Når gjøken bygger rede

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 3. nov. 2019 kl. 23:08 av Turidns@uio.no (diskusjon | bidrag) (Jeg skrev inn et bidrag til bildets kontekst)

Hopp til: navigasjon, søk

OK. Her kommer det tekst høsten 2019.

Bjørn Carlsen, Når gjøken bygger rede, 1995-1996. Foto: Arthur Sand.

Bjørn Carlsen, en kort biografi.

Bjørn Carlsen er en norsk billedkunstner, født 4.spetember 1945 i Oslo. Ektefelle: Marianne Carlsen, (f.1945), siden 1967. høgskolerektor.[1]

Bjørn Carlsen er mest berømt for sin ekspressive måte å male på, med bruk av sterke farger, og med både surrealistiske og impresjonistiske trekk. Han var blant annet inspirert av Vincent van Gogh og ønsket i tillegg å fortsette Edvard Munchs tradisjon med å avspeile indre desperasjon, et mareritt, det kaotiske ved menneskers sjel, som man vanligvis ikke ønsker å peke på i menneskers natur, som blir gjemt i bildene til kunstneren.[2]  Hovedprinsippet ved Carlsens fremgangsmåte i malingprosessen er at formspråk er ekspresjonistisk.[3]

Blant noen av hans mest berømte verk kan man nevne: "Kavadre Suges" (1983), "Seksualsex" (1983), "Konstruksjon for Tigivelse av Adolf Hitler" (1988) og "Når Gjøken Bygger Rede" (1996). Det sist nevnte er en del av utsmykningen i biblioteket ved Det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo på Karl Johan.[4]

Carlsens malerier var ofte en del av forskjellige utstillinger på 1970-tallet, blant annet under Høstutstilingen i Oslo, i Kunstnernes hus og i Sverige. Han skrev i tillegg flere artikler for "Morgenbladet", "Kunst og Kultur", "Dagbladet" og for flere nasjonale aviser også i perioden på 1970-tallet.[5] I 2013 ble det utgitt en bok "Bjørn Carlsen. Undring Over Tingenes Tilstand", som handler om kunstnerens mest berømte malerier og om hva slags motiver maleren brukte mens han skapte disse verkene.[6]

Kontekst

Når gjøken bygger rede er datert 1995-96 og er et bestillingsverk fra KORO ( Kunst i offentlige rom). Det ble malt til utsmykning av juristenes lesesal, og kom på plass etter at bygningen ble rehabilitert i 1994. Der er helt tilpasset rommet det henger i, og kan regnes som et monumentalverk. Bildet er malt med olje på lerret fyller hele kortveggen i det rektangulære rommet. Når dørene ut til rommene omkring er lukket, har ikke lesesalen vinduer, kun overlys. Bildet blir da svært dominerende. Gjenskinnet av de kraftige fargene preger rommets belysning. Bildets farger gir en varm glød til de brune bokhyllene og benkene. I Universitetets aula, i nabobygningen, troner Edwardsen Munchs Solen. Den store solen er sentral i begge bildene, og dette skaper en sammenheng mellom dem. De er malt i to forskjellige epoker, og uttrykker to vidt forskjellige holdninger. Mens Munchs sol stråler og forteller om dagslys og optimisme, viser Carlsens bilde mot solnedgang, ende natur og innbyr til refleksjon og besinnelse.