Professor Frede Castberg

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 28. okt. 2019 kl. 14:53 av Miens@uio.no (diskusjon | bidrag) (Skulpturell impresjonisme + referanser)

Hopp til: navigasjon, søk

Innledning

Agnes Hiorth, Professor Frede Castberg, 1959. Foto: UiO/Arthur Sand.

Portrettradisjon i Norge

Portrett som kunstfremstilling har lang tradisjon bak seg, hvor det finnes ulike metoder å utføre portrettkunst med. Det vanligste er skulptur og byste, maleri eller fotografi. Portrettmalerier følger visse retningslinjer, spesielt når det gjelder portrettering av autoritære mennesker, som ledere, vitenskapsmenn eller professorer, som vi ser eksempel på ved portrettet av Castberg. Det gjelder å vise respekt for personens som portretteres, og portrettet skal være relevant og fremstille personen på en positiv måte.

I lang tid har sjangerens viktigste hensikt vært å markere personen sin status og klassebevissthet. Individet sto ikke i fokus, men heller fremstillingen av dem, som vi ser eksempel på i italiensk barokk. Perler, draperier og andre gjenstander av en viss kvalitet var ofte å se avbildet sammen med personen som portretteres. Enten om verket var privat eller offisielt, var det forbeholdt en funksjon for enten person eller plassering.

Portrettkunst har flere bruksområder, enten det er rent estetisk, propaganda eller for å gi anerkjennelse til en person. Portrettet av Frede Castberg er et typisk oppdragsverk som har som formål å hedre Castberg og gi han anerkjennelse. Dette vokste i Norge etter vi i 1814 fikk vår egen embetsstand til å ta vare på nye embetsverk.

På starten av 1800-tallet økte produksjonen av maleriportretter av vitenskaps- og embetsmenn. På denne tiden var portrettkunstens hovedhensikt å vektlegge sosial status for de portretterte. Men ettersom modernismen kom for fullt til Norge på 1950-tallet, ble fokuset mot individet og karakteristikk mer sentralt enn å fremme statussymboler i portrettene. Dette ser vi et godt eksempel på i portrettet av Castberg, hvor det ikke er avbildet noen sosiale symbol, men heller fokus på Castberg som autoritær person.

På starten av 1800-tallet økte produksjonen av portrettmalerier av vitenskaps- og embetsmenn. På denne tiden var portrettkunstens hovedhensikt å vektlegge sosial status for de avbildene, og henvise til deres posisjon.

Maleriet av Frede Castberg er malt i 1959, og på denne tiden lå fokuset mindre på sosial status, og mer på å skildre individets personlighetstrekk.

Skulpturell impresjonisme

Agnes Hiorth utviklet på 1930-tallet en særegen stil, som hun selv betegnet som «skulpturell impresjonisme».[1] Begrepet har røtter i kunstnerbevegelsen impresjonismen, som Hiorth selv var inspirert av. Det ble utviklet med bakgrunn i hennes utdannelse, hvor hun både gikk i lære hos Pola Gauguin og studerte på Kunstakademiet under Axel Revold. Gauguin var en kjent impresjonist, mens Revold hadde en mer lineær tankegang. Stilen kjennetegnes ved at innflytelsen fra impresjonismen kombineres med en koloritt med mye valør og dristige plasserte fargeflekker. Hiorths malerier hadde ofte en bakgrunn malt med brede penselstrøk, mens ansikt og kropp var gjort mer detaljrikt ved bruk av en mindre pensel, noe som også gjelder for portrettet av Frede Castberg. Maleriet har tilsynelatende spontane trekk som viser seg å være grundig gjennomtenkt når en ser nærmere på det.[2]

I Portrett av Frede Castberg bruker Hiorth tydelige linjer for å skille mellom ulike elementer i bildet, for eksempel mellom kropp og stol, og kropp og bord. De tydelige linjene skaper former som gir et lineært uttrykk i et ellers malerisk bilde utført i en hurtig og skisseaktig teknikk.

Litteratur

Seim, Marie Fongaard. «Agnes Hiorts portretter, prosess, stil og funksjon». Upublisert masteroppgave. Universitetet i Oslo. 2006. 

Winge, Sissel Solem. «Embetsstanden i norsk portrettkunst». I Portrett i Norge, redigert av Anne Wichstrøm og Nils Messel, 152 – 170. Oslo: Labyrinth Press - Norsk Folkemuseum, 2004.

Referanser

  1. Seim, «Agnes Hiorths portretter, prosess, stil og funksjon», 53-54.
  2. Winge, «Embetsstanden i norsk portrettkunst», 164