Forskjell mellom versjoner av «Murer»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
 
(5 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke)
Linje 5: Linje 5:
 
'''Kunstner''': Norsk billedhugger Per Palle Storm. Ferdigstilt i 1951<br>'''Tittel''': ''Mureren'', del av gruppe på seks statuer; ''Bygningsarbeiderne''<br>'''Materiale''': Bronse<br>'''Størrelse''': 240x100x100 cm  
 
'''Kunstner''': Norsk billedhugger Per Palle Storm. Ferdigstilt i 1951<br>'''Tittel''': ''Mureren'', del av gruppe på seks statuer; ''Bygningsarbeiderne''<br>'''Materiale''': Bronse<br>'''Størrelse''': 240x100x100 cm  
  
''Mureren&nbsp;''(1951) er del av en gruppe på 6 friskulpturer i bronse oppført på sjøsiden av Oslo Rådhus, utført av skulptør Per Palle Storm mellom 1950-60. Skulpturene er en offentlig monumentalutsmykning, og del av et utsmykningskonsept for Rådhuset, der mange norske kunstnere i sin tid har vært involvert.
+
''Mureren&nbsp;''(1951) er del av en gruppe på 6 friskulpturer i bronse oppført på sjøsiden av Oslo Rådhus, utført av skulptør Per Palle Storm mellom 1950-60. Skulpturene er en offentlig monumentalutsmykning, og del av et utsmykningskonsept for Rådhuset, der mange norske kunstnere i sin tid har vært involvert.  
  
 
Skulpturene står symmetrisk oppført på en lang rekke, integrert i den brede trappen som leder opp til selve rådhusbygningen. Hver av de utfører et eget håndverkerarbeid, og ser ut til å ha stoppet opp i arbeidet i noen instanser og skuer ut i rommet.  
 
Skulpturene står symmetrisk oppført på en lang rekke, integrert i den brede trappen som leder opp til selve rådhusbygningen. Hver av de utfører et eget håndverkerarbeid, og ser ut til å ha stoppet opp i arbeidet i noen instanser og skuer ut i rommet.  
Linje 13: Linje 13:
 
Mureren (1951) er en av Per Palle Storms (1910-1994) seks bronseskulpturer utenfor Oslo Rådhus<ref>Aamold, Svein. Store norske leksikon, s.v. “Per Palle Storm”. 2012</ref>. Det konvensjonelle meningsinnholdet, eller ikonografien<ref>Barnet, Sylvan. A Short Guide to Writing About Art. Ninth edition. 2008, s.240</ref>, gjør det åpenbart at vi har med en arbeider å gjøre. Skulpturen fremstiller en helfigur av en voksen mann ikledd tykke arbeidsklær og hatt. Etter hva klærne avslører er han tynn, og hans ansikt viser at han er en eldre mann, noe kroppsholdningen hans også antyder til. Mannen er noe stor i forhold til en vanlig mann, men ganske nær en naturlig kroppshøyde. I den ene hånden holder han en murstein mens han i den andre holder en murskje som hviler på en lav murvegg. Mannen er i stående stilling med den ene foten lenende på en haug murstein som ligger på bakken. Hans positur virker naturlig som om han tar en kort pause fra arbeidet. Ansiktsuttrykket er alvorlig i det han skuer utover rådhusplassen. Skulpturen er naturalistisk fremstilt for å imitere virkeligheten. Foldende i klærne og anatomiske detaljer på hendene fremstår som realistiske.  
 
Mureren (1951) er en av Per Palle Storms (1910-1994) seks bronseskulpturer utenfor Oslo Rådhus<ref>Aamold, Svein. Store norske leksikon, s.v. “Per Palle Storm”. 2012</ref>. Det konvensjonelle meningsinnholdet, eller ikonografien<ref>Barnet, Sylvan. A Short Guide to Writing About Art. Ninth edition. 2008, s.240</ref>, gjør det åpenbart at vi har med en arbeider å gjøre. Skulpturen fremstiller en helfigur av en voksen mann ikledd tykke arbeidsklær og hatt. Etter hva klærne avslører er han tynn, og hans ansikt viser at han er en eldre mann, noe kroppsholdningen hans også antyder til. Mannen er noe stor i forhold til en vanlig mann, men ganske nær en naturlig kroppshøyde. I den ene hånden holder han en murstein mens han i den andre holder en murskje som hviler på en lav murvegg. Mannen er i stående stilling med den ene foten lenende på en haug murstein som ligger på bakken. Hans positur virker naturlig som om han tar en kort pause fra arbeidet. Ansiktsuttrykket er alvorlig i det han skuer utover rådhusplassen. Skulpturen er naturalistisk fremstilt for å imitere virkeligheten. Foldende i klærne og anatomiske detaljer på hendene fremstår som realistiske.  
  
