Forskjell mellom versjoner av «Mannshode i kvinnehår»

Revisjonen fra 21. okt. 2021 kl. 09:59

Kvinnen har blitt idealisert, seksualisert og demonisert igjennom kunsthistorien. Fra middelalderens ikoner til barokkens avskrekkende og moraliserende portretteringer av prostituerte, har kvinnen fått tildelt en rekke roller fra tidens kunstnere. Edvard Munch har bidratt til dette, og er ingen fremmet for kvinnemotivet, vi ser dermed ofte at kvinnen får en sentral rolle i hans verk.[1] Mannshode i kvinnehår er et tresnitt av norske billedkunstner Edvard Munch. Verket ble ferdigstilt i 1896, og er i dag en del av Nasjonalmuseets samling.^[1]

Edvard Munch, Mannshode i kvinnehår, 1896 (plate). Fargetresnitt, 551 x 384 mm. Foto: D.A. Ivarsøy.

Motivbeskrivelse

Vi ser et nærbilde av en mann og kvinne i mot mørk blå bakgrunn. Den venstre billedkanten gjennomskjærer kvinnens hår og mannens skjegg berører nesten bildets nedre kant. Det er et fortettet uttrykk og bildet inneholder ingen gjenstander foruten dem. Mannen ser rett frem med et noe uutgrunnelig uttrykk. Håret er svart og huden er hvit, den fremstår gusten og kald. Kvinnen er portrettert i profil over ham til venstre i bildet og ser ned på mannen. Hun har mildere ansiktsmimikk og et ansikt som, til kontrast fra mannen, ser levende og varmt ut fargelagt med røde toner. Hun har langt, rødt hår som omfavner mannens hode. Ansiktene til personene synes furet og består av grove, korte og forenklede linjer. Håret til kvinnen er til kontrast bestående av lange buede linjer som beveger seg diagonalt gjennom billedrommet. Dette bistår til at bildet får både form og liv. Munch har hovedsakelig brukt mørke farger i bildet, og foruten mannens noe skyggelagte ansikt, er det lite bruk av fargetoner for å få frem lys. Bildet fremstår som rått. Mangelen på synlige klær, smykker eller inventar gir samtidig bildet et tidløst uttrykk og gjør det vanskelig å vurdere personenes alder eller bakgrunn. 

Formalanalyse

Trykkteknikk

Ekspressiv fargebruk

Tolkninger

Kontekst

Edvard Munchs opplevelse av 1890-årene var turbulent, kunnskapsrik og vekkende. Han reiste mellom Norge, Frankrike og Tyskland i håp om å finnet et publikum som forsto deg på kunsten hans. Under denne perioden møtte han mennesker som formet han som person og som kunstner. Mennesker som den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski og hans kone Dagny Juel, den svenske dramatikeren August Strindberg og etter hvert hans store kjærlighet Mathilde "Tulla" Larsen. Manns- og kvinnehode i verket har blitt gjenkjent som generaliserte portretter av Przybyszewski og Juel. Før Juel giftet seg med Przybyszewski hadde hun vært involvert med flere i gruppen i Berlin, samt Munch selv. Etter flere skandaløse utstillinger i både Paris og Berlin, begynte Munch å vende seg mot en ny type utstilling. Under perioden hans i Saint Cloud, Frankrike skriver han et manifest der han omtaler som følger; "

Det skal ikke langere males intereurer og folk som lærer og kvinner som strikker. / Det skal være levende mennesker der puster og føler og lider og elsker - / Jeg skal male en rekke slike bilder / Folk skal forstå det hellige ved det og de skal ta hatten af seg som i en kirke. "

Dette sitatet beveget Munch inn i samtidens symbolisme. En retning som avfeide realismen og impresjonismens tanker, og fokuserte heller på det indre følelseslivet til mennesket og fremstilte dette gjennom symbolbruk, ekspressive farger og forenklede former og linjer. Med utgangspunkt i slike følelser utvikler Munch en frise under oppholdet sitt i Berlin. Det er under den anti-akademiske Sezession-utstillingen i Berlin i 1902 at frisen ble presentert under navnet Livsfrisen. Munch stilte ut 22 bilder som alle fremstilte temaer fra livet. De tre store temaene var kjærlighet, angst og død. Noen av hans mest kjente verk er fra Livsfrisen; Skrik (år), Vampyr (år), Ved dødssengen (år) og mange fler.

Mannshode i kvinnehår er ikke en del av Livsfrisen, men ble produsert parallelt og deler derfor mye av den samme tematikken. Hans kjente femme-fatale blir fremstilt i både Mannshode og frisen. Det er en truende, dominerende kvinne som bruker sin seksualitet for å få overtaket på mannsfiguren i bildet. Kvinnens hår som omfavner mannshodet, kan i tråd med symbolismen være et symbol på selvsikkerhet samt et behov for å vise dominans. Kan være bildet er nettopp et symbol på Munchs personlige kjærlighetsliv, hvor kvinnen stadig ble side satt til fordel for han visjoner for egen kunst og karriere.

Litteratur

Referanser

1. ↑ Nasjonalmuseet online, s.v "Mannshode i kvinnehår"