Livets dans

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 20. okt. 2015 kl. 17:57 av Elisekn@uio.no (diskusjon | bidrag) (Formale virkemidler )

Hopp til: navigasjon, søk
Edvard Munch, Livets dans, 1899-1900. Nasjonalmuseet, Oslo.
Livets dans av Edvard Mucnh ble til i 1899-1900 og er ett oljemaleri på lerret. Dimensjoner 125 x 191 cm. Verket er malt i forbindelse med kunstnerens egenproduksjon. Maleriet ble kjøpt og gitt i gave til Nasjonalgalleriet i 1910 av kunstsamler og velgjører Olaf Schou.[1] Livets dans kan i dag ses hos Nasjonalgalleriet.

Introduksjon

Livets dans av Edvard Munch er et sentralt verk som inngår i det som senere fikk navnet livsfrisen. Bildet fikk betydning både på grunn av innholdet han formidler og som uttrykk for hans bevisste valg av en personlig stil som var nyskapende i norsk og europeisk kunst..

Motivbeskrivelse

Man ser et kystlandskap i glødende aftensol hvor man i horisonten ser månen speile seg i sjøen. Ned mot stranden ser man en gressbakke hvor flere par svinger seg i tilsynelatende sorgløs dans. Skikkelsene i forgrunnen skiller seg klart fra de øvrige figurene og blir fremhevet som hovedinnholdet i maleriet. I midten ses en kvinne og mann vendt mot hverandre og tett sammen. Kvinnens blodrøde kjole, som er bildets viktigste blikkfang, legger seg omkring mannens legger, hennes gylne hår bøyer seg mot hans bryst, og hennes høyre hånd hviler på hans skulder. Mannen er svartkledd, stram og rak i ryggen, ansiktet er blekt, og hans holdning til kvinnen virker tvetydig.

På venstre side av paret ses en ung kvinne i hvit blomstret kjole,som bøyer seg fremover med åpne armer og griper etter en blomst. På høyre side står en eldre kvinne i svart med magert, alvorlig, kanskje bittert uttrykk. Hun står stille og stram og ser bakover mot paret i midten.

Formale virkemidler

Motivet er ikke en natur-gjengivelse av virkeligheten, men er sterkt forenklet i en form som virker flat, todimensjonal. Brede penselstrøk rammer figurene inn i kraftige konturer, og dens buktede form gir de bevegelse. Eksempelvis kommer dette til syne i forsterkningen av den hvitkleddes unge kropp, der det er anvendt en gulaktig konturlinje. Linjen skaper dynamikk, da den slynger seg ut fra kjolekanten i både blå og rød farge. Den gjennomgående bruken av syntetisme, der forenklingen av formen understrekes av konturlinjen, gir motivets silhuetter en økt ekspressivitet. Dette gjør utslag hos det dansende paret i maleriets midtdel. Den rødkleddes kjole omfavner den sortkledde mannens ben, samtidig som hennes rødlige hår slynger seg i retning dansepartnerens ansikt. Kvinnen hviler sin høyre hånd rundt partnerens skulder, og sammen møter mannens høyre hånd kvinnens venstre ved hennes lår. Som en slags konturlinje fortsetter kvinnens røde kjole opp mannens rygg. Deres silhuetter "smeltes" sammen, og øker sin betydning som en enhet. Tiltrekningen mellom mannen og kvinnen kommer sterkt til uttrykk ved hjelp av disse grepene. Slike formale grep – eksempelvis der kvinnens hår strekker seg over mot mannen – kjenner en igjen fra flere av Munchs verker, f.eks. Vampyr og Løsrivelse. Den sammensmeltede silhuett, som uttrykk for erotisk forening, er sentral i f.eks. Munchs maleri Kyss. I Livets dans understrekes tiltrekningen mellom de to også av markeringen av begges øyne, med tydelig blikkontakt.

Parets ansikter er ytterligere stilisert enn den hvitkledde kvinnens. Med ekspressive penselstrøk formes ansiktene, der kvinnens faller mer bort i mørket. Sterke og mørke konturer hinter til nesten lukkede øyepartier, og hos kvinnen ser vi en rødmusset og noe åpen munn. Figurene er lite modellerte, hvor former bare så vidt er antydet, da enten med svak lys og skyggelegging på grunnlag av mørkere/lyse farger, eller gjennomskinnelighet til lerretet. Dette er ekspressive virkemidler for sette fokus på uttrykk, følelser. Fargebruken er kontrastfull og sannsynligvis brukt bevisst for å intensivere fokus på blant annet motivets sentrale kvinnefigur. Den røde kledningen nærmest flammer opp i komplementær-kontrast fra den grønne engen, og blikket ledes mot sentrum av motivet. Fargene – eller rettere sagt mangel på dem – er med på å understreke den sortkledde kvinnens ”karakter”. Et noe kraftigere skyggespill i hennes ansikt, samt den gustne hudtonen, tegner en eldre skikkelse. I likhet med de to andre kvinnene i maleriets fremre plan, har også den sortkledde en organisk konturlinje, men denne er likeledes noe gråere i fargen. Hennes statiske uttrykk gir et stramt og alvorlig ytre. Kvinnens alderdom understrekes også ved hjelp av mangelen på hentydning til kroppslig figur. Farge er også brukt ekspressivt ved å mane frem en uhyggelig skikkelse i maleriets mellomgrunn. En mannsfigur omfavner en hvitkledd kvinnefigur. Her er det også skapt bevegelse med konturlinjer som følger kroppenes form. Mannens ansikt har en unaturlig grønn farge, og med et svært stilisert uttrykk kommer en noe ”villere” og karikert fremtoning frem. Maleriets komplementær-kontrast gjentas i denne mannens ansikt, ved hans røde gap og grønne hudtone. Ytterligere ser en kontraster mellom de hvitkledde og de sortkledde danserne i maleriets samme plan. Flere av figurene mangler ansikt, og er omtrent rene, ensfargede flater. Denne stiliseringen bidrar til å skape rom i maleriet.

I maleriets bakre panel synes en måne og dens refleksjon, der det gylne kontrasterer det blå havet og den likeledes blåe himmelen. Havet og himmelen utgjør omtrent en tredjedel av maleriet, og de resterende to tredjedelene er av den grønne engen og stranden. Den horisontale inndelingen strammer opp uttrykket og samler komposisjonen, da menneskene utgjør en rekke vertikale linjer. Planinndelingen er også med på å skape dybde i maleriet. Selv med sitt flate uttrykk fornemmes det altså dybde og rom i motiv-landskapet – figurer er forkortet desto lenger bak i bildet man flytter blikket, og noe overlapping ses. Til tross for at den ekspressive farge- og linjebruken i maleriet er svært pågående og skaper uro, oppstår det en balansert komposisjon i organiseringen av enkeltdelenes forhold seg i mellom.  

Innholdsanalyse

Kontekst

Livsfrisen'

Livsfrisen inngår i en større serie malerier som han kalte livsfrisen. Serien ble påbegynt omkring 1888, og han holdt på med den i omtrent 30 år. Mange av disse bildene er malt eller inspirert av landskapet og den buktende strandlinjen i Åsgardstrand, der han tilbragte mange somre. Han syntes det enkelte bilde hadde liten betydning alene. De måtte forstås i sammenheng med hans øvrige bilder. Selv skrev han:

" Frisen er tænkt som en rekke dekorative bilder der samlet skulle gi et bilde av livet". og " Frisen er tænkt som et digt om livet, kjærligheten og døden." (ref)

Referanser

  1. Nasjonalmuseet - Nasjonalgalleriet. Livets Dans - nettside.