Nornene heller vann på Yggdrasil

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 12. apr. 2011 kl. 16:10 av Annybf@uio.no (diskusjon | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Dagfin Werenskiold, Nornene heller vann på Yggdrasil. Foto: Brigitte Stolpmann



Motivbeskrivelse

Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler.
”Nornene heller vann på Yggdrasil-askens røtter”
Ett av 16 trerelieffer i borggården til Oslo Rådhus, hugget ut av blokker med mål 2,30 x 2,20, limt sammen av dekksplanker i kvistfri furu, med dybde 30cm og en vekt på ca 1000 kg hver[1].

Dagfin Werenskiold, sønn av maleren Erik Werenskiold (1855-1958), startet sin kunstneriske utvikling som barn. I starten med faren som lærer. Som trettenåring begynte han å skjære i treplater etter egne tegninger og fortsatte med denne uttrykksformen hele livet.

Som malerelev i Paris i begynnelsen av 1920-årene, fant han veien til undervisning hos billedhuggeren Émile Bourdelle. Han har i sine tallrike bemalte trerelieffer utviklet en syntese av det skulpturale og det koloristiske. De opprinnelige sterke fargene i Yggdrasil frisen har bleknet og har med tiden fått et belegg med forurensning.

Yggdrasilfrisen med motiver fra den norrøne mytologien er laget etter en omfattende konkurranse om utsmykningen av Oslo Rådhus i 1937[2]. Den politiske lære og de moralske holdninger som Oslos styresett var bygget på ble vektlagt. Rådhusets planleggere ville gjerne at dette skulle forankres i historie, religion og myter[3].
” Nornene heller vann på Yggdrasils røtter” er hentet fra Voluspå i Den eldre Edda.

Ved foden af verdenstræet Yggdrasil lå en prægtig sal, hvori de tre vigtigste norner Urd, Verdande og Skuld boede. Salen lå ved siden af den hellige Urdarbrønd, og fra den vandede nornerne hver dag verdenstræets rødder. Nornerne var gudinder, der bestemte menneskers og guders skæbne. Urd rådede for fortiden, Verdande for nutiden og den yngste, Skuld, for fremtiden[4].


Ikonografisk innhold

Dagfin Werenskiolds fremstilling viser to av de tre nornene som vanner verdenstreet Yggdrasils røtter. Nornene hadde makt over skjebnen, og skjebnens makt er sterkere en gudenes. Dette betyr at nornene var respektert men også av noen fryktet Den naivistiske stilen, de buede linjene i motivet og nornene som står harmonisk plassert i midten av bildet, gir en ufarlig stemning som gjør at de fremstår som lite truende. Kunstneren har valgt å fremstille nornene som vakre og med tiltrekkende former. Det kan derfor oppleves en erotisk undertone i bildet.


Formale virkemidler

Treet har store epleliknende frukter, noe som vel må tilskrives kunstnerisk frihet, ettersom asketreet ikke kjennetegnes av denne typen frukt[5]. Fremstillingen får en til å tenke på Kunnskapens tre i Edens hage. At det bare er to norner og ikke tre, gir også en kompositorisk assosiasjon til Adam og Eva. Men i andre av relieffene der Yggdrasil vises, ses bare blader og ingen frukt. Imidlertid er fremhevingen av blomster og blader som dekorative og sterkt forstørrede elementer i komposisjonene karakteristisk for de fleste av Werenskiolds tallrike trerelieffer.[6]

Kunstneren utrykker selv, at han har fulgt balanseprinsippet på fritt grunnlag, uten å tenke på det gylne snitt og konstruksjoner. Han fremlegger at han ikke har prøvd å sette verket inn i en kunsthistorisk kontekst, men velger å følge sin egen stil[7]. Den naivistiske stilen har likevel klare referanser til både romerske sarkofagrelieffer og norsk treskurd [8]. Forutsetningene til Werenskiold var Gerhard Munthes formspråk, folkekunsten, naivismen, tjuetallsbarokken og stilen som Oluf World-Thorne utviklet[9].

Dagfin Werenskiold, sønn av maleren Erik Werenskiold (1855-1958), startet sin kunstneriske utvikling som barn. I starten med faren som lærer. Som trettenåring begynte han å skjære i treplater etter egne tegninger og fortsatte med denne uttrykksformen hele livet. [10]

Som malerelev i Paris i begynnelsen av 1920-årene, fant han veien til undervisning hos billedhuggeren Émile Bourdelle.[11] Han har i sine tallrike bemalte trerelieffer utviklet en syntese av det skulpturale og det koloristiske. De opprinnelige sterke fargene i Yggdrasil frisen har bleknet og har med tiden fått et belegg med forurensning.

Werenskiold legger seg tett opp mot folkekunst med den naivistiske stilen. Og relieffene står derfor i dag igjen som et nasjonalt symbol som skildrer Norges eldre historie og norrøn mytologi som noe snilt og vakkert. I så måte passer frisene godt inn på Oslo Rådhus, hvor de representer norsk historie på en innbydende måte, og blir derfor stående som et nasjonalt symbol. Rådhusets oppgaver er først og fremst å være del i den politiske og administrative styringen av byen, men med sin arkitektur og mange kunstverk har Oslo Rådhus også blitt en viktig arena for å vise kunst fra midten av forrige århundre [12].

Referanser

  1. Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1952), 151.
  2. Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen, Det store løftet – rådhuset i Oslo, (Oslo: Oslo kommune i samarbeid med H. Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 2000, 290-291.
  3. Nils Anker, Ulf Grønvold og Gunnar Sørensen, Det store løftet, (Oslo: Aschehoug og co i samarbeid med Oslo kommune 2000), 262.
  4. Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994, 109
  5. David More og John White, Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM & SØN AS, 2005), 713-731
  6. Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. ( Oslo: Dreyers Forlag, 1967)
  7. Just, Rådhuset i Oslo. 153.
  8. Anker, Det store løftet, 390.
  9. Anker, Det store løftet, 395.
  10. Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1952), 151
  11. Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986, 452
  12. Oslo kommune, Rådhusets forvaltningstjeneste. http://www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/


Bibliografi

 Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994

Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Det store løftet – rådhuset i Oslo,
Oslo: Oslo kommune I samarbeid med H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 2000.

Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo – Nasjonens storstue,
Oslo: Oslo kommune I samarbeid med H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard) ,2000.

Just, Carl, i bokkommiteen: Rolf Stranger, Trygve Nilsen, Kr. Aamot. Rådhuset i Oslo –
første del-historikk, Oslo: Oslo Kommune, H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1950

Just, Carl, med bidrag fra arkitektene og kuntnerne selv. Rådhuset i Oslo – annen del-
Beskrivelse. Oslo: Oslo Kommune, H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1952

Nedkvitne, Knut og Johannes Gjerdåker, Ask – i norsk natur og tradisjon. ( Elverum: Norsk
Skogbruksmuseum, 1993 ).

Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Nasjonalgalleriet, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986

More, David og John White: Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM & SØN AS, 2005).
Edda, Oslo: Det Norske Samlaget, 2002.

Steinsland, Gro, Norrøn religion. Oslo: Pax forlag, 2005.

Oslo kommune, Rådhusets forvaltningstjeneste. Februar 2011, http://www.radhusets-
forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/


Eksterne lenker