Modellenes hyllest

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Kai Fjell, Modellenes hyllest, 1936. Olje på lerret, 126 x 140 cm, Nasjonalgalleriet. 

Motivbeskrivelse

Kai Fjell, Modellenes hyllest, 1936. Foto: Nasjonalmuseet.
De fire kvinneskikkelsene er det mest sentrale ved motivet. En av dem er fremstilt naken i blå helfigur, vendt mot tilskueren og overlapper et portrett av seg selv.[1] Modellen på portrettet titter bak skulderen til den blå kvinneskikkelsen. De er fremstilt tilnærmet identiske med slør på hodet og står foran eller inntil en blå flate. Blikket er rettet mot betrakteren, og uttrykket i ansiktet er melankolsk.

Den største modellen er plassert i sentrum av motivet, slik at hun nesten deler verket i to. Betrakteren ser modellen fra knærne og opp, med ryggen til. Kvinnen ser ut til å være halvnaken med en lang, oransje flette. I hånden bak ryggen, holder hun noe som minner om et eple.

Den siste sitter i bakgrunnen til venstre for bildet. Kraftig stilisert i forhold til de andre, er modellen malt i lyse, gul- og blåtonet flater. Hun er den eneste som sitter, og har et blikk som våker over et hode som ligger ved siden av seg.

I rommet er det også elementer som kan se tilfeldig eller banalt plassert ut, som en fisk på gulvet, en byste med laurbærkrans på et lite skap med rosemaleri og en seng i bakgrunnen som den stiliserte modellen sitter ved.

Formalanalyse

Fjell har tatt i bruk en rekke forskjellige virkemidler for å få fem et helhetlig uttrykk i Modellenes hyllest. Verket har en malerisk stil og er uklart, da mesteparten av maleriet er uten faste grenser. Bakgrunn, og til tider figurer, overlapper hverandre og flyter sammen. Det skjer mye i bildet. Parallelle situasjoner går sammen og og skaper en helhet. Komposisjonen er dynamisk. Det er en tydelig vertikal linjedominans med tykke og kantete linjer, forsterket med energiske penselstrøk. Disse blir avbrutt av de noe buede horisontale linjene i gulvet og de avrundede formene hos kvinnekroppene. Resultatet er variasjon og spenning.

Maleriet har en variert fargepalett som skaper forskjell mellom lys og skygge. Figurene i bakgrunnen til venstre og flaten bak dem domineres av kalde farger, mens forgrunnen har varmere fargetoner. Det er også mange områder der kunstneren har brukt varme og kalde farger side om side og latt de skli over i hverandre. Komplimentærfarger som rød og grønn, og blå og oransje møter hverandre. Dette forsterker maleriets fremstilling som en enhet med en ekspressivt uttrykk.

Rommet er malt med en synsvinkel mellom sentralperspektiv og froskeperspektiv. Betrakteren ser figurene delvis nedenifra, men har oversikt over rom og situasjon. Fjell har brukt overlapping og størrelseskontraster hos figurene for å skape dybdeperspektiv. Utformingen som helhet, med bruk av farger og bevegelse, tar avstand fra virkeligheten slik vi ser og kjenner den. 

Ikonologi

Kai Fjell slet økonomisk i første delen av livet sitt.[2] Dette er speilet i bildene hans: frem til 1930 hadde Fjell en svært tung stil tema- og fargemessig. Død og angst sto sentralt i bildene hans, med mørke farger. Etter 1932, derimot, får bildene en lysere tone, og temaet krinser rundt en hyllest til livet. Gjerne portrettert gjennom den fruktbare kvinnen. Kvinnen er både et symbol og et tema som går igjen i Fjells malerier.[3] Han sa selv: "De er symboler på det primære, på tingen i bevegels og vekst. I mor og barn, i det som gror, møtes vi alle. Der er vi på sikker grunn og jeg søker farger og linker som er like grunnlegende, like begynnende som mor og barn". [4] Han maler dem ofte i tre stadier, som den unge, den modne og den gamle.[5] Disse kan vi også kjenne igjen i dette maleriet. Den gamle står til venstre, den modne i midten, med frukten i hånden, og den unge kvinnen sitter ved sengen.


I sengen ved den unge kvinnen, har kunstneren malt seg selv som død. "Dau som en fisk" sier Fjell i et intervju[6]. Hvor han faktisk har malt inn en død fisk på gulvet for å symbolisere nettopp dette. Ved å male seg selv inn som død, frigjør han modellene sine, og fokuset blir sentrert på dem, fremfor han selv. Fjell mente at bildene hans måtte kreve noe av betrakteren. Han valgte å ikke forklare bildene sine. Siden han ikke gir noen klare retningslinjer, må bildet tale for seg selv. På denne måten er det åpent for forskjellige tolkninger.  


Kai Fjell ble inspirerert av den tyske ekspresjonismen, da den kom til Norge i 1932 med utstillingen Nyere tysk kunst på Kunstnernes Hus. Der oppdaget han det store spekteret av tilnærmingsmåter som gikk langt utenfor undervisningen på Kunstakademiet.[7]


Referanser

  1. Fjell, Sunkne Stjernebilder, 13
  2. Egeland, Kai Fjell, 40
  3. Daboldt, Norsk Kunsthistorie, 309
  4. Holger,Kai Fjell Tegninger, 6
  5. Fjell, Sunkne Stjernebilder, 14
  6. Egeland, Kai Fjell. 54
  7. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 281-284



Bibliografi

Danbolt, Gunnar, Vigdis Flottorp, Kari Brudevoll, Beate Homlong, Kari Thorbjørnsen. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. 3. utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Egeland, Erik. Kai Fjell. Oslo: J. M. Stenersens Forlag, 1977.

Fjell, Kai (1907-1989), Inger Eri. Kai Fjell: Sunkne Stjernebilder: Galleri F15. Oversatt av Francesca M. Nichols. Moss: Galleri F15, 2000.

Koefoed, Holger. Kai Fjell Tegninger. Oslo: Tanum-Norli, 1978

Eksterne lenker