Opprørt hav ved klippekyst

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 3. nov. 2021 kl. 15:11 av Tonein@uio.no (diskusjon | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Opprørt hav ved klippekyst er et maleri i sjangeren maritimt landskap, og er antatt sikkert malt av den norske kunstneren Peder Balke (1804-1887). Maleriet er utført med olje på papp, oppklebet på papplate og måler 28 x 38,5 cm. Verket er ikke datert. Opprørt hav ved klippekyst er i dag en del av billedkunstsamlingene til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo.

Peder Balke, Opprørt hav ved klippekyst. Olje på papplate, 28 x 38,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motiv

Tittelen, Opprørt hav ved klippekyst, er godt beskrivende for hva motivet i realiteten viser. I bildet sees opprørt og dramatisk hav som slår mot en kystlinje av høye fjellklipper som stuper loddrett ned i sjøen. De store bølgene beveger seg uregjerlig i alle retninger. I overgangen mellom himmel og hav befinner det seg en ensom seilskute med fulle seil. Båten går nesten i ett med de mektige bølgene. Den er malt i samme gråtoner som vannet, har lite detaljer og er ved første blikk vanskelig å få øye på. Vi kan bare så vidt skjelne skroget og seilene i masten. I den øverste delen av bildet til venstre sees en himmel som er grå og skyfull. På tross av et forferdelig uvær, skinner likevel solen gjennom det tette skydekket og treffer fjellklippene. Bildet er i hovedsak malt i mørke fargetoner som brunt, svart og grått. Skjæret som befinner seg midt i bildet og vannet i forgrunnen av dette, er malt i brune og gyllne farger. Den hvite sjøsprøyten som slår mot skjæret skaper en sterk kontrast til alt det mørke i bildet.

Tittelen på verket har fokus på selve naturfenomenene som avbildes og plasserer ikke motivet geografisk. Det kan forestille en kyst i Nord-Norge basert på Balkes spesielle interesse for dette landskapet[1]. Sikkert er det imidlertid ikke, for Balke fremstilte gjerne også fantasimotiver.

Formanalyse

Balkes prosjekt var å formidle den sublime naturen. Truende klipper, tordenskyer, vulkaner og havet hensatt i opprør [2][3]. Situasjoner hvor mennesket fremstår som perifert og lite i sammenligning med naturens voldsomhet og kraft. Situasjoner som får det til å grøsse i oss. Seilskuta i bildet fremstår sikkert stor og imponerende når den er lagt til havn, men malt av Balke ute i stormen er den ynkelig, liten og nesten usynlig i ett med sjøen. Menneskene vi kan anta er ombord er så uviktige at de ikke engang er avbildet, og med det nevnte grøsset langs ryggraden kan vi anta at de til slutt vil møte sitt endelikt som pinneved når skuta til slutt kastes mot de sublimt steile fjellveggene[4].

Med utgangspunkt i den sublime naturen utviklet Balke et personlig og nyskapende formspråk. Han tok i bruk alle formale elementer tilgjengelige. Komposisjon, rom, lys, farge og linje, eller mangel på sådan.

Komposisjonen han bruker i «Opprørt hav ved klippekyst» består i en deling av billedflaten i tre horisontale felter vi vil kalle forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Feltene kan skilles fra hverandre gjennom kunstnerens plassering av motivelementene som i stor grad sammenfaller med denne inndelingen. Denne horisontale tredelingen skaper rom. For eksempel gjennom overlapping og størrelseskontrast. Skjæret lengst frem i bildet er for eksempel malt i større skala enn fjellene bak, på tross av sin langt mindre størrelse. Skjæret overlapper også fjellene for å illustrere at de ligger foran.

Lys og skygge brukes også aktivt i romdannelsen. Forgrunnen, nærmest tilskueren, ligger i skygge. Mellomgrunnen bades derimot i et mykt sollys. Sollyset har sin opprinnelse over skylaget, utenfor motivet og det splittes og spres over landskapet av det tykke skylaget. Det er også i mellomgrunnen at Balke plasserer dramaet med det lille mennesket representert av seilskuta mot overmakten, den voldsomme stormen. Bakgrunnen, som omfatter himmelen og de steile fjellsidene, ligger hverken i lys eller skygge, men er svakt diffus, preget av en uklar dis. Denne formelen med en forgrunn i mørke, en opplyst mellomgrunn og en mer diffus bakgrunn er en kjent teknikk innenfor landskapsmaleriet for å trekke betrakteren inn i bildet og brukes for eksempel av Balkes læremester Johan Christian Dahl i «Fra Stalheim»[4].

