Livets dans

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Edvard Munch, Livets dans, 1899-1900. Nasjonalmuseet, Oslo.

Introduksjon

Livets dans av Edvard Mucnh ble til i 1899-1900 og er et oljemaleri på lerret,125 x 191 cm. Verket er malt i forbindelse med kunstnerens egenproduksjon og ble kjøpt og gitt i gave til Nasjonalgalleriet i 1910 av kunstsamler og velgjører Olaf Schou.[1] Livets dans kan i dag ses hos Nasjonalgalleriet i Oslo.

Maleriet er et sentralt verk som inngår i en serie som senere fikk betegnelsen "livsfrisen" - Edvard Munchs livslange ufullendte idéprosjekt. Bildet fikk betydning både på grunn av innholdet han formidler og som uttrykk for hans bevisste valg av en personlig stil som var nyskapende i norsk og europeisk kunst..

Motivbeskrivelse

Man ser et kystlandskap i glødende aftensol hvor man i horisonten ser månen speile seg i sjøen. Ned mot stranden ser man en gressbakke hvor flere par svinger seg i tilsynelatende sorgløs dans. Skikkelsene i forgrunnen skiller seg klart fra de øvrige figurene og blir fremhevet som hovedinnholdet i maleriet. I midten ses en kvinne i blodrød kjole og en mann vendt mot hverandre og tett sammen. Mannen er svartkledd, stram og rak i ryggen, ansiktet er blekt, og hans holdning til kvinnen virker tvetydig.

På venstre side av paret ses en ung kvinne i hvit blomstret kjole,som bøyer seg fremover med åpne armer og griper etter en blomst. På høyre side står en eldre kvinne i svart med magert, alvorlig, kanskje bittert uttrykk. Hun står stille og stram og ser bakover mot paret i midten.

Formale virkemidler

Motivet er ikke en natur-gjengivelse av virkeligheten, men er sterkt forenklet i en form som virker flat og todimensjonal. Brede penselstrøk rammer figurene inn i kraftige konturer, og deres buktede form gir dem bevegelse. Eksempelvis kommer dette til syne i forsterkningen av den hvitkleddes unge kropp, der det er anvendt en gulaktig konturlinje. Linjen skaper dynamikk, da den slynger seg ut fra kjolekanten i både blå og rød farge. Figurene er lite modellerte, hvor former bare så vidt er antydet, da enten med svak lys og skyggelegging på grunnlag av mørkere/lyse farger, eller gjennomskinnelighet til lerretet. Dette er ekspressive virkemidler for sette fokus på uttrykk og følelser. Den gjennomgående bruken av syntetisme, der forenklingen av formen understrekes av konturlinjen, gir motivets silhuetter en økt ekspressivitet. Dette kommer tydelig frem hos det dansende paret i maleriets midtdel. Den rødkleddes kjole omfavner den sortkledde mannens ben, samtidig som hennes rødlige hår slynger seg i retning dansepartnerens ansikt. Kvinnen hviler sin høyre hånd rundt partnerens skulder, og sammen møter mannens høyre hånd kvinnens venstre ved hennes lår. Som en slags konturlinje fortsetter kvinnens røde kjole opp mannens rygg. Deres silhuetter "smeltes" sammen, og øker sin betydning som en enhet. Tiltrekningen mellom mannen og kvinnen kommer sterkt til uttrykk ved hjelp av disse grepene. Slike formale grep – eksempelvis der kvinnens hår strekker seg over mot mannen – kjenner en igjen fra flere av Munchs verker, f.eks. Vampyr og Løsrivelse. Den sammensmeltede silhuett, som uttrykk for erotisk forening, er sentral i f.eks. Munchs maleri Kyss. I Livets dans understrekes tiltrekningen mellom de to også av markeringen av begges øyne, med tydelig blikkontakt.

