Okkupasjonsfrisen

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 10. jul. 2019 kl. 21:23 av Annybf@uio.no (diskusjon | bidrag) (Katalogkunnskap)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Katalogopplysninger og teknikk

Alf Rolfsen, Okkupasjonsfrisen. Foto: Brigitte Stolpmann

Verkets format er 3,67 x 30,5 m.[1] Det befinner seg i den 900 m2 store Sentralhallen i Oslo Rådhus, og dekker østveggen under balkongen.[2]

Teknikken som er brukt i Alf Rolfsens Okkupasjonsfrisen fra 1947-49, kalles freskoteknikk. En freske er et maleri utført med jordfarger eller mineralske farger på våt kalkvegg. Fargepigmentene binder seg kjemisk til veggen når de blandes med vann. Det første laget som er granulert dekkes med et kalklag (arricciato), og deretter skissen i kull og rødbrun kalkfarge (sinopia). Det legges bare våt kalk (intonaco) der en forventer å male samme dag. Den kjemiske prosessen som skjer når det tørker gjør at kunstverket blir veldig holdbart. Rettelser gjort i etterkant må gjøres på tørr kalkvegg. Dette kalles fresco secco.[3]

Verket var et bestillingsoppdrag til utsmykningen av Oslo Rådhus. Det skulle lages som en integrert del av bygningen, som hadde et helhetlig utsmykningskonsept.

Motivbeskrivelse

Okkupasjonsfrisen er et historiemaleri. Det er figurativt, narrativt og monumentalt. Det er naturlig å lese verket fra venstre til høyre. Verkets motiv synes å være oppdelt i fem sekvenser med glidende overganger. Det begynner med tre turkledde menn på vei ut i et snødekket landskap. De er på vei ut av en scene der en gruppe kvinner hvisker eller prater rundt en vannpost. I bakgrunnen skimtes to mannsskikkelser til venstre, og to mannskikkelser gjemmer seg nede til høyre. På himmelen suser det fly forbi. Til høyre klatrer det to menn opp en stige, og på toppen sitter det en mann på knærne og hugger løs på en bygningsruin. Her avgrenses scenen med en søyle. I neste sekvens befinner vi oss inne i en stue med en familie preget av frykt. En ung gutt ser på betrakteren og knytter neven. Mørkkledde menn kommer inn døren, og en kvinne beskytter et barn med et norsk flagg.

I tredje sekvens arbeider menn med bare overkropper, mens noen uniformskledde holder vakt. En overdimensjonert skulptur av en halvnaken kvinne står med armene på ryggen. I forgrunnen er en mann i ferd med å slå i stykker noe med en slegge. Døren bak skulpturen er ødelagt, og på bakken ligger en identisk skulptur som er også er ødelagt. I bakgrunnen til høyre skimtes en storslått bygning, og foran den er to rakryggede menn oppstilt inntil en murvegg.

I en kjeller, nederst til venstre i fjerde sekvens, er det tre menn som arbeider med noe ved et bord. Over dem er bygningen sprengt vekk, og det velter svarte skyer over himmelen. En gruppe unge menn stiger fram over en ås og møter der en bygning som er dekket av piggtråd. Tre menn ligger fordelt på tre senger. Bak dem stiger kvinner, iført fangedrakter, ut fra mørket.

En søyle markerer et skille til den femte og siste sekvensen. Menn stikker ut av en hule under trappen og holder i et ødelagt, rødt gjerde. På toppen av trappen står det en mann i stripete fangedrakt og holder seg for hodet. Utenfor er det samlet en stor folkemengde, og i trærne sitter det barn i matrosdrakt. Ved foten av trappen marsjerer det et musikkorps. Til slutt går en folkemengde med norske flagg ut av bildet.