Bronsefiguren hviler på en opphøyning som er plassert midt i trappen opp mot rådhuset, på nivå med trappens øverste trinn. Statuen er en fast del av rådhuset eksteriør. Da mannen står med ryggen til rådhuset, er rådhusplassen det mest naturlige ståstedet å betrakte skulpturen fra. Fra bakkenivå er skulpturen plassert høyt slik at det naturlige perspektivet er nedenifra noe som gjør at han fremstår som større enn han i virkeligheten er. På grunn av statuens plassering i trappen er det mulig å betrakte den fra alle vinkler om ønskelig, men mest naturlig er det å se den fra forsiden. Verkets tittel, Mureren, er enkelt og konsist, og tilfører ikke annet til kunstverket enn å bekrefte våre antakelser om at mannen jobber som murer i det daglige, og er derfor en arbeider.  
+
Bronsefiguren hviler på en opphøyning som er plassert midt i trappen opp mot rådhuset, på nivå med trappens øverste trinn. Statuen er en fast del av rådhuset eksteriør. Da mannen står med ryggen til rådhuset, er rådhusplassen det mest naturlige ståstedet å betrakte skulpturen fra. Fra bakkenivå er skulpturen plassert høyt slik at det naturlige perspektivet er nedenifra noe som gjør at han fremstår som større enn han i virkeligheten er. På grunn av statuens plassering i trappen er det mulig å betrakte den fra alle vinkler om ønskelig, men mest naturlig er det å se den fra forsiden. Verkets tittel, Mureren, er enkelt og konsist, og tilfører ikke annet til kunstverket enn å bekrefte våre antakelser om at mannen jobber som murer i det daglige, og er derfor en arbeider.<br>
  
 
Hendene virker uproporsjonerte, for store for resten av kroppen, og halsen for lang. Hendene er til gjengjeld grove og kraftige; en arbeiders hender. Skoene hans er robuste tresko, de ser tunge og velbrukt ut. Skulpturen er utformet stående og frontal, det kan virke som om han skuer ut over et landskap eller lignende. Ansiktet har skarpe fremtredende trekk, mørke skygger under øyenbryn og kinnben og en lang hals. Øynene er formet som hull. Hendene er over dimensjonale og kraftige.  
 
Hendene virker uproporsjonerte, for store for resten av kroppen, og halsen for lang. Hendene er til gjengjeld grove og kraftige; en arbeiders hender. Skoene hans er robuste tresko, de ser tunge og velbrukt ut. Skulpturen er utformet stående og frontal, det kan virke som om han skuer ut over et landskap eller lignende. Ansiktet har skarpe fremtredende trekk, mørke skygger under øyenbryn og kinnben og en lang hals. Øynene er formet som hull. Hendene er over dimensjonale og kraftige.  
Linje 29: Linje 29:
 
Skulpturene er riktignok ikke plasser på forsiden av rådhuset, men er llikevel en sentral del av eksteriøret ved at sjøsiden er den mest tilgjengelige siden av Rådhuset: Den åpne rådhusplassen, trikkesporene og Aker Brygges nærhet åpner for at flere mennesker ser rådhuset fra sjøsiden enn fra Fridtjof Nansens plass. Mureren er et sosialrealistisk verk, men skulpturen har noe idealiserende over seg, med sitt stolte uttrykk.<ref>Geelmuyden, Niels Christian. Uten tittel: Niels Christian Geelmuyden i samtale med 15 kunstnere. 2004, s.7</ref> Andre verdenskrig og kampen mot en ytre fiende hadde virket samlende på det norske folket og dempende på klassemotsetningene. Etterkrigstiden var preget av at det gjaldt å gjenreise nasjonen og planmessig bygge ut velstanden for flest mulig. Perioden Storm arbeidet med verket var Arbeiderpartiets storhetstid og da rådhuset åpnet i 1950 skrev Arbeiderbladet at “… rådhusideen ble en samlingstanke for borgere og arbeidere”.<ref>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. 2000, s.25</ref> Storm var også selv en arbeiderpartimann på denne tiden.<ref>ibid, s.12</ref> Idealet for Storm var ikke nødvendigvis å gjøre tingene vakrere, mer symmetrisk eller overflaten mer perfekt. Han ville ha frem detaljene som får oss til å se nærmest under huden på figurene, og hevder: ”Det eneste som interesserer meg er om det jeg gjør er sant. Sannheten og skjønnhet er for meg det samme”.<ref>Geelmuyden, Niels Christian. Uten tittel: Niels Christian Geelmuyden i samtale med 15 kunstnere. 2004, s.14.</ref><br>  
 
