Forskjell mellom versjoner av «Mellom morgen og regn»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Denne siden fylles med innhold i løpet av høsten 2016)
Linje 1: Linje 1:
== Denne siden fylles med innhold i løpet av høsten 2016 ==   
+
== Denne sides er under redigering høsten 2016 ==   
 
[[Fil:Mellom_morgen_og_regn.jpg|thumb|400x400px|Inger Sitter, ''Mellom morgen og regn, ''1966. Olje på lerret,  147 x 114. Foto: Arthur Sand.]]  
 
[[Fil:Mellom_morgen_og_regn.jpg|thumb|400x400px|Inger Sitter, ''Mellom morgen og regn, ''1966. Olje på lerret,  147 x 114. Foto: Arthur Sand.]]  
  

Revisjonen fra 24. okt. 2016 kl. 16:36

Denne sides er under redigering høsten 2016

Inger Sitter, Mellom morgen og regn, 1966. Olje på lerret, 147 x 114. Foto: Arthur Sand.
  

Motivbeskrivelse

Mellom morgen og regn er malt med olje på lerret med lette, transparente spatel- og penselstrøk og brede og dramatiske strøk i en blanding av varme kulører i klart rødt og gult, via lyse transparente pasteller til kjølige og dypere blå- og lillatoner på en lys, nesten hvit bakgrunn.

I maleriets nedre venstre halvdel ser vi et rektangulært felt med transparent hvit som overmaler brede horisontale striper i grågrønt, turkis og et felt i rødt. Den hvite fargen transformerer de underliggende dypere fargene til duse pasteller. Til høyre for dette feltet ser vi et rektangulært felt der de horisontale stripene i grågrønt og turkis fortsetter mot høyre, og sammen med et grågrønt felt over det turkise, danner en rektangulær form, der Sitter med lette strøk i lys rosa, danner diagonale smale striper over bunnfargene. Det hvite feltet strekker seg videre mot høyre i en smalere stripe over det grågrønne rektangelet og binder sammen den høyre venstre side av maleriet. Over disse feltene ser vi det dominerende blikkfanget i motivet. En portalform i en sterk og klar rødfarge. Den favner over og om den diagonalstripete gråblå formen, og er som denne plassert litt til høyre for en svakt skrånende sentralakse. I nedre halvdel av maleriet er penselstrøkene i stor grad brede, tydelig og fargene er kompakte og matte. Sitter får likevel fargene til å fremstår som transparente og lette.

Det er en markert horisontaldeling midt i maleriet. Ved å fortsette ferden fra nedre halvdel og oppover,  ser vi helt til venstre et grønt felt overmalt med lette lyse horisontale linjer. Over dette feltet er et diagonalt felt i blått. En markert stripe i hvit som skjeler mot lyseblått skiller det blå fra det grønne. Det blå sklir over i ulike sjatteringer av lyseblått, turkis, fiolett, purpur og grått og tilbake til blått, med en gjentatt bruk av hvit som gir en letthet til de mer mettede fargene i øvre halvdel av maleriet. Disse overlappende fargene skaper et stort avrundet vertikalstilt rektangel over nesten hele øvre venstre halvdel.  Her er strøkene kortere, mer spontane  enn i nedre halvdel, og de går på kryss og tvers i ulike retninger. Vi kan se hvordan busten i penselen, strukturen i malingen og riper i spatelen har været med på å skape struktur og tekstur i overflaten (Ill. 2.). Dette er med på å gi tekstur, dybde, bevegelse og dramatikk til maleriet. Inn fra høyre sveiper det et bredt belte med farger innover og oppover det vertikale rektangelet. I dette belte, rett over den røde portalen, forskjøvet en tanke til høyre for sentralaksen,  er det en avgrenset grå form som buer oppover. Også denne har et slør av hvit over seg. Til venstre for denne er det en intens liten oransje flekk, og over denne igjen et større område der oransje med et islett av gult danner et glødende blikkfang i den ellers kjølige paletten i dette området av maleriet. 

