Lensekara

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 20. okt. 2020 kl. 12:39 av Tommysar@uio.no (diskusjon | bidrag) (Postimpresjonismen i Norge)

Hopp til: navigasjon, søk
Erik Werenskiold, Lensekara, 1938. Olje på lerret, 150 x 114,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Lensekara (1938) er et maleri av den norske kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Maleriet er olje på lerret og måler 150 x 114,5 cm. Det er i dag del av Nasjonalmuseets samling.

Motivbeskrivelse

Tekst

Formspråk

Komposisjon

Tekst

Farger

Tekst

Impasto

Tekst

Innflytelse

Cézanne og Parisoppholdet

Werenskiold besøkte Paris på begynnelsen av 1900-tallet og fikk der se Cezanne utstilt. Cezannes introduserte en konkretisering av hvordan øyet ser ved hjelp av fornuften. Der impresjonistene malte atmosfærisk og malerisk, ønsket Cezanne å bringe en klarhet mellom øyet og ånden. Ifølge kunsthistorikeren Heinrich Wölfflin vil sansning være knyttet til konteksten av samfunnet vi lever i. En opplevelsesform i sansningen for mennesket i dets samtid. Når stilen forandrer seg, handler det om en forandring i synet på omverden. Når konteksten endrer seg, endrer også formspråket seg. Slik relaterer Wölfflin fremstillingsmåter til persepsjonspsykologi. Når vår sansning endrer seg på grunn av endringer i samfunnet, endrer seg også framstillingsmåtene.[1] Ved å orientere kulører i en sirkel oppløses relasjonen mellom lys og skygge fra det hvite og sorte, og det kan oppnås en modulasjon som gir masse til motivet gjennom fargetoner. Figurer kan innta en enkeltkolorert fargetone, men likevel modelleres med malerisk bruk av perspektiv og et inntrykk av en sansbarhet.

Postimpresjonistene løftet dette til en metafysisk øvelse, der synets meningstolkning skulle gjengis som en filosofisk tekst i maleriets formale uttrykk. Eksempelvis kunne malerens indre liv gjenspeiles i fargevalg, eller synet kunne utforskes uttrykt som en del av en tidsdimensjon.

Postimpresjonismen i Norge

Innflytelsen fra impresjonismen kom såpass seint til Norge, at de impresjonistiske atmosfæriske impasto-teknikker allerede var utviklet til Cezannes landskapsmaleriet, fauvisme og kubisme. Der fauvismen ferigjorde fargens egenverdi og kubismen, utledet av Cezannes forståelse av synet, videre utforsket synets sannhet med flere perspektiver og tiden som en dimensjon av fornuften og ånden. Alle disse strømningene var allerede etablerte når Werenskiold malte Lensekara i 1938, og de norske malerne kunne anvende og la seg inspirere fritt av en fornorsket blanding av disse stilartene. Mer konkret var det ikke nok å overføre lokalfargen fra naturen til lerretet, men maleren måtte ta høyde for kontrastfenomenene som modifiserer lokalfargene i naturen. Dette finner vi igjen i Lensekara. Det er et romantisk landskap, med lokale farger. Det er også en romantisk gjenstand, gjennom fire lokale tømmerfløtere i fra stolt norsk industri på landsbygda. Werenskiold forlater bildeprogrammet fra tidligere i karrieren, men samtidig ikke, gjennom å beholde motivet av bonden. Det er fortsatt et norsk landskap, med et motiv av en handling best kjent fra den norske industrilandsbygda.

Eksterne lenker

Digitalt Museum Nasjonalmuseet, https://digitaltmuseum.no/011042440771/lensekara-maleri

Litteratur

Etter, fornavn. År. Tittel. Utgiversted: Forlag.

Referanser

  1. Wölfflin, Principles of art history, 1950.