Skulpturene er riktignok ikke plasser på forsiden av rådhuset, men er llikevel en sentral del av eksteriøret ved at sjøsiden er den mest tilgjengelige siden av Rådhuset: Den åpne rådhusplassen, trikkesporene og Aker Brygges nærhet åpner for at flere mennesker ser rådhuset fra sjøsiden enn fra Fridtjof Nansens plass. Mureren er et sosialrealistisk verk, men skulpturen har noe idealiserende over seg, med sitt stolte uttrykk.<ref>Geelmuyden, Niels Christian. Uten tittel: Niels Christian Geelmuyden i samtale med 15 kunstnere. 2004, s.7</ref> Andre verdenskrig og kampen mot en ytre fiende hadde virket samlende på det norske folket og dempende på klassemotsetningene. Etterkrigstiden var preget av at det gjaldt å gjenreise nasjonen og planmessig bygge ut velstanden for flest mulig. Perioden Storm arbeidet med verket var Arbeiderpartiets storhetstid og da rådhuset åpnet i 1950 skrev Arbeiderbladet at “… rådhusideen ble en samlingstanke for borgere og arbeidere”.<ref>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. 2000, s.25</ref> Storm var også selv en arbeiderpartimann på denne tiden.<ref>ibid, s.12</ref> Idealet for Storm var ikke nødvendigvis å gjøre tingene vakrere, mer symmetrisk eller overflaten mer perfekt. Han ville ha frem detaljene som får oss til å se nærmest under huden på figurene, og hevder: ”Det eneste som interesserer meg er om det jeg gjør er sant. Sannheten og skjønnhet er for meg det samme”.<ref>Geelmuyden, Niels Christian. Uten tittel: Niels Christian Geelmuyden i samtale med 15 kunstnere. 2004, s.14.</ref><br>  
  
Norges selvstendighet og arbeidernes fremgang i tiden etter krigen er noe av det som kommer til uttrykk gjennom Rådhusets utsmykkingskonsept. De seks arbeiderskulpturene representerer dette godt, sammen med blant annet legenden om St. Hallvard (som siden middelalderen har prydet Oslos byvåpen) som gjennomgangstema i utsmykningen. Arbeiderskulpturene kan kanskje sees som en anerkjennelse av de mange arbeidernes engasjement i arbeidet med å bygge Oslo og resten av landet opp igjen etter andre verdenskrig, og hvilken rolle de ville ha i oppbyggingen av staten Norge. Mureren på rådhustrappen skuer tilsynelatende frem mot en ny æra i norsk samfunnsliv – men i dag gjør det tradisjonelle formspråket likevel at det er lite ved arbeiderskulpturene som minner om moderne kunst. For ettertiden kan skulpturen dermed sies å gi et bilde av Gerhardsens-årenes fremtidsoptimisme og visjon om det norske sosialdemokratiet i et formspråk som på samme tid ikke var “rammet” av moderniteten.<br>
+
Norges selvstendighet og arbeidernes fremgang i tiden etter krigen er noe av det som kommer til uttrykk gjennom Rådhusets utsmykkingskonsept. De seks arbeiderskulpturene representerer dette godt, sammen med blant annet legenden om St. Hallvard (som siden middelalderen har prydet Oslos byvåpen) som gjennomgangstema i utsmykningen. Arbeiderskulpturene kan kanskje sees som en anerkjennelse av de mange arbeidernes engasjement i arbeidet med å bygge Oslo og resten av landet opp igjen etter andre verdenskrig, og hvilken rolle de ville ha i oppbyggingen av staten Norge. Mureren på rådhustrappen skuer tilsynelatende frem mot en ny æra i norsk samfunnsliv – men i dag gjør det tradisjonelle formspråket likevel at det er lite ved arbeiderskulpturene som minner om moderne kunst. For ettertiden kan skulpturen dermed sies å gi et bilde av Gerhardsens-årenes fremtidsoptimisme og visjon om det norske sosialdemokratiet i et formspråk som på samme tid ikke var “rammet” av moderniteten.  
 +
 
