Lensekara

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 22. okt. 2020 kl. 12:53 av Livekv@uio.no (diskusjon | bidrag) (Formspråk)

Hopp til: navigasjon, søk
Erik Werenskiold, Lensekara, 1938. Olje på lerret, 150 x 114,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Lensekara (1938) er et maleri av den norske kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Maleriet er olje på lerret og måler 150 x 114,5 cm. Det er i dag del av Nasjonalmuseets samling. Bildet skal være malt i Kviteseid i Telemark, som skulle vise det norskeste av det norske. Werenskiold hadde lange opphold i Kviteseid da han hadde et ønske om å finne og male det urørte norske landskapet der. For å male Lensekara hadde han brukt mye av tiden sin i Kviteseid på å studere tømmertrafikken. Han var opptatt av kraften og motsetningene, de voldsomme stillingene og bevegelsene i tømmerfløting.

Motivbeskrivelse

Hovedmotivet er en arbeidsscene. Fire menn står på en stabel av flere tømmerstokker og lenser en stokk opp fra vannet, og man kan anta at de har flyttet tømmerstokkene de står på også. De fire mennene har alle på seg enkle klær, i jordfarger, og alle bærer en hatt. I forgrunnen av maleriet kan vi se vannkanten der sjøen har en klar blå farge, og enden på haugen med tømmerstokker. I bakgrunnen ser vi åser og fjell mot en lett overskyet himmel, bak i venstre hjørne ser vi en del av et naust.

Werenskiold har brukt naturlige og lyse farger. Den blå himmelen indikerer at det er dag, og derfor er det naturlige dagslysfarger. Lyskilden er dermed solen, som ligger utenfor bildets rammer. Fargene er autentiske for tingene de skal representere, men de har blitt endret på. Fargene er sterkere og mer overdrevne enn de ville vært i virkeligheten. Samlet sett er fargene lyse og sterke, noe som fører til den harmoniske stemningen bildet har.

Måten Werenskiold bruker linjer på gir bildet en avslappet og harmonisk stemning. Alle linjene er runde og uklare. Vi kan skille figurene og landskap fra hverandre, men det finnes ingen sterke omrisslinjer. Det er diagonale linjer som beveger seg fra nedre høyre hjørne og opp mot øvre venstre hjørne, som gir bildet en bevegelse oppover. Tømmerstokken som mennene drar, følger de diagonale linjene fra vannkanten, og linjene fortsetter gjennom mennenes kroppsstilling.

Disse linjene blir brutt i av de horisontale linjene i vannkanten, fjellene og himmelen. Bevegelseslinjene gir bildet et levende uttrykk. De diagonale linjene er også med på å sprenge rammene til bildet; tømmerstokken som mennene flytter kommer fra utsiden av maleriet; stabelen med tømmerstokker som mennene er plassert på fortsetter også utenfor bildet, i tillegg til det lille røde naustet som så vidt er synlig i venstre bakgrunn. At bildet fortsetter utenfor rammene, viser at dette er et utsnitt fra virkeligheten. Dette gir bildet et sterkere realistisk preg, selv om utformingen, og de formale virkemidlene sier noe annet.

Bildet er malerisk. Det er et lettere stilisert landskap, med fokus på farger og tekstur, i motsetning til fokus på en realistisk fremstilling. Motivet er presentert estetisk, og skal ikke være en kopi av virkeligheten. Mangelen på detaljer avslører dette. Det er også utformingen av bildet og malerstilen, i tillegg til fargebruken, som er det egentlige fokuset. Det viser Werenskiold sin eksperimentering med farger og uttrykk.

Formspråk

Komposisjon

Tekst

Farger

Tekst

Impasto

Tekst

Innflytelse

Cézanne og Parisoppholdet

Werenskiold besøkte Paris på begynnelsen av 1900-tallet og fikk der se Cezanne utstilt. Cezannes introduserte en konkretisering av hvordan øyet ser ved hjelp av fornuften. Der impresjonistene malte atmosfærisk og malerisk, ønsket Cezanne å bringe en klarhet mellom øyet og ånden. Ifølge kunsthistorikeren Heinrich Wölfflin vil sansning være knyttet til konteksten av samfunnet vi lever i. En opplevelsesform i sansningen for mennesket i dets samtid. Når stilen forandrer seg, handler det om en forandring i synet på omverden. Når konteksten endrer seg, endrer også formspråket seg. Slik relaterer Wölfflin fremstillingsmåter til persepsjonspsykologi. Når vår sansning endrer seg på grunn av endringer i samfunnet, endrer seg også framstillingsmåtene.[1] Ved å orientere kulører i en sirkel oppløses relasjonen mellom lys og skygge fra det hvite og sorte, og det kan oppnås en modulasjon som gir masse til motivet gjennom fargetoner. Figurer kan innta en enkeltkolorert fargetone, men likevel modelleres med malerisk bruk av perspektiv og et inntrykk av en sansbarhet.

Postimpresjonistene løftet dette til en metafysisk øvelse, der synets meningstolkning skulle gjengis som en filosofisk tekst i maleriets formale uttrykk. Eksempelvis kunne malerens indre liv gjenspeiles i fargevalg, eller synet kunne utforskes uttrykt som en del av en tidsdimensjon.

Postimpresjonismen i Norge

Innflytelsen fra impresjonismen kom såpass seint til Norge, at de impresjonistiske atmosfæriske impasto-teknikker allerede var utviklet til Cezannes landskapsmaleriet, fauvisme og kubisme. Der fauvismen ferigjorde fargens egenverdi og kubismen, utledet av Cezannes forståelse av synet, videre utforsket synets sannhet med flere perspektiver og tiden som en dimensjon av fornuften og ånden. Alle disse strømningene var allerede etablerte når Werenskiold malte Lensekara i 1938, og de norske malerne kunne anvende og la seg inspirere fritt av en fornorsket blanding av disse stilartene. Mer konkret var det ikke nok å overføre lokalfargen fra naturen til lerretet, men maleren måtte ta høyde for kontrastfenomenene som modifiserer lokalfargene i naturen. Dette finner vi igjen i Lensekara. Det er et romantisk landskap, med lokale farger. Det er også en romantisk gjenstand, gjennom fire lokale tømmerfløtere i fra stolt norsk industri på landsbygda. Werenskiold forlater bildeprogrammet fra tidligere i karrieren, men samtidig ikke, gjennom å beholde motivet av bonden. Det er fortsatt et norsk landskap, med et motiv av en handling best kjent fra den norske industrilandsbygda. Gjennom å utforske den norske tolkningen av kubismens begrep om tidløshet, oppnår Werenskiold en forståelse av en bevegelse tømrerne gjennomgår på flaket, både før, under og etter at bevegelsen har blitt utført.

Eksterne lenker

Digitalt Museum Nasjonalmuseet, https://digitaltmuseum.no/011042440771/lensekara-maleri

Litteratur

Etter, fornavn. År. Tittel. Utgiversted: Forlag.

Referanser

  1. Wölfflin, Principles of art history, 1950.