Forskjell mellom versjoner av «Professor Frede Castberg»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Ny side: Her kommer det tekst høsten 2019)
 
 
(28 mellomliggende revisjoner av 7 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
Her kommer det tekst høsten 2019
+
Portrettmaleriet av Frede Castberg (1893-1977) ble malt i 1958 av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet henger på Universitetet i Oslo i administrasjonsbygget, 10. etasje. Bildet er et oljemaleri på lerret. Dimensjonene er: 100cm x 81,5cm. Portrettmotivet, Frede Castberg, var professor i statsvitenskap på UiO og var rektor fra 1952 til 1957 på universitetet. Maleriet faller under portrettsjangeren rektorportretter. Det ble laget på bestilling av universitetet til dets rektorgalleri. 
 +
 
 +
[[Fil:Castberg-hiorth ur536.jpg|miniatyr|439x439px|Agnes Hiorth, ''Professor Frede Castberg'', 1958. Foto: UiO/Arthur Sand.]]
 +
==Portrettradisjon i Norge==
 +
Portrett som kunstfremstilling har lang historie bak seg, med flere ulike måter å utføres på. Byster og malerier er det mest brukte metodene for å fremstille et portrett, men andre metoder som grafiske trykk, gravmæler og monumenter er og i bruk. <ref>Ugelstad, ''Portrett i Norge'', 13.</ref>
 +
 
 +
Portrettet av Frede Castberg er et maleri, malt med olje på lerretet. Portrettsjangerens teknikk innenfor billedkunst har ikke endret seg stort fra renessansen til 1800-tallet. <ref>Wichstrøm, ''Portrett i Norge'', 134.</ref> Portrett følger spesifike retningslinjer, hvor visse ikonografiske retningslinjer ligger til grunn for portrettene. De skulle være høytidelige, tidløse og stabile. Portretter ble og ofte produsert i sammenheng med en persons død eller markering, enten privat eller offentlig. 
 +
 
 +
Portrettkunst har flere bruksområder. Enten det er rent estetikk, propaganda eller for å gi anerkjennelse til en person. Portrettet av Castberg er et typisk oppdragsverk med hensikt å hedre og anerkjenne personen som blir avbildet. Dette vokste spesielt i Norge etter 1814 ettersom vi fikk vår egen embetsstand til å ta vare på nye embetsverk. <ref>Ugelstad, ''Portrett i Norge'', 12.</ref>
 +
 
 +
I lang tid har sjangerets viktigste hensikt vært å markere en person sin status eller stilling i samfunnet. Spesielt fra renessansen og videre ut over 1800-tallet sto ikke portretteringen av indivitets trekk i sentrum, men heller fremstillingen av dem ved hjelp av klær, objekter og andre dyre gjenstander. Enten om portrettet var privat eller offisielt, var det forbeholdt en funksjon for enten person eller plassering. Ettersom modernismen utbredte seg i Norge på 1950-tallet, ble fokuset rettet vekk fra status og symbol, og heller mot selve individet og deres karakteristikk. <ref>Bjerke, ''Portrett i Norge'', 216.</ref> Dette ser vi et godt eksempel på i Hiorth sitt portrett av Castberg, hvor maleriet er blottet for sosiale symbol, men retter fokuset mot hans individ og karakteristikk.
 +
 
 +
== Motivbeskrivelse ==
 +
Maleriet er et portrettbilde av Frede Castberg i sittende posisjon med et bord plassert foran seg. Posituren den portretterte har er halvfigur hvor fokuset er på øvre halvdel av kroppen. Profilen til den portretterte er en halvprofil der hodet står i en posisjon mellom frontal og profil.
 +
 
 +
Frede Castberg er kledd i grå dress, hvit skjorte og en blå tversoversløyfe. Han har et alvorlig og nøytralt blikk og sitter lett fremover lent med venstre hånden plassert på bordet mens høyre hånden hviler lett plassert på høyre lår. Måten han sitter på gir bildet et formelt og høytidelig uttrykk. Antrekket understøtter også dette ved at han er kledd i dress og sløyfe som man tradisjonelt sett bruker i viktige anledninger. 
 +
 
