Forskjell mellom versjoner av «Melankoli»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Forenkling, stilisering og fargebruk)
Linje 6: Linje 6:
  
 
==== Forenkling, stilisering og fargebruk ====
 
==== Forenkling, stilisering og fargebruk ====
Både landskapet og figurene i bildet er svært forenklet i uttrykket. Fargeflatene er relativt store og detaljeringsnivået lite. I sin analyse av maleriet i ''Norges kunsthistorie'' (1981) beskriver kunsthistorikeren Knut Berger det så sterkt som at "bildet er hensynsløst i sin forenkling av detaljer". <ref>Berg, Messel, Lange, "Maleriet 1870-1914", 236</ref>Hovedfigurens ansiktsuttrykk er ikke detaljert uttegnet, men likevel uttrykksfullt. Himmelen er malt med brede, grove og bølgende penselstrøk som tilfører motivet bevegelse og rythme. Stemingen i bildet er fortettet og preget av spenning, og skapes blant annet gjennom hovedfigurens sammenbitte ansiktsuttrykk, figurene på brygga i bildets mellomgrunn, og ikke minst fargene Munch bruker i maleriet. Bildet er holdt i mørke toner, kontrastert med lysere partier. Varianter av blekrosa, ulike nyanser av blått, fiolett, grønt, hvitt og sort går igjen i motivet, det den svenske idéhistorikeren Karin Johannisson har omtalt som "melankoliens farger".<ref>Johannisson, ''Melankoliska rum'', 29</ref> De få detaljene i bildet avgrenses fra omgivelsene  gjennom bruk av relativt kraftige sorte konturer. Dette gjelder for eksempel hovedfiguren, steinene på stranden. Strandens slyngende formhar mye til felles med samtidens uttrykk i arkitektur og design, art noveau eller jugendstil, som dyrket organiske og bølgende former, kurver og slyngende ornamenter og dekorelementer.<ref>Finn referanse her</ref> Selv om dette maleriet ved første  blikk kan oppleves som et landskapsmaleri, er det ikke Munchs intensjon. Han ønsker ikke her å utforske naturens eller menneskenes fysiske egenskaper eller utseende, men menneskets føleler, opplevelser. Forenklingen i bildet kan derfor ses som en kunstnerisk startegi, et pegagisk og malerisk virkemiddel, for å å få betrakteren til å se bildet på en annen måte enn den tradisjonelle, der motivet gjerne er forstått som en gjengivelse eller imitasjon av "virkeligheten".<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 228</ref> Formulert på en annen måte benytter Munch her forenklingen som et virkemiddel for å synliggjøre at det ikke er det ytre landskapet som er hans hovedanliggende, men det indre, menneskets "sjeleliv".  
+
Både landskapet og figurene i bildet er svært forenklet i uttrykket. Fargeflatene er relativt store og detaljeringsnivået lite. I sin analyse av maleriet i ''Norges kunsthistorie'' (1981) beskriver kunsthistorikeren Knut Berger det så sterkt som at "bildet er hensynsløst i sin forenkling av detaljer". <ref>Berg, Messel, Lange, "Maleriet 1870-1914", 236</ref>Hovedfigurens ansiktsuttrykk er ikke detaljert uttegnet, men likevel særdeles uttrykksfullt. Himmelen er malt med brede, grove og bølgende penselstrøk som tilfører motivet bevegelse og rythme. Stemingen i bildet er fortettet og preget av spenning, og skapes blant annet gjennom hovedfigurens sammenbitte ansiktsuttrykk, figurene på brygga i bildets mellomgrunn, og ikke minst fargene Munch bruker i maleriet. Bildet er holdt i mørke toner, kontrastert med lysere partier. Varianter av blekrosa, ulike nyanser av blått, fiolett, grønt, hvitt og sort går igjen i motivet, det den svenske idéhistorikeren Karin Johannisson har omtalt som "melankoliens farger".<ref>Johannisson, ''Melankoliska rum'', 29</ref> De få detaljene i bildet avgrenses fra omgivelsene  gjennom bruk av relativt kraftige sorte konturer. Dette gjelder for eksempel hovedfiguren, steinene på stranden. Strandens slyngende formhar mye til felles med samtidens uttrykk i arkitektur og design, art noveau eller jugendstil, som dyrket organiske og bølgende former, kurver og slyngende ornamenter og dekorelementer.<ref>Finn referanse her</ref> Selv om dette maleriet ved første  blikk kan oppleves som et landskapsmaleri, er det ikke Munchs intensjon. Han ønsker ikke her å utforske naturens eller menneskenes fysiske egenskaper eller utseende, men menneskets føleler, opplevelser. Forenklingen i bildet kan derfor ses som en kunstnerisk startegi, et pegagisk og malerisk virkemiddel, for å å få betrakteren til å se bildet på en annen måte enn den tradisjonelle, der motivet gjerne er forstått som en gjengivelse eller imitasjon av "virkeligheten".<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 228</ref> Formulert på en annen måte benytter Munch her forenklingen som et virkemiddel for å synliggjøre at det ikke er det ytre landskapet som er hans hovedanliggende, men det indre, menneskets "sjeleliv".  
  
