Per Kleiva

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Det mangler biografiske opplysninger om Per Kleiva. Vil du skrive?

Les mer om Per Kleivas verk Morgongry


Per Kleiva, Morgongry / © P. Kleiva / BONO 2010


Per Kleiva, Morgongry (1972)
Akryl på lerretet
189 cm x 189 cm

Verket til Per Kleiva(1933), Morgongry, henger i Eilert sunds hus, Universitetet i Oslo. Per Kleiva kaller også verket sitt Blå måne. Bildet henger på endeveggen i et kvadratisk rom, sentralt plassert på veggen, til venstre for inngangsdøren. Bildet ble kjøpt av Per Kleiva i 1978. Kleiva var kjent som en politisk kunstner innenfor det norske kunstmiljøer og han utnyttet uttrykksfriheten som kom med pop-kunsten og op-kunsten i Norge.

På lerretet ser man en blå sirkel i midten, og flere større sirkler utenfor den. Den innerste sirkelen er den minste, mens sirklene utenfor blir større og større jo lenger vekk fra midtsirkelen de kommer. Midtsirkelen er dypt blå. De andre sirklene mister blåfargen mer og mer jo lenger vekk fra midten de kommer. Noen få centimeter fra kantene på verket går den ytterste lyseblå sirkelen over i hvitt og forsvinner ut av lerretet. Fra den midterste, blå sirkelen stråler det hvite linjer i alle retninger. Linjene er rette, og skrår ut fra midten. De bryter med sirklenes blåfarge, og skaper kontraster. Det er ingen figurer i bildet, kun sirkler utenfor sirkler, og rette linjer.

Kleiva har valgt fargebruken bevisst. Bildet skal fremstå som lett og svevende, derfor har han brukt blå nyanser i bildet. Det assosierer man med noe luftig, lett og svevende. Bildet skal også fremtre som pulserende, dette får han til ved hjelp av en mørk fargenyanse i sentrum av bildet og ha sirkler i lysere toner jo lengre de brer seg utover. Videre har han lysstråler som brer seg fra forskjellige punkter i sirklene. I tillegg til å gi bildet en pulserende effekt, gir disse lysstrålene også en tredimensjonal virkning i bildet.

Bildet skal også virke sugende på betrakteren. Lysstålene blir smalere og smalere desto mer de beveger seg mot bildets sentrum. Her har han også brukt formatet. Den er i en tilnærmet menneskelig størrelse, slik at betrakteren skal ha plass til seg selv innenfor billedflaten.

De fleste vil kanskje, i sammenheng med verkets tittel, tenke på en blå sol. Per Kleiva kaller verket av og til for Blå måne. Blå måne er et sjeldent fenomen, en fullmåne utenfor månesyklusen. Om det ligger noe fargesymbolikk bak fargevalget, vet vi ikke, men det vi vet om Per Kleiva er at han ofte blir inspirert av musikk, og fargen blå forbinder han med musikksjangeren jazz. I følge kunstneren selv, er han "litt naiv, men 'naiv' er ikke et skjellsord for meg. Jeg er verken særlig beregnende, eller mystisk når jeg jobber. Legger ikke så mye inn i arbeidene mine som noen syntes å tro, i hvert fall ikke bevisst." Så man skal være forsiktig med å overtolke bildet.

Kilde: Renberg, Ulf, Harald Flor og Jan Erik Vold. Per Kleiva. Oslo: Labyrinth Press, 1986.