 +
== Formalanalyse ==
 +
Frede Castberg ser på noe som befinner seg til høyre utenfor rammen. Dette kombinert med lyskilden som er plassert til venstre utenfor rammen, åpner bildets komposisjon og trekker betrakteren inn i bildet. Den usynelige lyskilden er med på å modellere figuren og skape dybde i maleriet. Det kastes skygger til høyre for hodet hans og over Castbergs venstre arm, men det er lysrefleksjonene som spiller den viktigste rollen i modelleringen av figuren. Refleksjonene er spesielt tydelige i ansiktet hans, nedover hans høyre arm og hånd. Å skape en tredimensjonal effekt på denne måten er svært typisk impresjonismen, siden man utelukket mørke farger som sort og brunt.<ref>Store norske leksikon, s.v. "impresjonisme - billedkunst" av Stefan Tschudi-Madsen og Ole Rønning Johannesen. 01.11.2019. https://snl.no/impresjonisme_-_billedkunst</ref>
 +
 
 +
Bakgrunnen består av monokrome brun- og beige-farget felt og ligger parallelt med bildeplanet og er formløs. Den gir ingen uttrykk for rom- eller dybdefølelse. Bakgrunnen skaper et 'lerret' som portrettfiguren kan stå tydelig utifra. Det er i tråd med Hiorths egen mening om at bakgrunnen ikke selv skulle tiltrekke seg oppmerksomhet, den er "bare til for å akkompagnere forgrunnen".<ref>Seim, "Agnes Hiorths portretter, prosess, stil og funksjon", 54</ref>
 +
 
 +
Hun bruker flere ulike teknikker for å rette betrakterens blikk mot professorens ansikt. Det er to tydelige objekter i maleriet som skiller seg ut fra det ellers maleriske portrettet, sløyfa og brillene. Grunnet deres kontrast med resten av maleriet virker de som et blikkfang. Castbergs ansikt befinner seg midt mellom de to objektene og tilskuerens oppmerksomhet blir automatisk rettet mot dette området.
 +
 
 +
Bildet er bygget komposisjonelt opp etter det gylne snittet og er forankret rundt en midtakse. Sløyfen er plassert oppå midtaksen og langs det horisontale snittet. Castbergs venstre øye er likedan plassert langs det vertikale snittet. Den nøye plasseringen av elementer skaper, i tillegg til kontrasten mellom linjetyper, et naturlig blikkfang som tvinger betrakterens syn mot ansiktet. 
 +
 
 +
== Skulpturell impresjonisme ==
 +
Agnes Hiorth utviklet på 1930-tallet en særegen stil, som hun selv betegnet som «skulpturell impresjonisme».<ref>Seim, "Agnes Hiorths portretter, prosess, stil og funksjon", 53-54</ref> Begrepet har røtter i kunstnerbevegelsen impresjonismen, som Hiorth selv var inspirert av. Det ble utviklet med bakgrunn i hennes utdannelse, hvor hun både gikk i lære hos Pola Gauguin (1848 - 1903) og studerte på Kunstakademiet under Axel Revold (1887 - 1962). Gauguin var en kjent impresjonist, mens Revold, som hadde studert under franske Henri Matisse, hadde en mer lineær og konstruktiv tankegang.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', 250.</ref> Stilen "skulpturell impresjonisme" kjennetegnes ved at innflytelsen fra impresjonismen kombineres med en koloritt med mye valør og dristige plasserte fargeflekker. Hiorths malerier hadde ofte en bakgrunn malt med brede penselstrøk, mens ansikt og kropp var gjort mer detaljrikt ved bruk av en mindre pensel, noe som også gjelder for portrettet av Frede Castberg. Maleriet har tilsynelatende spontane trekk som viser seg å være grundig gjennomtenkt når en ser nærmere på det.<ref>Winge, "Embetsstanden i norsk portrettkunst", 164</ref>
 +
 
 +
I ''Portrett av Frede Castberg'' bruker Hiorth tydelige linjer for å skille mellom ulike elementer i bildet, for eksempel mellom kropp og stol, og kropp og bord. De tydelige linjene skaper former som gir et lineært uttrykk i et ellers malerisk bilde utført i en hurtig og skisseaktig teknikk.
 +
 
 +
== Litteratur ==
 +
Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det Norske Samlaget, 2006. 
 +
 
 +
Seim, Marie Fongaard. "Agnes Hiorts portretter, prosess, stil og funksjon". Upublisert masteroppgave. Universitetet i Oslo. 2006. 
 +
 
 +
Store norske leksikon, s.v. "impresjonisme - billedkunst" av Stefan Tschudi-Madsen og Ole Rønning Johannesen. 01.11.2019. https://snl.no/impresjonisme_-_billedkunst 
 +
 