 
===Trekantdrama og ulykkelig kjærlighet ===
 
===Trekantdrama og ulykkelig kjærlighet ===

Revisjonen fra 25. okt. 2020 kl. 14:54

Edvard Munch, Melankoli, antakelig 1892. Olje på lerret, 64 x 96 cm. Foto: Børre Høstland/Jacques Lathion.

Melankoli (antatt 1892) er et maleri av den norske kunstneren Edvard Munch (1863-1944). Maleriet eies i dag av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Bildet ble gitt til museet som testamentarisk gave fra ekteparet Charlotte og Christian Mustad i 1959, og ble innlemmet i museets samling i 1970. Det er malt i olje på lerret og måler 64 x 96 cm. Maleriet står sentralt i Munchs kunstnerskap, og har vært vist på en rekke utstillinger i inn- og utland, blant annrt .... Melankolimotivet finnes i flere versjoner hos Munch, både som malerier og tresnitt. Dateringen tilsier at dette maleriet er en av de senere versjonene av motivet.

Motivbeskrivelse

Kyststripen utenfor Åsgårdstrand utgjør scenen for den ytre handlingen i Melankoli. Koloritten i blekrosa, ulike blåtoner, fiolett og sort gir assosiasjoner til de østlandske sommernettene. I forgrunnen ser vi en ung mannsfigur. Han har mørkt kortklippet hår, er sortkledd og hvilker hodet i den høyre hånden. Vi ser bare ansiktet og skuldrepartiet hans. Blikket er vendt nedover, og sannsynligvis innover. Øynene framstår som smale, sorte streker, som om de er helt eller delvis lukket. Munnen er stram, en rett strek, og ansiktsuttrykket sammenbitt. Figuren sitter på en strand omgitt av svaberg, sand og større steiner. I bakgrunnen ser vi på venstre side stradens tarebelte, fjord og himmel, mens mørk skog og et hvitt hus danner den høyre siden i komposisjonen. Hovedpersonens rygg og ansikt er vendt bort fra stranden og fjorden, men også oss som betraktere. Stranden slynger seg som en mørk, bølgende linje diagonalt inn mot bildets midte, og leder blikket mot en gul brygge, opplyst av skinnet fra månen. Den lysende gulfargen skiller seg fra den øvrige fargepaletten i bildet og skjerper betrakterens oppmerksomhet om dette punktet i maleriet. På brygga ser vi tre skikkelser som er på vei til eller fra en båt som ligger fortøyd til brygga. De to ytterste figurene er mørkt kledd, mens den innerste skikkelsen er iført en hvit kjole. sannsynligvis er det to menn og en kvinne vi ser.

Forenkling, stilisering og fargebruk

Både landskapet og figurene i bildet er svært forenklet i uttrykket. Fargeflatene er relativt store og detaljeringsnivået lite. I sin analyse av maleriet i Norges kunsthistorie (1981) beskriver kunsthistorikeren Knut Berger det så sterkt som at "bildet er hensynsløst i sin forenkling av detaljer". [1]Hovedfigurens ansiktsuttrykk er ikke detaljert uttegnet, men likevel særdeles uttrykksfullt. Himmelen er malt med brede, grove og bølgende penselstrøk som tilfører motivet bevegelse og rythme. Stemingen i bildet er fortettet og preget av spenning, og skapes blant annet gjennom hovedfigurens sammenbitte ansiktsuttrykk, figurene på brygga i bildets mellomgrunn, og ikke minst fargene Munch bruker i maleriet. Bildet er holdt i mørke toner, kontrastert med lysere partier. Varianter av blekrosa, ulike nyanser av blått, fiolett, grønt, hvitt og sort går igjen i motivet, det den svenske idéhistorikeren Karin Johannisson har omtalt som "melankoliens farger".[2] De få detaljene i bildet avgrenses fra omgivelsene gjennom bruk av relativt kraftige sorte konturer. Dette gjelder for eksempel hovedfiguren, steinene på stranden. Strandens slyngende formhar mye til felles med samtidens uttrykk i arkitektur og design, art noveau eller jugendstil, som dyrket organiske og bølgende former, kurver og slyngende ornamenter og dekorelementer.[3] Selv om dette maleriet ved første blikk kan oppleves som et landskapsmaleri, er det ikke Munchs intensjon. Han ønsker ikke her å utforske naturens eller menneskenes fysiske egenskaper eller utseende, men menneskets føleler, opplevelser. Forenklingen i bildet kan derfor ses som en kunstnerisk startegi, et pegagisk og malerisk virkemiddel, for å å få betrakteren til å se bildet på en annen måte enn den tradisjonelle, der motivet gjerne er forstått som en gjengivelse eller imitasjon av "virkeligheten".[4] Formulert på en annen måte benytter Munch her forenklingen som et virkemiddel for å synliggjøre at det ikke er det ytre landskapet som er hans hovedanliggende, men det indre, menneskets "sjeleliv".

Trekantdrama og ulykkelig kjærlighet

Symbolisme og syntetisme

  1. Berg, Messel, Lange, "Maleriet 1870-1914", 236
  2. Johannisson, Melankoliska rum, 29
  3. Finn referanse her
  4. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 228