Nocturne

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Eilif Peterssen, Nocturne, 1887. Olje på lerret, 81,5 x 81,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion.
Verket Nocturne (1887), malt av den norske maleren Eilif Peterssen (1852 - 1928) betegnes som et stemningsmaleri innenfor nyromantikken (ca. 1880 - 1905). Nyromantikkens malere var særlig inspirert av romantikkens tanke om et samsvar mellom stemninger i naturen og menneskets indre. Verket har, siden 1909, vært fast integrert i nasjonalmuseets utstilling "Livets dans. Samlingen fra antikken til 1950" i sal 18 der det kunstneriske fokuset er "Ytre og indre landskap. 1890-1910: Norsk stemningsmaleri." Som en anerkjent norsk kunstner passer Peterssen godt inn i nasjonalmuseets profil. Maleriet regnes dessuten som et av Peterssens viktigste verk og får derfor en naturlig plass på nasjonalmuseets vegger.

Motivbeskrivelse

Nocturne er et landskapsmaleri med akt. I verkets forgrunn og senter ser vi en naken, ung “nymfe”. Kvinnen lener seg mot et tre og står i harmoni med landskap og natur. Huden hennes, blank og lys, og posituren hennes, fremtrer nesten en statue-lignende positur. Hennes melankolske stemning brytes med et vindpust som skaper bevegelse i nymfens hår og gjør bildet desto mer realistisk. På samme måte avbildes sommernatten realistisk men stemningsfull. Gule sverdliljer stikker opp av gresset som kvinnen står på - gresset og skogen skaper et omriss rundt det atmosfæriske vannet. De gule liljene symboliserer renhet og jomfruelighet, og kan også være inspirert av den tidens interesse for japanske trekk i kunsten. Man kan se deler av fjellet i maleriets bakgrunn, men mesteparten avspeiles i vannet. På kvinnens høyre side ser vi en halvmåne som tydelig indikerer at dette er en sommernatt.  

Formalanalyse

Ikonografi

Den nakne kvinnen i bildets sentrum blir av noen omtalt som en nymfe. En nymfe blir betraktet som en lavere naturgud i gresk mytologi.[1] Nymfen personifiserte naturens liv, forsvarte vegetasjonen og berget om menneskenes fruktbarhet. Hun er også en idealisert kvinneskikkelse.[2] Hennes skikkelse er et uttrykk for naturstemningens sjelelige speilbilde i vårt eget sinn og blir et symbol for det indre landskap som tar innover seg det ytre landskap.[3] Månen i religiøse forestillinger er viktig for vegetasjonens vekst, men også for menneskets fruktbarhet.[4] Speilbildet en ser av månen i vannet kan tolkes som et symbol på dette. De gule irisene som en ser nederst i bildets venstre hjørnekant kan i vesten symbolisere det rene og jomfruelige. Samtidig kan de også være inspirert av japansk kunst som hadde en stor innflytelse på vestlig kunst i siste halvdel av 1800-tallet. I den japanske kunsten er irisene en av de fire "edle planter" og et symbol på seier. Peterssen er en av de første kunstnerne i Norge som viser innflytelse fra japansk kunst i sine malerier.

Nyromantikken

Frem til 1880-årene, levde de fleste norske malere i utlandet. Dette var grunnet dårlige utviklingsmuligheter og økonomiske forhold for en skapende kunstner.[5] I kjølevannet av den industrielle revolusjonen derimot, ble det dyrket en kunstnerisk lengsel til naturen i hele Norden.[6] Dialekter og tradisjoner gikk tapt med den økende urbaniseringen, og kunstnere ønsket dermed å legge mer fokus på menneskets følelser, og sammenhengen mellom bevissthet og natur.[6] Nyromantikken representerer dermed en tilbakevending til romantikken som satt subjektiv opplevelse, følelse og fantasi foran kunnskap og fornuft,[7] men nå med inspirasjon fra både naturalismen og impresjonismen.

Da flere kunstnere returnerte til Norge på dette tidspunktet, var ønsket å finne noe særegent ved den norske naturen som kunne bidra til å "nasjonalisere" den norske kunsten.[5] Den fant man i den norske sommernatten. I 1886 samlet en vennegjeng seg på en gård i Fleskum, Bærum. Vennegjengen, som tidligere hadde studert sammen i München, besto av Eilif Peterssen, Christian Skredsvik, Harriett Backer, Kitty Kielland, Gerhard Munthe og Erik Werenskiold. Under oppholdet på Fleskum gav Peterssen sitt første originale bidrag til norsk og nordisk kunst. Denne sommeren malte han Sommernatt (1886), en ekte fortolkning av norsk landskap for den nye stemningskunsten som nå satte inn.[8]

Peterssen's Nocturne, som ble utgitt året etter Sommernatt, markerer en overgang fra det typisk åpne landskapsmaleriet i naturalismen, til det mer stemningsbetonte i nyromantikken. Et nytt formspråk manifisterte seg i fargebruk, linjer og naturens atmosfæriske, nærmest mystiske stemning. I Nocturne ser vi tydelig en skildring av det dype sinnet i innsjøen der kvinnen står og mediterer ved overflaten, med omverden reflekterende rundt henne. Peterssen personifiserer stemningen, og bringer det over i fantasien og poesiens verden.

Stemningslandskapet

Bak stemningslandskapet ligger en utvidelse og fordypelse av naturalismens ideer, som gjerne avgrenses fra 1840-1870.[9] Ønsket var å male slik at landskapet ikke kun var en gjengivelse av det maleren så, men noe som berørte følelsene og vakte en stemning hos tilskuerne som maleren selv hadde opplevd. Stemningslandskapet fører naturalismen over i dekorative og psykologiske eksperimenter, med milde fargetoner og innføring av symbolske figurer som kan konkretisere følelser.

Eksterne lenker

Litteratur

Referanser

  1. Store Norske Leksikon, "Nymfer".
  2. Kokkin, Eilif Peterssen, 169
  3. Kokkin, Eilif Peterssen, 169
  4. Store Norske Leksikon, "Månen - Religiøse forestillinger"
  5. 5,0 5,1 Wichstrøm et. al, Norges Malerkunst, 421-425.
  6. 6,0 6,1 Danbolt, Norsk kunsthistorie, 218.
  7. SNL, "Nyromantikken. [1]
  8. Stenstadvold, Norsk malerkunst i norsk samfunn, 29.
  9. Store Norske Leksikon, "Naturalisme: kunst". [2]