 +
Winge, Sissel Solem. "Embetsstanden i norsk portrettkunst". I ''Portrett i Norge,'' redigert av Anne Wichstrøm og Nils Messel, 152 – 170. Oslo: Labyrinth Press - Norsk Folkemuseum, 2004.
 +
 
 +
== Referanser ==
 +
<references />
 +
[[Kategori:Universitetet i Oslo]]
 +
[[Kategori:Maleri]]
 +
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]

Nåværende revisjon fra 5. nov. 2019 kl. 13:50

Portrettmaleriet av Frede Castberg (1893-1977) ble malt i 1958 av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet henger på Universitetet i Oslo i administrasjonsbygget, 10. etasje. Bildet er et oljemaleri på lerret. Dimensjonene er: 100cm x 81,5cm. Portrettmotivet, Frede Castberg, var professor i statsvitenskap på UiO og var rektor fra 1952 til 1957 på universitetet. Maleriet faller under portrettsjangeren rektorportretter. Det ble laget på bestilling av universitetet til dets rektorgalleri.

Agnes Hiorth, Professor Frede Castberg, 1958. Foto: UiO/Arthur Sand.

Portrettradisjon i Norge

Portrett som kunstfremstilling har lang historie bak seg, med flere ulike måter å utføres på. Byster og malerier er det mest brukte metodene for å fremstille et portrett, men andre metoder som grafiske trykk, gravmæler og monumenter er og i bruk. [1]

Portrettet av Frede Castberg er et maleri, malt med olje på lerretet. Portrettsjangerens teknikk innenfor billedkunst har ikke endret seg stort fra renessansen til 1800-tallet. [2] Portrett følger spesifike retningslinjer, hvor visse ikonografiske retningslinjer ligger til grunn for portrettene. De skulle være høytidelige, tidløse og stabile. Portretter ble og ofte produsert i sammenheng med en persons død eller markering, enten privat eller offentlig.

Portrettkunst har flere bruksområder. Enten det er rent estetikk, propaganda eller for å gi anerkjennelse til en person. Portrettet av Castberg er et typisk oppdragsverk med hensikt å hedre og anerkjenne personen som blir avbildet. Dette vokste spesielt i Norge etter 1814 ettersom vi fikk vår egen embetsstand til å ta vare på nye embetsverk. [3]

I lang tid har sjangerets viktigste hensikt vært å markere en person sin status eller stilling i samfunnet. Spesielt fra renessansen og videre ut over 1800-tallet sto ikke portretteringen av indivitets trekk i sentrum, men heller fremstillingen av dem ved hjelp av klær, objekter og andre dyre gjenstander. Enten om portrettet var privat eller offisielt, var det forbeholdt en funksjon for enten person eller plassering. Ettersom modernismen utbredte seg i Norge på 1950-tallet, ble fokuset rettet vekk fra status og symbol, og heller mot selve individet og deres karakteristikk. [4] Dette ser vi et godt eksempel på i Hiorth sitt portrett av Castberg, hvor maleriet er blottet for sosiale symbol, men retter fokuset mot hans individ og karakteristikk.

Motivbeskrivelse

Maleriet er et portrettbilde av Frede Castberg i sittende posisjon med et bord plassert foran seg. Posituren den portretterte har er halvfigur hvor fokuset er på øvre halvdel av kroppen. Profilen til den portretterte er en halvprofil der hodet står i en posisjon mellom frontal og profil.

Frede Castberg er kledd i grå dress, hvit skjorte og en blå tversoversløyfe. Han har et alvorlig og nøytralt blikk og sitter lett fremover lent med venstre hånden plassert på bordet mens høyre hånden hviler lett plassert på høyre lår. Måten han sitter på gir bildet et formelt og høytidelig uttrykk. Antrekket understøtter også dette ved at han er kledd i dress og sløyfe som man tradisjonelt sett bruker i viktige anledninger. 