Over disse felten, øverst i maleriet, dominerer igjen de hvite og de lyse pasteller i rosa og lys blått, men er aksentuert av av et større sveipende felt av grått på høyre side. Penselstrøkene er roligere og er ført på skrå nedover fra venstre mot høyre. Det lyse feltet blir vertikalt gjennomskåret av en bred stripe i solgult med islett av oransje og rødt. 

Som en kontrast til de matte fargene i den nedre del av maleriet er fargene i den øvre halvdelen glansfulle.  Ved å bygge opp maleriet lag på lag med farger som overlapper og flyter over i hverandre, tynne transparente og kraftige tykkere strøk med ulik glansgrad i malingen, skaper Inger Sitter dybde og rom i maleriet. 

Hun klarer med denne oppbyggingen å skape en assosiasjon til den naturen hun har abstrahert fra. Det er ikke vanskelig å se for seg en sommermorgen på Vestfoldkysten som starter med soloppgangens fargespekter over kystlandskapet før regntunge grå skyer kommer rullende inn fra havet. Det nesten sakrale lyset når sola stråler gjennom skyene og treffer havet og lyset reflekteres i regnfylt hav og våte svaberg. Det tørre mot det våte. Det matte mot det blanke.  Det lyse som kontrasteres av det mørke. 

Kontekstualisering av verke

Lyrisk abstaksjon

Bildet ble malt midt på 60 tallet. Bildene til Inger Sitter i denne perioden er bundet til den lyriske abstraksjonen. Den lyriske abstraksjonen oppstod i Paris. Denne bevegelsen er en form for abstraksjon som er knyttet til naturen. Ikke ved at bildene figurativt viser naturen, men at bildene transformerer natur inntrykk. Det er ikke naturen vi ser, men opplevelsen av naturen.  Den lyriske abstraksjonen er dermed ikke direkte non-figurativt, ettersom det forholder seg til naturen og elementer av denne. Anker & Moe(1987) skriver ‘’hovedsaken ved den lyriske abstraksjonen er at den ikke er abstrakt i ordets egentlige betydning – dersom man med abstrakt mener noe som ikke forestilt annet enn maleriske elementer i seg selv.’’

For å forstå hvordan fargebruken binder seg til naturen må vi se at på forholet mellom farger og natur. Farger knyttes til følelser. Samtidig som fargene er assosiasjoner til elementer i naturen.  Derfor er det gjennom fargene Sitter kan knytte bildene til naturen, uten å direkte vise oss naturen figurativt. Vi fanges opp i et fargespill, et følelsesspill som er bundet til opplevelser av naturen. Dette møtet skapes i oss, mennesket og derfor skal jeg til slutt se på dette forholdet mellom menneske og natur.

I den tiden det var spesielt for Inger Sitter sin karriere. Hun har vært med på å flytte grense for det moderne kunstbegrepet her til Norge. Sitter tok med seg hennes mang utlandet kunstmiljø impuls til Norge. Hun var den første etterkrigsgenerasjon, på den tiden det var vanskelige å utrike seg selv, men Sitter viste større evner til fornyelse og utvikling av nye siden av selv og sitt talent. Mens Sitter oppholdet seg hos S.W Hayter i Paris fra år 1954 Sitter tokk avgjørelse å gå i retning av nonfigurativ bildekunst. Bakk Sitters bildekunst ligger hele tiden en opplevelse av den ytre, synlige virkeligheten som av og til bryter inn i bildet eller reflektere som assosiasjoner til organiske former og naturens døde stein former, fjell og svaberg.

 Inger Sitter var opptatt av naturen og vi kan se hvordan hun reflektere gjennom hennes kunst. Tittelen på maleriet Mellom morgen og regn gir oss assosiasjon eller møte med naturen. Flere har betegnet Sitters bilder som naturinspirerte lyriske abstraksjoner. Det lyriske abstrakte maleriet uttrykker kunstnerens indre opplevelser, bli stående både som et rent nonfigurativt verk og som en henvisning til naturen.[1]
  1. http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/2777/thesis.pdf?sequence=2  oppsøkt 18.10.16