 +
<br>  
  
 
== Referanser  ==
 
== Referanser  ==

Nåværende revisjon fra 28. mar. 2012 kl. 13:02

Motivbeskrivelse

Per Palle Storm, Mureren / BONO 2009 Foto: B.Stolpmann ©

Kunstner: Norsk billedhugger Per Palle Storm. Ferdigstilt i 1951
Tittel: Mureren, del av gruppe på seks statuer; Bygningsarbeiderne
Materiale: Bronse
Størrelse: 240x100x100 cm

Mureren (1951) er del av en gruppe på 6 friskulpturer i bronse oppført på sjøsiden av Oslo Rådhus, utført av skulptør Per Palle Storm mellom 1950-60. Skulpturene er en offentlig monumentalutsmykning, og del av et utsmykningskonsept for Rådhuset, der mange norske kunstnere i sin tid har vært involvert.

Skulpturene står symmetrisk oppført på en lang rekke, integrert i den brede trappen som leder opp til selve rådhusbygningen. Hver av de utfører et eget håndverkerarbeid, og ser ut til å ha stoppet opp i arbeidet i noen instanser og skuer ut i rommet.

Formale virkemidler

Mureren (1951) er en av Per Palle Storms (1910-1994) seks bronseskulpturer utenfor Oslo Rådhus[1]. Det konvensjonelle meningsinnholdet, eller ikonografien[2], gjør det åpenbart at vi har med en arbeider å gjøre. Skulpturen fremstiller en helfigur av en voksen mann ikledd tykke arbeidsklær og hatt. Etter hva klærne avslører er han tynn, og hans ansikt viser at han er en eldre mann, noe kroppsholdningen hans også antyder til. Mannen er noe stor i forhold til en vanlig mann, men ganske nær en naturlig kroppshøyde. I den ene hånden holder han en murstein mens han i den andre holder en murskje som hviler på en lav murvegg. Mannen er i stående stilling med den ene foten lenende på en haug murstein som ligger på bakken. Hans positur virker naturlig som om han tar en kort pause fra arbeidet. Ansiktsuttrykket er alvorlig i det han skuer utover rådhusplassen. Skulpturen er naturalistisk fremstilt for å imitere virkeligheten. Foldende i klærne og anatomiske detaljer på hendene fremstår som realistiske.

Bronsefiguren hviler på en opphøyning som er plassert midt i trappen opp mot rådhuset, på nivå med trappens øverste trinn. Statuen er en fast del av rådhuset eksteriør. Da mannen står med ryggen til rådhuset, er rådhusplassen det mest naturlige ståstedet å betrakte skulpturen fra. Fra bakkenivå er skulpturen plassert høyt slik at det naturlige perspektivet er nedenifra noe som gjør at han fremstår som større enn han i virkeligheten er. På grunn av statuens plassering i trappen er det mulig å betrakte den fra alle vinkler om ønskelig, men mest naturlig er det å se den fra forsiden. Verkets tittel, Mureren, er enkelt og konsist, og tilfører ikke annet til kunstverket enn å bekrefte våre antakelser om at mannen jobber som murer i det daglige, og er derfor en arbeider.

Hendene virker uproporsjonerte, for store for resten av kroppen, og halsen for lang. Hendene er til gjengjeld grove og kraftige; en arbeiders hender. Skoene hans er robuste tresko, de ser tunge og velbrukt ut. Skulpturen er utformet stående og frontal, det kan virke som om han skuer ut over et landskap eller lignende. Ansiktet har skarpe fremtredende trekk, mørke skygger under øyenbryn og kinnben og en lang hals. Øynene er formet som hull. Hendene er over dimensjonale og kraftige.