Formal oppbygning

Verket har som sagt pedagogisk bildeskjema, som lar seg avleses fra venstre mot høyre. Bildet er delt opp i fem sekvenser, separert av en rekke søyler. Gjennom maleriet brukes dybder og linjer til å skape en bevegelse i verket som fører blikket gjennom et tidsmessig handlingsforløp. Størrelsesforholdet mellom objektene separerer det som ligger unaturlig nært hverandre. For eksempel ser vi en gruppe kvinner samlet rundt en brønn. Til høyre over hodene deres ser vi et skip som synker. Skipets størrelse skaper illusjonen av at det ligger langt unna eller et annet sted. Sekvensene inneholder ofte så forskjellig tematikk at figurer og objekter romlig ikke kan tilhøre samme sted eller øyeblikk. Størrelsesforholdenes dynamikk forsterker følelsen av at man som betrakter blir trukket ut og inn av bildet, og gir effekten av at vi følger en film bilde for bilde. Verket kan så sies å være preget av antinaturalistiske tendenser for å kunne fortelle en historie. 

Dette vises i flere av verkets formale elementer. Fargevalget er ekspressivt med en psykologisk dimensjon. Ingen av fargene stemmer overens med en naturalistisk fremstilling, men forsterker følelsene i forhold til de hendelser som blir berørt. Vi ser en mørkt fargebruk sammen med negative hendelser, til lyse farger sammen med friheten og gleden i bildes sluttsekvens. Det er gjort et naturalistisk unntak det norske flagg som er gjengitt i sine rette farger.

Fresken er også antinaturalistisk i sin figur og objekt fremstilling. Menneskene er realistisk fremstilt i klær, utstyr og med riktige anatomiske forhold, men i en forenklet stilisert form.[5] Figurene er ikke individualiserte og opptrer oftest i samlede grupper. De er bygget opp av grunnformer. Verket kan derfor sies å benytte seg av kubistiske effekter. Om rektangelformatet skal Rolfsen ha uttalt at et maleri bør snakke "rektangelsk"[4] .De geometriske formene forsterker effekten av verkets kompliserte form for dynamisk perspektivering. 

Kunstneren karakteriseres ofte som den maleren i sin tid som fremfor noen andre klarte å tilegne seg både de nyklassisike og senkubistiske tendensene. De geometriske effektene var for en rekke kunstnere på denne tiden et universalt kjennetegn all stor kunst hadde til felles. Fra gresk antikk til den romerske frisen Ara Pacis, middelalderens freskesykluser, og nyere tids kunstverker tar alle utgangspunkt i rektangulære elementer.[5] Slik føyer Rolfsens kunstuttrykk seg inn i en større kunsthistorisk tradisjon. Både til samtidens kubister samt fortidens perspektiveringskunst.

På samme tid var hans virke sentralt i utvikling av den norske, nasjonale stilen.[6]

Funksjon - verket i samtidens kontekst

Verket er et bestillingsverk til det nye rådhuset i Oslo som stod klart i 1950. Statsbygg av denne typen ble i økende grad reist over hele Europa utover på 1800- tallet . Disse preger samfunnet og nasjoner i flere deler av verden på en ny måte. I Norge starter prosessen noe senere. Utover første halvdel av 1900-tallet bygges det i landet nye universiteter, skoler, biblioteker, teater og sykehus. Utsmykningen av disse bygningene ble en viktig videreformidler av  landets kultur og historie ut til folket. Ved hjelp av det fortellende monumentalverk evnet Alf Rolfsen for mange å beskrive den erfaring og de inntrykk det norske folk satt igjen med etter okkupasjonstiden under andre verdenskrig. Verkenes historisitet kan sies å være med på å skape tilhørighet på grunnlag av en felles nasjonal erfaring og i så måte være med på å forsterke nasjonalfølelse.[6]