Parets ansikter er mer stilisert enn den hvitkledde kvinnens.Sterke og mørke konturer hinter til nesten lukkede øyepartier, og hos kvinnen ser vi en rødmusset og noe åpen munn. Fargebruken er kontrastfull og sannsynligvis brukt bevisst for å intensivere fokus på blant annet motivets sentrale kvinnefigur. Den røde kjolen nærmest flammer opp i komplementær-kontrast fra den grønne engen, og blikket ledes mot sentrum av motivet. Fargene – eller rettere sagt mangelen på dem – er med på å understreke den sortkledde kvinnens ”karakter”. Et noe kraftigere skyggespill i hennes ansikt, samt den gustne hudtonen, tegner en eldre skikkelse. I likhet med de to andre kvinnene i maleriets fremre plan, har også den sortkledde en organisk konturlinje, men denne er noe gråere i fargen. Hennes statiske uttrykk gir et stramt og alvorlig inntrykk. Kvinnens alder understrekes også ved mangelen på hentydning til kroppslig figur. Farge er også brukt ekspressivt ved å mane frem en uhyggelig skikkelse i maleriets mellomgrunn. En mannsfigur omfavner en hvitkledd kvinnefigur. Her er det også skapt bevegelse med konturlinjer som følger kroppenes form. Mannens ansikt har en unaturlig grønn farge, og med et svært stilisert uttrykk kommer en noe ”villere” og karikert fremtoning frem. Maleriets komplementær-kontrast gjentas i denne mannens ansikt, ved hans røde gap og grønne hudtone. Ytterligere ser en kontraster mellom de hvitkledde og de sortkledde danserne i maleriets samme plan. Flere av figurene mangler ansikt, og er omtrent rene, ensfargede flater. Denne stiliseringen bidrar til å skape rom i maleriet.

I bakgrunnen sees en måne som speiler seg i havet og danner en gyllen kontrast til det blå havet. Havet og himmelen utgjør omtrent en tredjedel av maleriet, og de resterende to tredjedelene er av den grønne engen og stranden. Den horisontale inndelingen strammer opp uttrykket og samler komposisjonen, der menneskene utgjør en rekke vertikale linjer. Planinndelingen er også med på å skape dybde i maleriet til tross for dets flate uttrykk. Til tross for at den ekspressive farge- og linjebruken i maleriet er svært pågående og skaper uro, oppstår det en balansert komposisjon i organiseringen av enkeltdelenes forhold seg i mellom.  

Innholdsanalyse

Kontekst

Kvinnesyn på slutten av 1800-tallet

Kvinnesynet på slutten av 1800-tallet måtte defineres på nytt. Kvinnekampen eskalerte i Munchs samtid. Kvinner organiserte seg og dannet organisasjoner for å tale, kjempe og utfordre det foreldede kvinnesyn. I små steg ble lover innført som bedret kvinnens posisjon i samfunnet, både i arbeidslivet og privat. I 1913 ble allmenn stemmerett for kvinner lovfestet i Norge og markerte rent formelt en likestilling mellom kjønnene.[2] Kvinnen var ikke lenger like avhengig og tok distanse fra mannen. Naturlig nok kunne dette tilføre anspente forhold i ett samliv. Mens kvinnenes vilkår bedret seg, ble det etablerte syn på hva det ville si å være mann utfordret.

I vesten ble kjærligheten mellom mann og kvinne til nå sett på som selve enheten samfunnet ble bygd på. Munch mente mann og kvinne ikke nødvendigvis var biter i ett puslespill som gikk sammen. Den ene parten ville alltid dominere over den andre.[3] Munchs kvinnesyn kan ytterligere blitt utfordret av frykten for å bli forlatt, med bakgrunn i mor og søsters dødsfall tidlig i livet og ulykkelig kjærlighetsforhold. Måten Munch portretterer kvinnen som noe mystisk og distansert, kan vise til nettopp denne endringen i samfunnet.

Kunststrømninger på slutten av 1800-tallet

...

Livsfrisen

Livsfrisen inngår i en større serie malerier som han kalte livsfrisen. Serien ble påbegynt omkring 1888, og han holdt på med den i omtrent 30 år. Mange av disse bildene er malt eller inspirert av landskapet og den buktende strandlinjen i Åsgardstrand, der han tilbragte mange somre. Han syntes det enkelte bilde hadde liten betydning alene. De måtte forstås i sammenheng med hans øvrige bilder. Selv skrev han:

" Frisen er tænkt som en rekke dekorative bilder der samlet skulle gi et bilde av livet". og " Frisen er tænkt som et digt om livet, kjærligheten og døden." (ref)

Referanser

  1. Nasjonalmuseet - Nasjonalgalleriet. Livets Dans - nettside.
  2. Store Norske Leksikon - «Kvinners Rettigheter I Norge Fra 1814 Til 1913»
  3. Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde Og Skulptur Frå Vikingtida Til I Dag. 2009. s.226–231.