Professor Ingeborg Glambek

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Innhold

Portrett som sjanger

Mimesis- prinsippet er den vanligste formen for portrett, det vil si en gjengivelse av en persons utseende og personlighet.[1] Fotograf Marcus Aurelius Root har uttalt… ”Et portrett, uansett hvor stilert eller kolorert der er, hvor vellykket finishen er, alt dette er intet verdt hvis ikke ansiktet viser originalens sjel- den individualitet eller det selvet som skiller ham fra alle andre vesener, fortidige, nåtidige, fremtidige”.[2] Det fotografiske portrettet er i større grad forbundet med mediespesifikk teknologi og betrakterens forhold til fotografiet. Denne fotografiske realismen skaper (krever?) mer autentisk representasjon og gir i større  grad rom for selviscenesettelse seg selv gjennom sitt materielle ytre[3]. Portrettet til Tronvoll samsvarer med samtiden blant annet ved selv å gi subjektet tilgang til å bestemme hvordan hun/han vil fremstå, i et samfunn hvor selvrepresentasjon preger den moderne safere. 

Verk

Mette Tronvolls portrett[4] viser en middelaldrende kvinne sittende på en stol foran en trapp. Hun har på seg en blå- og hvitmønstret skjorte, sort underdel, samt briller og en sort klokke på venstre hånd. Kvinnen ser rett inn i kamera mens hun smiler og folder hendene i fanget.

Gjennom estetiske og kompositoriske valg, oppleves bildet visuelt harmonisk. Fotografens evne til formidling viser til en bevissthet rundt virkemidler brukt i verket. Bildet inneholder en del buede linjer: trappen som slakt svinger inn mot venstre, gjentar formen sin i de buede armlenene på stolen hun sitter i, samt i rekkverket på trappen som følger dens bevegelse. Også håret til kvinnen buer seg innover. Disse formene gir fotografiet bevegelse og dynamikk. Gule og sorte toner går igjen i bildet; de sorte skyggene tas opp i subjektets bukser, det gule lyset på trappen og trappens rekkverk imiterer kvinnens gylne hår. Disse gjentakende grepene gir det hele en rolig, dempet stemning. Lyset, med sin naturlige, litt kjølige tone, spiller en essensiell rolle i verket. Det virker som om det kommer inn fra siden, da høyre side av subjektets kropp er noe mer opplyst. Lyset er i størst grad sentrert på kvinnen i bildet, og mørkner gradvis bakover. Ettersom vi befinner oss innendørs er det sannsynlig å tenke at vinduslys er blitt brukt (ut i fra dets naturlige tone). Muligens er det blitt anvendt reflektor eller en form for svak blitz for å balansere lyset.

Viktig for bildet er også kvinnens blikkretning. Hun ser rett inn i kamera, og en  konfrontasjon oppstår: som tilskuer iakttar man, men er også den som blir sett på. Nevneverdig er også perspektiv; ved å plassere kamera litt lenger ned enn modellen, oppleves subjektet som mer majestetisk, overordnet. Ikke bare i overført, men også bokstavelig betydning, oppleves hun som noe større enn den som beskuer bildet. Dette skyldes også at verket er plassert høyt på veggen. Ved å plassere subjektet foran en trapp føles rommet mer tredimensjonalt, og man får også slik informasjon om størrelsesforhold. Rommet er diffust framstilt, noe som hjelper oss å fokusere på det portrettere ytterlige; bakgrunnen nærmest skyver henne ut. Trappen ser ut til å fortsette innover bildet, men dette skjer utenfor billedrammen. Slik utfordres seers fantasi og evne til å forestille seg bildet utenfor bildet. 