Alf Rolfsen satte høye krav til rommet som helhet da rådhusets sentralhall skulle dekoreres. Rolfsen følte et ansvar for et utrykk som ville rettferdiggjøre rommets størrelse og funksjon, og at det verket han laget skulle kunne ses harmonisk i forholdt til de arkitektoniske elementer.Dette førte til en strid mellom han og arkitektene hva blant annet angikk en rekke søyler eller skulpturer som skulle settes langs med hallens østre vegg. Ikke før etter krigens slutt i 1947 kom han til enighet med komiteen. Og utgangspunktet for verket var fra en ny skisse ved navn Bortfalt, som berørte de ferske opplevelsene fra krigen. Tematikken stod i samsvar med et ideal om at verket skulle kunne nå ut og berøre allmennheten. Komiteen lot seg nok også i høy grad prege av positiv omtale fra aviser og privatpersoner. Johan H. Langaard uttalte, ”Aldri har tilsynelatende hans billedspråk vært på samme tid rikere og enklere og lettere og forstå”.[7]

Flere hovedverk fra samme periode består av fresker.  På grunnlag av deres likhetstrekk visuelt samt håndverksmessig distinksjon fra både forløpere og etterfølgere, har flere betegnet denne perioden som ”fresko-epoken” i norsk kunsthistorie. Okkupasjonsfrisen sammenfatter på mange måter det som freskobrødrene anså som monumentalmaleriet og kunstens hovedoppgave. Nemlig det å skildre folket, nasjonen og det politisk samfunn på en arena som kunne nå ut til allmennheten utenfor de mer og mer lukkede kunstinstitusjonene. [8] 

Ikonografi - Verkets meningsinnhold

Frisen er en illustrasjon av krigsårene i Norge, fra okkupantene kom i april 1940 til 17. mai- feiringen i 1945. Bildet leses fra venstre mot høyre, og består av fem sekvenser som er inndelt i forskjellige deler som alle beskriver en hendelse. Noen av sekvensene baserer seg på historiske hendelser, mens andre sekvenser baserer seg på følelser knyttet til okkupasjonstiden. 

Fortellingen starter med menn som drar på ski ut i skogene, klare for å delta i motstandskamp, og vi ser kvinnene møtes for å diskutere nyheter og rykter mens angivere prøver å overhøre samtalene. I bakgrunnen kommer tyske fly inn over landet. Sekvens nummer to viser at det hemmelige, tyske politiet Gestapo bryter seg inn i norske hjem og skaper både redsel og motivasjon til kamp blandt nordmennene. Tyskere hakker og ødelegger den norske kulturen utenfor. I tredje sekvens ser vi motstandsmenn og patrioter som blir stilt opp til veggen på Gestapo sitt hovedkvarter på Victoria Terrasse[9]. I sekvens nummer fire planlegges motangrep og det manes til kamp i kjellere. Samtidig som dette finner sted møtes motstandsbevegelsen Milorg i skogen. Etter mange nedturer under okkupasjonen, har det norske folket kommet på offensiven i denne delen av frisen. Den femte og siste sekvensen viser konsentrasjonsleire hvor portene endelig åpnes, og et fritt folk feirer 17. mai med jubel og norske flagg. De vandrer ut av bildet, mot den ukjente fremtiden[10]. Rolfsen beskriver siste scene slik: “… Så brister fengselsportene en dag, fangene går fra sin underverden ut i lyset hvor barnetoget bølger opp mot en fremtid vi ikke kan se.” [11]

Ikonologi - Kontekstanalyse

Navnet på bildet, Okkupasjonsfrisen er relevant for kunstverket. Temaet gjennom hele frisen handler om krigen og okkupasjonen. Mange av Rolfsens slektninger og venner var aktive i motstandskampen under krigen. Etter hvert ble flere venner og slektninger også revet bort. Hans sønn Jens Christian meldte seg frivillig hos de norske styrker i Sverige, hvor han var om bord i en båt som ble skutt ned. Krigen hadde for alltid satt sitt preg på Alf Rolfsen sitt liv. Det verste var når sønnen ble revet bort. Naturlig nok hadde han behov for å bearbeide sorgen. For å bearbeide dette malte han det første utkastet som kom til å hete Bortfall. 