Fargene har flere roller i maleriet. Paletten kan tilsynelatende virke naturalistisk men brukes bevisst formalt. Balke tar i bruk fargeperspektiv med varme fargetoner som gir følelse av nærhet lengst i forgrunnen og kalde toner som gir følelse av fjernhet lenger bak. Koloritten er neddempede toner av grått, svart, brunt og hvitt. De skal ikke stjele oppmerksomhet fra bevegelsen og dynamikken i bildet [5]. Balke bruker også fargene for å fokusere betrakterens blikk mot handlingen. De hvite skumtoppene på bølgene i mellomgrunnen står i skarp kontrast til den dempede koloritten i bildet forøvrig og trekker betrakterens interesse mot dramaet i mellomgrunnen der skipet kjemper mot naturens overmakt. I malingen av skipet får fargen nærmest en symbolsk karakter da Balke har gitt den en farge som omtrent sammenfaller med havets mørke, blågrå farge og gjør skipet nesten usynlig. Det er som et varsel om at skipet og havet er i ferd med å bli ett.

Fargene påføres bildeflaten i en utpreget malerisk, ekspressiv stil. Det er ingen klar strek som definerer billedelementene. Balke bruker en egenutviklet teknikk hvor han tar i bruk svamp og en stivhåret kost for å skape former med diffuse overganger som understreker dynamikken og kraften i naturen[5]. Opprørt hav ved klippekyst er ikke like skisseaktig som mange av hans andre kjente verker som for eksempel Stetind i tåke, men det er formoppløsende og dramatisk. En viktig forutsetning for en sublim opplevelse er imidlertid at man oppholder seg i trygghet for det observerte fenomenet. Det er nemlig når vi er i trygghet vi føler oss sterke og føler at vi kan stå opp mot naturens allmakt at vi får den sublime opplevelsen[2]. Balke har derfor ikke plassert oss i en prekær situasjon i forhold til elementenes herjinger, men i forgrunnen i rolig farvann bak et beskyttende skjær hvorfra vi kan betrakte hele landskapet.

Kontekst

Opprørt hav ved klippekyst er et maleri som tilhører romantikken, mer spesifikt nasjonalromantikken, og strømningen i vest-europeisk kunst som omhandlet ideen om det sublime.

Romantikken

Typisk for romantikken (ca. 1800 - 1850) var historiemaleri og fantasifulle drømmebilder. Landskapsmaleriet fikk en sentral posisjon i den unge norske nasjonens jakt på kuturell identitet, og den romantiske bevegelsen søkte seg mot den fjerne, uberørte naturen[1]. Forbindelsen mellom mennesket og natur var særlig viktig. I bildet Opprørt hav ved klippekyst skildrer Balke menneskets kamp mot naturkreftene.

Romantikken tok ulik form i de eurpeiske hovedlandene. I Tyskland oppsto nasjonalromantikken med Johan Gottfried von Herders tanker om at kunst var utslag av folkeånden og som denne hevet over kritiske regler. I motsetning til den foregående perioden nyklassisismens plastiske og lineære form førte romantikken til en vidtgående analyse av fargens natur og fargen ble det fremste uttrykksmiddelet[6]. Den norske kunstneren Johan Christian Dahl virket i Dresden, Tyskland, og viste veien for nasjonalromantikken i Norge. Som elev av Dahl søkte Peder Balke seg tilbake til sitt eget folk og dets historie, og som ledd i dette dro han på flere reiser i eget land. På en reise til Nord-Norge i 1832[7] var Balke med på å bli overrumplet av en orkan, noe som kom til å prege han. Mange av hans sene bilder uttrykker minnet om å være alene og omgitt av et frådende hav, slik vi ser i dette bildet[8]. Samtidig som den nasjonalromantiske kunsten vendte seg utover mot naturen rundt, vendte den seg også innover mot hva naturen etterlot seg av individuelle erfaringer[1].

Det sublime

På 1700-tallet var det sublime etablert som en ny estetisk kategori, og refererte gjerne til overveldende natur med en skremmende skjønnhet. Filosofen Edmund Burke mente at det var via to lidenskaper et menneske kunne bli rørt; smerte og fryd. Gleden av å se på det farlige uten å selv være truet ga betrakteren en estetisk nytelse av maleriet[9]. Det sublime ble videre på 1800- og 1900-tallet assosiert med mennesket sin sammenheng med det storslåtte i naturen[10].