Bildet framgår å være planlagt på forhånd, iscenesatt, men samtidig virker det ikke stivt eller oppstilt. Tronvoll er opptatt av møtene med de hun fotograferer, og uttaler at det ikke er selve ansiktet som er det interessante.[5] Hun vektlegger at menneskene hun fotograferer selv velger hvordan de vil framstå, og viktigheten i at de selv bestemmer. Hvordan dette eventuelt synliggjøres i de ferdige bildene er interessant. I forhold til dette verket virker subjektet oppmerksom på selve fotograferingsprosessen,og er nok en smule selvbevisst og har kanskje en forutinntatt mening om hvordan hun ønsker å framstå i bildet. Dette kan man se på hvordan hun smiler, som for å virke imøtekommende, hyggelig, mens hun folder hendene. En seriøsitet ligger latent i bildet, og muligens vil betrakter kunne føle en viss forskjell i maktforhold mellom seg selv og bildets subjekt: hun er ment å respekteres. I og for seg virker hun trygg i situasjonen, men hun sitter ganske langt ute på stolen. Dette kan indikere at hun er noe ukomfortabel og ikke har funnet seg helt til rette i settingen.

Mette Tronvolls portrett[4] viser en middelaldrende kvinne sittende på en stol foran en trapp. Hun har på seg en blå- og hvitmønstret skjorte, sort underdel, samt briller og en sort klokke på venstre hånd. Kvinnen ser rett inn i kamera mens hun smiler og folder hendene i fanget.

Gjennom estetiske og kompositoriske valg, oppleves bildet visuelt harmonisk. Fotografens evne til formidling viser til en bevissthet rundt virkemidler brukt i verket. Bildet inneholder en del buede linjer: trappen som slakt svinger inn mot venstre, gjentar formen sin i de buede armlenene på stolen hun sitter i, samt i rekkverket på trappen som følger dens bevegelse. Også håret til kvinnen buer seg innover. Disse formene gir fotografiet bevegelse og dynamikk. Gule og sorte toner går igjen i bildet; de sorte skyggene tas opp i subjektets bukser, det gule lyset på trappen og trappens rekkverk imiterer kvinnens gylne hår. Disse gjentakende grepene gir det hele en rolig, dempet stemning. Lyset, med sin naturlige, litt kjølige tone, spiller en essensiell rolle i verket. Det virker som om det kommer inn fra siden, da høyre side av subjektets kropp er noe mer opplyst. Lyset er i størst grad sentrert på kvinnen i bildet, og mørkner gradvis bakover. Ettersom vi befinner oss innendørs er det sannsynlig å tenke at vinduslys er blitt brukt (ut i fra dets naturlige tone). Muligens er det blitt anvendt reflektor eller en form for svak blitz for å balansere lyset.

Viktig for bildet er også kvinnens blikkretning. Hun ser rett inn i kamera, og en  konfrontasjon oppstår: som tilskuer iakttar man, men er også den som blir sett på. Nevneverdig er også perspektiv; ved å plassere kamera litt lenger ned enn modellen, oppleves subjektet som mer majestetisk, overordnet. Ikke bare i overført, men også bokstavelig betydning, oppleves hun som noe større enn den som beskuer bildet. Dette skyldes også at verket er plassert høyt på veggen. Ved å plassere subjektet foran en trapp føles rommet mer tredimensjonalt, og man får også slik informasjon om størrelsesforhold. Rommet er diffust framstilt, noe som hjelper oss å fokusere på det portrettere ytterlige; bakgrunnen nærmest skyver henne ut. Trappen ser ut til å fortsette innover bildet, men dette skjer utenfor billedrammen. Slik utfordres seers fantasi og evne til å forestille seg bildet utenfor bildet. 

Bildet framgår å være planlagt på forhånd, iscenesatt, men samtidig virker det ikke stivt eller oppstilt. Tronvoll er opptatt av møtene med de hun fotograferer, og uttaler at det ikke er selve ansiktet som er det interessante.[5] Hun vektlegger at menneskene hun fotograferer selv velger hvordan de vil framstå, og viktigheten i at de selv bestemmer. Hvordan dette eventuelt synliggjøres i de ferdige bildene er interessant. I forhold til dette verket virker subjektet oppmerksom på selve fotograferingsprosessen,og er nok en smule selvbevisst og har kanskje en forutinntatt mening om hvordan hun ønsker å framstå i bildet. Dette kan man se på hvordan hun smiler, som for å virke imøtekommende, hyggelig, mens hun folder hendene. En seriøsitet ligger latent i bildet, og muligens vil betrakter kunne føle en viss forskjell i maktforhold mellom seg selv og bildets subjekt: hun er ment å respekteres. I og for seg virker hun trygg i situasjonen, men hun sitter ganske langt ute på stolen. Dette kan indikere at hun er noe ukomfortabel og ikke har funnet seg helt til rette i settingen.