Rådhuset ble bygd i en turbulente periode. Det var mellomkrigstid og synet på kunst i perioden handlet om at kunsten skulle ha en samfunnsmessig betydning. Okkupasjonsfrisen gjenspeiler hverdagslivet på godt og vondt. Historien om okkupasjonstiden var en felles opplevelse og den trengte ingen forklaring for å bli forstått. Om man ikke selv ble direkte berørt av krigen der og da eller som den skrivende student som heldigvis ikke har opplevd krigen, vil man se på Okkupasjonsfrisen som et kunstverk som gir ettertanke utover det rent kunstneriske. Det er med på å gi den en samfunnsmessig betydning som er uvurderlig.

Referanser

  1. Okkupasjonsfrisen er 9,06 x 27,54 m. ifølge Erik Dæhlin, Norsk samtidskunst (Oslo: Teknologisk forlag, 1990). s. 34., men det er 3,67 x 30,5 m. ifølge John Askeland, Grete Zahle, and Christian Nordahl Rolfsen, Alf Rolfsen: 100 års jubileum : Kunstnerforbundet : Oslo rådhus : 22. juni - 13. august 1995, vol. nr 7 1995, Katalog (Oslo: Kunstnerforbundet, 1995). s. 32.
  2. Torunn Fatland and Eyvind Skeie, Her er sol og glede: festdager i mai og juni (Oslo: IKO-Forlaget, 1996). s. 42.
  3. Edward Lucie-Smith, Ellen Hirsch og Vidar Poulsson, Illustrert kunstordbok (Oslo: NKS-forlaget, 1990). s. 68.
  4. Gunnar Danbolt. Norsk kunsthistorie : Bilde og skulptur frå viktingetida til i dag, 2. utg. (Oslo: Det norske samlaget, 2001.), 264.
  5. Gunnar Danbolt. Norsk kunsthistorie : Bilde og skulptur frå viktingetida til i dag, 246.
  6. Jan Askeland, Freskoepoken : studier i profant norsk monumentelmaleri 1918- 1959. (Oslo: Gyldendal,1965), 11-12.
  7. Helen Østbye. Alf Rolfsen : Okkupajonsfrisen i Oslo rådhus : 1946 – 1950. Hovedfagsoppgave i fckLRkunsthistorie, (Universitetet i Oslo, 2002.), 14-16.
  8. Gunnar Danbolt. Norsk kunsthistorie : Bilde og skulptur frå viktingetida til i dag, 246-68.
  9. Askeland, Zahle og Rolfsen, Alf Rolfsen: 100 års jubileum: Kunstnerforbundet: Oslo Rådhus: 22. juni – 13. august 1995, 36
  10. Askeland, Freskoepoken: studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950, 174
  11. Østbye, Alf Rolfsen: Okkupasjonsfrisen i Oslo Rådhus 1946-1950, 6.

Bibliografi

Askeland, Jan. Freskoepoken: Studier i profant norsk monumentalmaleri 1918 - 1950. Oslo: Gyldendal, 1965. 

Askeland, John, Grete Zahle og Christian Rolfsen. Alf Rolfsen: 100 års jubileum: Kunstnerforbundet: Oslo Rådhus: 22. juni - 13. august 1995. Nr 7. Oslo: Kunstnerforbundet, 1995. 

Berg, Knut (red.). Norges malerkunst: Vårt eget århundre. Bind 2. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.

Berg, Knut et. al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. Oslo: Gyldendal, 1983.

Edward Lucie-Smith, Ellen Hirsch og Vidar Poulsson, Illustrert kunstordbok. Oslo: NKS-forlaget, 1990.

Grønvold Ulf, Nils Anker  og Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo: Nasjonens storstue. Oslo: H. Aschehoug & Co, 2000.

Grønvold Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: H. Aschehoug & Co, 2000.

Østbye, Helen. Alf Rolfsen: Okkupasjonsfrisen i Oslo rådhus 1946-1950. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie. Olso: Universitetet i Oslo, 2002.

Eksterne lenker