Dersom man trekker en vertikal linje langs jakkeknappene og innersiden av mannens venstre ben (sett forfra), vil man se at den vestre halvdelen av stutene er preget av rette linjer: murveggen; den nokså utstrakte armen som hviler på murveggen og benet han lener tyngden sin på. Den høyre delen preges i større grad av uroligheter som den krumme armen med en murstein, det bøyde kneet og haugen med murstein på bakken. Dette gjør statuen nokså usymmetrisk. Statuen inneholder en kontrast mellom de kantete og harde steinene mot de mykere linjene mannens kropp og klær skaper. Vær og vind har gjort bronsjeskulpturen grønnaktig og mørk i ulike nyanser, men man må tenke seg at bronsen opprinnelig var blankere og med en jevnere gyldenbrun farge.

Kontekst

Oslo Rådhus’ funksjon er å være en arena for den politiske og administrative styringen av Oslo by, og byggingen av det var del av en storslått reguleringsplan for Pipervika à la 1915, og ble bygget mellom 1931 og 1950, med en forsinkelse i byggingen under andre verdenskrig. I begynnelsen av 1937 ble det utlyst en skulpturkonkurranse for rådhusplassen og Per Palle Storm var en av kunstnerne utvalgt av juryen.[3] Utsmykningene av Oslo rådhus og utearealet mot byen og sjøen var i sin tid Nordens mest ambisiøse utsmykkingsprosjekt for skulptur og viste stor kunstnerisk bredde.

Flere har siden pekt på at modernismen lot vente på seg i norsk etterkrigsskulptur. Til tross for at mange samtidige billedhuggere eksperimenterte med ulike materialer og abstrakte og non-figurative formspråk, er det ikke mange spor etter disse tendensene blant norske billedhuggere i de første årene i etterkrigstiden, og mange norske billedhuggere opererte innenfor de samme rammene som før krigen, med vekt på formale og nasjonale verdier.[4]

Per Palle-Storms skulpturer på rådhustrappen representerer flere tiår med norsk kunsthistorie. De første arbeidene ble påbegynt i 1936 og de siste stod ferdig i 1960. Alle de seks skulpturene skulle forestille yrkesgrupper som hadde vært med å bygge Rådhuset. Det er selvsagt ikke tilfeldig at skulpturene viser menn som utfører fysisk arbeid. Dette temaet går igjen gjennom hele rådhuset, både i skulpturer, relieff, veggmalerier og andre utsmykninger. Denne hyllesten til arbeideren er tidstypisk for etterkrigstiden og 50-tallet, der arbeideren var et symbol på fremskritt.[5] Mureren bygger dermed ikke bare en mur, men bygger faktisk landet i symbolsk betydning. Skulpturene skulle vise håndverkerne som hadde bygget Rådhuset og skulle stå i selve rådhushallen.[6] Dette viste seg å være lite heldig av ulike årsaker. Det ble ment at skulpturene ikke passet sammen de store fargerike veggmaleriene som utsmykket hallen.[7] Storms verker ble i stede plassert utenfor bygningen, noe flere mener var et uheldig valg, blant annet fordi de fungerer dårlig med arkitekturen.[8]

Skulpturene er riktignok ikke plasser på forsiden av rådhuset, men er llikevel en sentral del av eksteriøret ved at sjøsiden er den mest tilgjengelige siden av Rådhuset: Den åpne rådhusplassen, trikkesporene og Aker Brygges nærhet åpner for at flere mennesker ser rådhuset fra sjøsiden enn fra Fridtjof Nansens plass. Mureren er et sosialrealistisk verk, men skulpturen har noe idealiserende over seg, med sitt stolte uttrykk.[9] Andre verdenskrig og kampen mot en ytre fiende hadde virket samlende på det norske folket og dempende på klassemotsetningene. Etterkrigstiden var preget av at det gjaldt å gjenreise nasjonen og planmessig bygge ut velstanden for flest mulig. Perioden Storm arbeidet med verket var Arbeiderpartiets storhetstid og da rådhuset åpnet i 1950 skrev Arbeiderbladet at “… rådhusideen ble en samlingstanke for borgere og arbeidere”.[10] Storm var også selv en arbeiderpartimann på denne tiden.[11] Idealet for Storm var ikke nødvendigvis å gjøre tingene vakrere, mer symmetrisk eller overflaten mer perfekt. Han ville ha frem detaljene som får oss til å se nærmest under huden på figurene, og hevder: ”Det eneste som interesserer meg er om det jeg gjør er sant. Sannheten og skjønnhet er for meg det samme”.[12]

