Livets dans

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Livets dans er malt av Edvard Munch og henger i Nasjonalgalleriet i Oslo. Det ble gitt i gave av Olaf Schou til Nasjonalgalleriet i 1910. Det er et oljemaleri på lerret og måler 125 x 191 cm. Livets dans er en del av Munchs billedserie Livsfrisen.

Motivbeskrivelse

Bildets motiv viser flere par som danser på en eng i sommernatten, månen speiler seg i havet bak. I forgrunnen danser en mann med en kvinne, kledd i rød kjole. De er helt oppslukt av hverandre. Til venstre for paret står en ung kvinne i hvit blomstret kjole. Hun ser lengselsfull ut og strekker hånden ut mot en blomst. På den andre siden av paret står en eldre kvinne i sort kjole. Hun ser bitter og distansert ut. Stemningen i bildet er erotisk, alvorlig og intens.

Formale virkemidler

I Livets dans har Munch brukt ulike formale virkemilder ved valg av form og farge. Et virkemiddel er den ekspressive, symbolske fargebruken. Dette er typisk for syntetismen, en tendens i kunsten mot slutten av 1880-årene, som Munch regnes som en del av.[1] Fargene beskriver ikke først og fremst den opplevde verdenen, men er med på å formidle følelser og stemninger. Det er kunstnerens subjektive følelser som formidles, men den ekspressive og sterke fargebruken skaper også følelser hos betrakteren. For eksempel kan den røde kjolen til kvinnen i midten symbolisere erotikk og kjærlighet. Rødt er også et symbol for mot, vilje og revolusjon.[2] Den kraftfulle fargen fremstiller den rødkledde som et sterkt individ. Den hvite og den sorte kvinnen står i sterk kontrast til hverandre. Hvit kan symbolisere uskyld og renhet. Kvinnen i hvit kjole formidler ungdom og nysgjerrighet på ”livets dans” og man får inntrykk av at hun vil være med. Kvinnen i sort kjolen kan symbolisere erfaring og aldring, men også bitterhet for at hun ikke lenger er en del av dansen.

Munch tilhører også symbolismen, - en retning innen kunsten som oppstod samtidig som, og henger sammen med, syntetismen. Munchs ekspressive linjeføring er et typisk trekk fra symbolismen.[3] Avgrensede fargeflater og konturlinjer brukes av syntetistene for å få et mer dekorativt utrykk og er en reaksjon på impresjonistenes flytende form og farger.[4] I Livets Dans er alle figurene avgrenset med konturer og flatene er store og ensfargede.

Hovedfigurene er innrammeti ulike omrisslinjer som er med på å definere deres identitet i bildet. Denne avgrensningen fra bakgrunnen er et avgjørende virkemiddel for bildets ikonografi: den hvitkledde er malt med en myk og leken strek som forteller at hun er ung og håpefull. Paret har et bølgende og forenende omriss, og den sortkledde har en hard og kantet linje som forsterker hennes bitterhet og anger. Disse formale virkemidlene, som jobber sammen for å gi figurene større ekspressivitet og betydning, er typisk innenfor syntetismen.[5] 

Munch er kjent for sine kraftige, bølgende penselstrøk. I Livets dans er penselstrøkene med på å understreke den faktiske dansen ved å skape dynamiske former og bevegelse. Kjolen til den røde kvinnen virvler rundt beina til mannen og fanger dem inn i et dypt og nært øyeblikk. Det opake ved fargebruken og strøkene gjør at motivet blir sterkt og griper tak i oss. 

Motivet i bildet er stilisert og forenklet. Forenklingen reduserer informasjonen og konsentrerer oppmerksomheten om følelsesbudskapet i maleriet.[6] Dette er typisk for både symbolistene og syntetistene som ville skape en mer ideefylt og uttrykksmettet kunst.

I likhet med Gauguin og Van Gogh er Munch en forløper for ekspresjonismen, spesielt i Norge.[7][8] Ekspresjonistene søker å uttrykke en subjektiv opplevelse av virkeligheten. I en reaksjon mot klassiske billedkonvensjoner, gikk ekspresjonismen vekk fra bruken av sentralperspektiv.  I Livets dans kan vi se en forsiktig bruk av linjeperspektiv og et atmosfærisk fargeperspektiv. Blikkene til den unge og eldre damen skaper linjeperspektiv - og det understreker dansens uro og livlighet. I et atmosfærisk fargeperspektiv er det fargene som danner perspektiv: kalde farger er distansert fra betrakteren og varme farger er nært. Dette er noe vi også kan se hos Gauguin og Van Gogh.

