Larvik havn i måneskinn

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Johan Chrstian Clausen Dahls (1788-1857) verk Larvik Havn i Måneskinn fra 1839 er malt med olje på lerret og måler 99 x 156 cm. Verket ble kjøpt opp av Nasjonalgalleriet samme år, og er fortsatt en del av samlingen deres.

Biografi

Johan Christian Dahl, Larvik havn i måneskinn, 1839. Olje på lerret, 99 x 156 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.

Johan Christian Clausen Dahl ble født i Bergen 24. Februar i 1788 og gikk bort i Dresden, Tyskland 14. Oktober 1857[1]. Dahl er kjent som den første norske kunstneren som fikk internasjonal suksess gjennom å tolke den norske naturen i hans landskapsmaleri fra 1800-tallet.

Motivbeskrivelse

J.C. Dahl representerte Norges dynamiske natur på lerret, og gir oss et idealt bilde av virkeligheten i landskapsmaleriet. På landskapsmaleriet er folk, skip, bygninger og Larviks natur malt. Elementene i maleriet er primært himmel, sjøoverflate, land og mennesker. Himmelen dekker halvparten av motivet. Månen er malt øverst til høyre på midten av bildet, en del av månen er dekket av svarte skyer, og vi ser ikke hele månen. Disse skyene ser ut til å spre seg ut fra månen. I tillegg til dette, er det også fire fartøy i havet, hvorav tre av dem er store skip, og den siste er en liten seilbåt. Fjorden er malt på høyre side av bildet, på andre siden er det flere hus, en kirke og en havn. Det er stablet tømmer på bakken nederst til venstre på bildet. To figurer males i nedre posisjon fra midten av bildet. Figuren til venstre står, mens personen på høyre side sitter. I nedre høyre hjørne av bildet er det fem figurer, hvorav tre av personene fisker. De varme fargene som er malt over de mørke fargene gir en rolig, harmonisk atmosfære i maleriet.

Generell formalanalyse

J.C. Dahl har et klart formspråk og maler et romantisk fantastilandskap med detaljrealisme. Det mest slående er nok bruken av lys og skygge i motivet. Bildet har naturalistiske farger, og den kjølig fargeskalaen med drag mot det fiolette bidrar til en harmonisk komposisjon. Månen som lyspunkt i bildet gjør også at fokus trekkes mot båtene i havnen og menneskene midt på bildet. Verket har også en horisontal linjedominans, som gir en enkel blikkbevegelse og opplevelse av noe rolig. Skyene som dekker halve motivet gir også noen veiledende linjer inn mot månen, som gir månen, og dermed lyset en dominerende effekt.

Dahl har et klart formspråk gjennom komposisjon. Larvik Havn i Måneskinn kan sies å være delt i tre. Denne tredelingen av landskapet kjenner man for eksempel igjen fra verket Fra Stalheim (1842), med den mørke framgrunn, en opplyst midtdel og mer diffus bakgrunn. Inndelingen var ment å skulle gjøre det lettere å komme inn i bildet. Dahl har i tillegg jobbet videre med dette og presenterer i forgrunn detaljerte bilder av menneskene og industrien. Tømmeret som opptar store deler av forgrunnen gir maleriet en aktuell undertone, og forteller om treforedlingsindustrien som var viktig for norsk økonomi på Dahls tid. I mellomgrunnen ser vi det norske, sublime landskapet. I bakgrunnen, som nesten er halve bildet, får vi tunge skyer, med glimt av lys fra månen. Dette skaper en tydelig atmosfære i bildet, og et øyeblikksbilde hvor skyene enten er på tur til å passere, eller har kommet for å bli. Summen av disse delene, med den detaljrike naturen, observasjoner av mennesker og byggeskikk, og den dramatiske lyssettingen er med på å gi oss den romantiske korrespondansen mellom natur og innbyggere.

Romantikken

Rückenfigur

En av de mest slående formale virkemidlene J.C. Dahl anvender er de ryggvendte figurene, ofte kalt Rückenfigur. Disse menneskene som vender oss ryggen minner om en anne romantisk maler som virket på samme tid som Dahl, og som ble en god venn, maleren Caspar David Friedrich[2]. Disse figurene som speider ut over landskapet var en kommentar til romantikkens erfaring av kunst og natur. Naturen kunne bare sees fra et perspektiv og aldri som helhet. Rückenfiguren kan også oppleves på to ulike måter. Enten ved å invitere publikum inn i bildet fordi man kunne kjenne seg igjen i figuren, og publikum opplever en nærhet i bildet, men får også vekket nyskjerrigheten, og en følelse av det sublime. Den andre måten er at publikum opplever å bli sperret ute av rückenfiguren, og ikke når inn i bildet.

Det sublime

Det sublime er også et viktig virkemiddel hos J.C. Dahl. I likhet med rückenfiguren kan man også se til Caspar David Friedrich, hvor Dahl trolig ble inspirert. Det sublime gir følelsen av noe overveldende og litt skrekkinngytende. Ofte kan man se det i sammenheng med panteismens tanker om at Gud er i alt, eller at alt er Gud[3].

Til tross for detaljrikdom og virkelighetsnær fremstilling, har Dahl først og fremst avbildet et landskap fanget i et stemningsfullt øyeblikk. Det er vektlegging av landskapets stemingsskapende elementer som gjør Dahl til en representant for romantikken. på samme måte er det hans referanser til det nasjonale i detaljene og den storslåtte fremstillingen av det norske landskapet som gjør ham til en nasjonalromantiker.

Detaljrikdom

Noe av det mest iøyenfallende ved Larvik havn i måneskinn er alle objektene som Dahl har valgt å inkludere i maleriet, og ikke minst den detaljerte gjengivelsen av disse objektene. Den detaljrike fremstillingen gjør det mulig å blant annet identifisere hvordan seilskipene og husene er bygget.

Bibliografi

Bang, Marie Lødrup. «Johan Christian Dahl», Norsk Biografisk leksikon Online, oppsøkt 07.09.2017https://nbl.snl.no/Johan_Christian_Dahl

Bøhn, Einar Duenger. «Panteisme» Store Norske Leksikon, oppsøkt 05.10.2017https://snl.no/panteisme_-_filosofi

Danbolt, Gunnar, Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag. Oslo, Det Norske Samlaget, 3. utgave. 2009.

Johannesen, Ole Rønning. J.C.Dahl. Oslo: Kunst i skolen, 1965.

Østbye, Leif. «Johan Christian Dahl». Norsk Kunstnerleksikon Online. Oppsøkt 07.09.2017 https://nkl.snl.no/Johan_Christian_Clausen_Dahl

Referanser

  1. Bang, Marie Lødrup, s.v. «Johan Christian Dahl», Norsk Biografisk leksikon Online
  2. Johannesen, J.C.Dahl, 12
  3. Bøhn, s.v. «Panteisme». Store Norske Leksikon