Norges selvstendighet og arbeidernes fremgang i tiden etter krigen er noe av det som kommer til uttrykk gjennom Rådhusets utsmykkingskonsept. De seks arbeiderskulpturene representerer dette godt, sammen med blant annet legenden om St. Hallvard (som siden middelalderen har prydet Oslos byvåpen) som gjennomgangstema i utsmykningen. Arbeiderskulpturene kan kanskje sees som en anerkjennelse av de mange arbeidernes engasjement i arbeidet med å bygge Oslo og resten av landet opp igjen etter andre verdenskrig, og hvilken rolle de ville ha i oppbyggingen av staten Norge. Mureren på rådhustrappen skuer tilsynelatende frem mot en ny æra i norsk samfunnsliv – men i dag gjør det tradisjonelle formspråket likevel at det er lite ved arbeiderskulpturene som minner om moderne kunst. For ettertiden kan skulpturen dermed sies å gi et bilde av Gerhardsens-årenes fremtidsoptimisme og visjon om det norske sosialdemokratiet i et formspråk som på samme tid ikke var “rammet” av moderniteten.


Referanser

  1. Aamold, Svein. Store norske leksikon, s.v. “Per Palle Storm”. 2012
  2. Barnet, Sylvan. A Short Guide to Writing About Art. Ninth edition. 2008, s.240
  3. Hoff, Svein Olav. “Triumf og mangfold: Skulpturutsmykningen av Oslo Rådhus”. I Ulf Grønvold, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo: Nasjonens storstue, 2000 s.45-46
  4. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget. 2009, s. 334
  5. Danbolt. Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 1997, s.278
  6. Hoff. “Triumf og mangfold: Skulpturutsmykningen av Oslo Rådhus”. 2000, s.50
  7. Norsk kunstnerleksikon. Bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndtverkere. 1986, s.75
  8. Ulf Grønvold, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo: Nasjonens storstue (Oslo: Aschehoug, 2000), s.24; Hoff, ”Triumf og mangfold: Skulpturutsmykningen av Oslo Rådhus”, s.50 ibid
  9. Geelmuyden, Niels Christian. Uten tittel: Niels Christian Geelmuyden i samtale med 15 kunstnere. 2004, s.7
  10. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. 2000, s.25
  11. ibid, s.12
  12. Geelmuyden, Niels Christian. Uten tittel: Niels Christian Geelmuyden i samtale med 15 kunstnere. 2004, s.14.

Bibliografi

Barnet, Sylvan. A Short Guide to Writing About Art. Ninth edition. New Jersey: Pearson Prentice Hall, 2008.

Bruun, Ole Daniel. Arkitektur i Oslo: En veiviser til byens bygningsmiljø. Oslo: Kunnskapsforlaget, 1999.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Fløtberget, Heidi (redaktør). Oslo rådhus. Oslo kommune. Rådhusets forvaltningstjeneste, 2006. http://www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/. [Oppsøkt 3.2.2012]

Hoff, Svein Olav. ”Triumf og mangfold: Skulpturutsmykningen av Oslo Rådhus”. Fra Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo: Nasjonens storstue (Oslo: Aschehoug, 2000).

Geelmuyden, Nils Christian. Uten tittel: Niels Christian Geelmuyden i samtale med 15 kunstnere. Oslo: Dinamo forlag, 2004.

Norsk kunstnerleksikon – Bildende kunstnere – arkitekter – kunsthåndverkere. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986.

Gunnarsjaa, Arne. Norges Arkitekturhistorie. Oslo: Abstrakt Forlag, 2006.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo: Nasjonens storstue. Oslo: Aschehoug, 2000.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug, 2000.

Aamold, Svein. “Per Palle Storm – utdypning”. Fra Norsk biografisk leksikon. Store norske leksikon. http://snl.no/.nbl_biografi/Per_Palle_Storm/utdypning. [Oppsøkt 11.2.2012]