For Balkes læremester Johan Christian Dahl var det viktig å fremheve det norske, det nasjonale i den norske naturen. Han brukte blant annet det sublime til å formidle det skjønne, naturens egenverdi og romantiske fortellinger om livet i Norge. I Balkes bilde kan det i motsetning virke som det var det sublime i seg selv som sto sentralt. Det var gjennom det norske landskapet han fikk motiv og former til å formidle menneskers kår og kampen mot naturkreftene. Vi kan av tittelen på verket ikke plassere motivet i Norge, men tittelen har heller fokus på selve naturfenomenet som avbildes. Den sublime naturen var det landskapet som sprengte alle grenser og som ikke var temmet av mennekset. I Opprørt hav ved klippekyst fremstiller Balke båten, som forbindes med mennesket, som forsvinnende liten ovenfor den mektige naturen. Maleriet tilkjennegir et romantisk-visjonært natursyn og viser menneskets rolle i det store spillet. I forhold til havets voldsomhet blir båten ubetydelig stilt.

Peder Balkes særegenhet

For å fange stemningene best mulig, utviklet Peder Balke etter hvert en egen stil som skilte seg fra de mest kjente nasjonalromantiske kunstnerne i Norge. I tillegg til å skildre den utemmede naturen ut fra begrepet om det sublime, oppgraderte Balke det sublimes estetikk med deformasjon[11]. Balke deformerte naturens objekter til enklere fremtoninger med en maleteknikk preget av form- og fargeforenkling, og skapte slik abstrakte og stemningsfulle bilder[10]. Hans tendens til abstraksjon, fargeforenkling og suggestive fremstilling av naturen ble for øvrig ikke aksepert av samtiden[8]. Dette lå fjernt fra tidens realistiske strømninger, og det er ikke før i den senere tid Balke har oppnådd anerkjennelse for sin kunst[7].

Bibliografi

Bale, Kjersti. Estetikk. En innføring. Valdres: Pax Forlag, 2009.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1998.

Jaeger, HeidiAnn. «Sublime landskap». Katalog til Utstilling 05.06-29.08.2010.

Kjellsdotter, Heidi Ann. Sublime Landskap: Peder Balke, Thomas Fearnley, Thomas Pihl, Fiona Tan. Øystese: Kunsthuset Kabusbo, 2010.

Ahtola-Moorhouse, Leena, Philip Conisbee, Janne Gallen-Kallela-Sirén, Torsten Gunnarson, Magne Malmanger, Klaus P. Mortensen, Petter Nørgaard Larsen og Annika Waenerberg. Naturens speil. Nordisk landskapsmaleri 1840-1910. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2007.

Lange, Marit, Knut Ljøgodt og Christopher Riopelle. Peder Balke: visjon og revolusjon. London: Nordnorsk kunstmuseum i samarbeid med The National Gallery, 2014.

Loge, Øystein. Deformasjon: nedbrytingen av det klassiske naturbildet i norsk landskapskunst: Peder Balke, Lars Hertervig, Edvard Munch, Nikolai Astrup. Bergen billedgalleri Dreyer: Dreyers Forlag A/S, 1991.

Eksterne lenker

https://pederbalke.no/99/

https://snl.no/Peder_Balke

https://snl.no/romantikken_-_kunst

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 Balkesenteret, Peder Balke og landskapsmaleriet
  2. 2,0 2,1 Bale, Innføring i estetikk, 87-88.
  3. Jaeger, Sublime landskap, 9.
  4. 4,0 4,1 Danbolt, Norsk kunsthistorie, 165-170.
  5. 5,0 5,1 S.v. «Peder Balke», Store norske leksikon.
  6. s.v. "Romantikken", Store norkse leksikon online.
  7. 7,0 7,1 Ahtola-Moorhouse et al., Naturens speil, 270.
  8. 8,0 8,1 Lange, Peder Balke: visjon og resolusjon, 27.
  9. Ahtola-Moorhouse et al., Naturens speil, 15.
  10. 10,0 10,1 Kjellsdotter, Sublime landskap, 5.
  11. Loge, Deformasjon: Nedbryting av det klassiske naturbildet i norsk landskapskunst, 5 og 20.