar, Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag. Oslo, Det Norske Samlaget, 3. utgave. 2009.

Johannesen, Ole Rønning. J.C.Dahl. Oslo: Kunst i skolen, 1965.

Østbye, Leif. «Johan Christian Dahl». Norsk Kunstnerleksikon Online. Oppsøkt 07.09.2017 https://nkl.snl.no/Johan_Christian_Clausen_Dahl

Referanser

  1. http://www.nasjonalmuseet.no/?module=Articles&action=Article.publicOpen&id=232
  2. Bang, Marie Lødrup, s.v. «Johan Christian Dahl», Norsk Biografisk leksikon Online
  3. http://www.lokus.no/open/fabel/Litteratur/1800-1850-Romantikk/Om-romantikk2
  4. Dabolt, Gunnar, "Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag", fra Det Norske Samlaget, 2009, s. 167.
  5. https://ndla.no/nb/node/127298?fag=27
  6. Chu, Nineteenth-Century European Art, 75.
  7. Danbolt, Gunnar, « Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag», fra Det Norske Samlaget, 2009, s. 165.
  8. Danbolt, Gunnar, « Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag», fra Det Norske Samlaget, 2009, s. 168.
  9. http://samling.nasjonalmuseet.no/no/search/?qterm=skystudie+dahl
  10. Johannesen, J.C.Dahl, 12
  11. Bøhn, s.v. «Panteisme». Store Norske Leksikon