Formalanalyse

Frede Castberg ser på noe som befinner seg til høyre utenfor rammen. Dette kombinert med lyskilden som er plassert til venstre utenfor rammen, åpner bildets komposisjon og trekker betrakteren inn i bildet. Den usynelige lyskilden er med på å modellere figuren og skape dybde i maleriet. Det kastes skygger til høyre for hodet hans og over Castbergs venstre arm, men det er lysrefleksjonene som spiller den viktigste rollen i modelleringen av figuren. Refleksjonene er spesielt tydelige i ansiktet hans, nedover hans høyre arm og hånd. Å skape en tredimensjonal effekt på denne måten er svært typisk impresjonismen, siden man utelukket mørke farger som sort og brunt.[5]

Bakgrunnen består av monokrome brun- og beige-farget felt og ligger parallelt med bildeplanet og er formløs. Den gir ingen uttrykk for rom- eller dybdefølelse. Bakgrunnen skaper et 'lerret' som portrettfiguren kan stå tydelig utifra. Det er i tråd med Hiorths egen mening om at bakgrunnen ikke selv skulle tiltrekke seg oppmerksomhet, den er "bare til for å akkompagnere forgrunnen".[6]

Hun bruker flere ulike teknikker for å rette betrakterens blikk mot professorens ansikt. Det er to tydelige objekter i maleriet som skiller seg ut fra det ellers maleriske portrettet, sløyfa og brillene. Grunnet deres kontrast med resten av maleriet virker de som et blikkfang. Castbergs ansikt befinner seg midt mellom de to objektene og tilskuerens oppmerksomhet blir automatisk rettet mot dette området.

Bildet er bygget komposisjonelt opp etter det gylne snittet og er forankret rundt en midtakse. Sløyfen er plassert oppå midtaksen og langs det horisontale snittet. Castbergs venstre øye er likedan plassert langs det vertikale snittet. Den nøye plasseringen av elementer skaper, i tillegg til kontrasten mellom linjetyper, et naturlig blikkfang som tvinger betrakterens syn mot ansiktet.

Skulpturell impresjonisme

Agnes Hiorth utviklet på 1930-tallet en særegen stil, som hun selv betegnet som «skulpturell impresjonisme».[7] Begrepet har røtter i kunstnerbevegelsen impresjonismen, som Hiorth selv var inspirert av. Det ble utviklet med bakgrunn i hennes utdannelse, hvor hun både gikk i lære hos Pola Gauguin (1848 - 1903) og studerte på Kunstakademiet under Axel Revold (1887 - 1962). Gauguin var en kjent impresjonist, mens Revold, som hadde studert under franske Henri Matisse, hadde en mer lineær og konstruktiv tankegang.[8] Stilen "skulpturell impresjonisme" kjennetegnes ved at innflytelsen fra impresjonismen kombineres med en koloritt med mye valør og dristige plasserte fargeflekker. Hiorths malerier hadde ofte en bakgrunn malt med brede penselstrøk, mens ansikt og kropp var gjort mer detaljrikt ved bruk av en mindre pensel, noe som også gjelder for portrettet av Frede Castberg. Maleriet har tilsynelatende spontane trekk som viser seg å være grundig gjennomtenkt når en ser nærmere på det.[9]

I Portrett av Frede Castberg bruker Hiorth tydelige linjer for å skille mellom ulike elementer i bildet, for eksempel mellom kropp og stol, og kropp og bord. De tydelige linjene skaper former som gir et lineært uttrykk i et ellers malerisk bilde utført i en hurtig og skisseaktig teknikk.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2006. 

Seim, Marie Fongaard. "Agnes Hiorts portretter, prosess, stil og funksjon". Upublisert masteroppgave. Universitetet i Oslo. 2006. 

Store norske leksikon, s.v. "impresjonisme - billedkunst" av Stefan Tschudi-Madsen og Ole Rønning Johannesen. 01.11.2019. https://snl.no/impresjonisme_-_billedkunst 

Winge, Sissel Solem. "Embetsstanden i norsk portrettkunst". I Portrett i Norge, redigert av Anne Wichstrøm og Nils Messel, 152 – 170. Oslo: Labyrinth Press - Norsk Folkemuseum, 2004.

Referanser

  1. Ugelstad, Portrett i Norge, 13.
  2. Wichstrøm, Portrett i Norge, 134.
  3. Ugelstad, Portrett i Norge, 12.
  4. Bjerke, Portrett i Norge, 216.
  5. Store norske leksikon, s.v. "impresjonisme - billedkunst" av Stefan Tschudi-Madsen og Ole Rønning Johannesen. 01.11.2019. https://snl.no/impresjonisme_-_billedkunst
  6. Seim, "Agnes Hiorths portretter, prosess, stil og funksjon", 54
  7. Seim, "Agnes Hiorths portretter, prosess, stil og funksjon", 53-54
  8. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 250.
  9. Winge, "Embetsstanden i norsk portrettkunst", 164