Analyse av maleriet

Livets dans forteller om tre stadier i en kvinnes liv, - fra ung og urørt, via erotikk og kjærlighet og til gammel og ensom. Tittelen beskriver dette aspektet ved bildet. Dansen gjenspeiler livet. Tittelen og maleriet knyttes dermed sammen gjennom metaforen som dansen representerer og motivet de tre livsstadiene og utviklingen kvinnen går gjennom. Fra den hvitkledde piken som strekker seg etter den spirende blomster tolkes det som hun griper etter livets. Hun symboliserer den kommende blomstringen og potensialet en kvinne har i sitt liv. Gjennom "Livets dans" går kvinnen inn i møte med den modne kjærligheten og erotikken. En

De to som elsker hverandre danser midt på bildet. De er kledd i kjærlighetsfargen rød. Til høyre i bildet er det en svartkledd skikkelse som er en kvinne. Kvinnens røde kjole som danser i midten med sin elskede, slynger seg om ham og deres kropper. De utgjør en samlet bølgende form. Menneskene i bakgrunnen danser en overfladisk dans, men midtpunktet i bildet er paret som står nesten stille og kikker hverandre i øynene. De enser ikke verden rundt seg, og som om betrakteren får et innblikk i parets delte øyeblikk. Paret har tydlige felles trekk med den bleke kavaleren og den rødhårede mørklagt kvinneskikkelsen i tidligere verk av Munch, Øye i øye(1894).[9] Der det er sterk symbolske koblinger til bibelens Adam og Eva. På den andre siden av kjærlighet kan den kraftfulle røde fargen tolkes som et symbol for mot, revolusjonerende. Med sin rette rygg og fremtredende holdning virker det som om kavaleren blir blek og holder en betraktende avstand. Dette kan vise direkte til at Munchs så på kvinnen som et truende vesen når kvinnekampen ble opptrappet i samtiden.

I Livets dans danner den stiliserte fremstillingen av månen med måneskyggen et kors og også en fallos. [10]Korset kan være et utrykk for martyrdom og fallosen et uttrykk for lidenskap. Månen kan dermed symbolisere lidenskap, men en sykelig kjærlighet som grenser til galskap. De samme følelsene kan gjenfinnes i det dansende paret i midten av bildet - i mannens alvorlige, nesten syke ansiktsuttrykk og kvinnens bølgende røde kjole. I motsetning til stiliserte Solen (1911) [11] i Universitets Aulaen i Oslo der solen står opp og symboliserer liv og det dominerende maskuline. Kan en tolke at månen i Livet Dans symboliserer en avtakende dominans av det maskuline.

Munchs Kvinner

I sine malerier utrykker Munch en subjektiv oppleves av virkeligheten, og han bruker sine egne følelser og opplevelser som inspirasjon og tematikk i kunsten. Som den ekspresjonisten Munch er gjør han en forskjell mellom kvinner i Livets dans og det kan tolkes dit hen at han forteller om sin personlig preferanse blandt kvinner. I Livets dans erfarer vi at han viser at kvinnens måte å forføre mannen og at erotikken er tyngden som vinner til slutt. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer. Derfor kan man stille spørsmål om hvem figurene som er avbildet egentlig er. Flere argumenterer for at de tre kvinnene i hovedfokus har klare likhetstrekk med kvinner han selv var involvert med. Er det Munch sel som står i midten med sin forlovende Emilie Thualow? Og hvem kvinnene som betrakter dem i sort og hvit? Ettersom de har likhetstrekk ved ansikt og blondt hår kan det trekkes mot en ung og eldre Tulla Larsen. Den samme kvinnen han hadde et forhold med året før malte bildet. En kvinne han aldri fikk. Eksempelvis maler Munch direkte fra sitt eget liv, der Det syke barn (1885-86) som avbilder en scene fra hans egen søsters dødsleie.[12]

Samfunnsmessig kontekst

Livfrisen

Livets dans er et sentralt verk i en serie Munch startet på i 1890-årene kalt Livsfrisen.[13] Det er en serie av malerier som skal avgi et bilde av livets gang, hvilket også er agendaen bak dette verket alene. Individuelt skal maleriene også illustrere allmennmenneskelige følelser, som for eksempel de følelser Munch har gitt en skildring av her; angst, erotikk, optimisme, kjærlighet, anger og bitterhet. I Livsfrisen uttrykker Munch en subjektiv opplevelse av virkeligheten, og han bruker sine egne følelser og opplevelser som inspirasjon og tematikk i kunsten, hvilket står i stil med en ekspresjonismen.

Det moderne sjeleliv og kvinnekamp

Det moderne samfunn vokste frem i Munchs samtid, og industrialiseringen sto på for fullt. Samtiden var preget av teknologiske nyvinninger og nye vitenskapelige oppdagelser. [14] Kunsten delte seg derav i to klare grupper. Det var nyromtantikerne på den ene siden, og de som følte seg fremmedgjort i det moderne samfunn på den andre. Samfunnsendringene la grobunn for pessimisme, fremmedfølelse og angst. Dette var følelser som modernistene i litteratur og malerkunst dyrket. Munch tilhørte sistnevnte, der de ikke maktet å finne annen trøst enn å gå inn i sin egen fremmedfølelse og gjøre rede for den via kunsten. Munchs Skrik er et godt eksempel på denne følte angsten for det nye samfunnet, og ikke minst et prakteksemplar på hans ekspresjonistiske kunstproduksjon. Sammen med Sigbjørn Obstfelder og Knut Hamsun, er Munch blant Norges mest kjente modernister og utviklet dette stiliserte formspråket som ”skulle gripe tak i oss og presentere oss for et motiv som vi ikkje så lett blir ferdige med, nemlig – ”det moderne sjeleliv” ”.[15]

Som en konsekvens av et samfunn i utvikling, utvidet også kvinnekampen seg betraktelig på denne tiden. Kvinnene organiserte seg med en mot for å kjempe for å endre det utgåtte kvinnesynet. De gikk ut i arbeid og krevde utdannelse. I kunstnerkretsene gikk kvinnene også inn for frihet i kjærlighetslivet. I 1913 fikk de lovfestet stemmerett, og dette markerte begynnelsen på en likestilling. [16] Munch var vitne til kvinner i revolusjon, og dette la noe av grunnlaget for hvordan han portretter kvinnen i Livets Dans. Den kraftfulle fargen fremstiller den rødtkledde som et sterkt individ, og kan vise direkte til at Munch så på kvinnen som et truende, farlig og destruktivt vesen , men samtidig også verdsetter hennes evne for omsorg og varme. Alle kvinnene i maleriet har rødt hår, slik som kvinnen i det kjente motivet i Vampyr fra 1893, som forteller om en altoppslukende kvinne som bruker mannens kraft for å stå frem i samfunnet.       

Munch er uten tvil en av de viktigste modernistiske malerne både i sin tid og nå. Det er refleksjonene rundt samfunnet og livet, som er med på å gjøre han tidløs. Han vender sitt fokus mot universelle følelser og aspekter som spiller seg ut i et menneskeliv, uavhengig av tid. Munchs usjenerte formidling av personlig psyke er i dag også svært relevant. Samfunnet er i stadig utvikling, og skaper fortsatt depresjoner og angst, spesielt for ufullkommenhet. Det er hans ekspresjonistiske uttrykk, med bruk av symbolistiske og syntetiske virkemidler som gjør at vi fortsatt kan relatere oss til hans kunstproduksjon. 

Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie frå vikintida til i dag, Oslo: Det Norske samlaget, 2009.

Munchs hus, Livsfrisen, hentet 12.09.2016 www.munchshus.no

Lønnå, Elisabeth. Store Norske Leksikon s.v kvinner rettigheter. hentet 12.09.2016 https://snl.no/kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913

Den store danske: symbolleksikon. S.v. "Månen". Oppsøkt 11.09.2016

Eksterne lenker

Referanser

  1. Store Norske Leksikon online, s.v. "syntetisme".
  2. Store Norske Leksikon, s.v. "fargesymbolikk".
  3. Store Norske Leksikon, s.v. "symbolisme".
  4. Store Norske Leksikon, s.v. "syntetisme".
  5. Store Norske Leksikon, s.v. "syntetisme".
  6. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 228.
  7. Norsk Kunstnerleksikon Online, s.v. "Edvard Munch".
  8. Store Norske Leksikon, s.v. "ekspresjonisme".
  9. Munch, Øye i Øye (1894) http://test.listen.no/image.php?pid=8828&nummer=54267
  10. Den store danske symbolleksikon, online, s.v. "måne"
  11. Munch, Solen, 1911, olje på lerret, 455×780 cm, Universitetets Aula (Universitetet i Oslo) https://www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/uio-festivalen/2016/museer/universitetets-aula.html
  12. Edvard Munch, Det syke barn, 1885-1886, olje på lerret 120x118,5cm. Nasjonalgalleriet. Hentet fra http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/NG.M.00839
  13. Munchs hus, Livsfrisen, www.munchshus.no
  14. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie 2009, 226
  15. Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie, 227.
  16. Lønnå, Elisabeth, Store Norske Leksikon s.v kvinners rettigheter, https://snl.no/kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913