Kontekst 

(Gyrid)

Portrettet Professor Ingeborg Glambek henger i 2. etasje i Georg Morgenstiernes hus, hvor avdeling for kunsthistorie holder til, altså en relevant plassering med tanke på at Ingeborg Glambek er tidligere professor ved avdeling for kunsthistorie. Plasseringen gjør at målgruppen trolig er tenkt ansatte og studenter ved IFIKK, Institutt for filosofi, idéhistorie, kunsthistorie og klassiske språk, som en slags opplysning. Verket tilhører i UiOs utstilling ”Kunst fra 100 rom” , og er en del av en større serie eid av Henie Onstad Kunstsenter.[6] Det er naturlig å anta at bildet er gjort på oppdrag fra disse institusjonene. Portrettet av Ingeborg Glambek er en del av en portrettserie av fire tidligere professorer ved avdeling for kunsthistorie som Mette Tronvoll fotograferte på bestilling fra Universitet i Oslo, og alle fire portrettene er utstilt sammen i Georg Morgenstiernes hus. Plasseringen gjør at portrettet av Glambek blir satt inn i en faglig kontekst med kollegaer.

Bildet opererer i tråd med samtiden, da det er et fotografi, og ikke for eksempel et maleri slik man forbandt portrettet med tidligere[7]. Fotografi som medium har evnen til å ”fange tid” i mye høyere grad enn andre verktøy, og dette er en skildring av et øyeblikk fra deres møte. Både ved å gå ut av en klassisk studiosituasjon, samt ved å ha en kvinnelig både foran og bak kamera, er dette en mer moderne form for et portrett. Viktig å merke seg er det også at kvinnen på bildet har en høyt ansett stilling, og utfører en viktig arbeidsoppgave. Selv om det i dagens Norge er en selvfølge med kvinner i kunsten (og andre viktige instanser), ligger kanskje en feministisk tankegang til grunn i dette verket.[8] Det er som om Tronvoll slik understreker samtiden og det moderne Norge. Verket har både en praktisk funksjon; det gir en slags informasjon og opplysning om en ansatt som spiller en viktig rolle for fakultetet, i tillegg til å være et utsmykningsobjekt, ment for visuell tilfredsstillelse. Bildet er plassert i Georg Morgenstiernes hus hvor undervisningen i blant annet kunsthistorie foregår. Plasseringen er derfor ganske åpenbar, med tanke på at subjektet er professor i nettopp dette faget. Viktig er det hvordan lesningen av verket endres i det det tas ut av galleriet: det forstås forskjellig ut fra kontekst. Man er innforstått med verkets nåværende plassering, og det er mulig at man ville fått en annen opplevelse av verket dersom det ble vist i et galleri eller museum.

Verket av Mette Tronvoll er et portrett av tidligere professor i kunsthistorie ved Universitet i Oslo, Ingeborg Glambek. Bildet er tatt i 2008, som et bestillingsverk fra Universitet i Oslo,[9] for å aktualisere og sette den allerede eksisterende portrettsamlingen til Universitet i Oslo i perspektiv[10]. Mette Tronvoll er en norsk samtidskunstner som for tiden er mest aktuell med sine portrett av Dronning Sonja[11]. I uttalelser om andre verker, sier Tronvoll at hun er ikke er opptatt av interessante mennesker, men interessante møter med mennesker.[12] Dette kommer nok ikke like godt frem i portrettene av de tidligere professorene ved kunsthistorie på Universitet i Oslo som i andre verk av Tronvoll, ettersom det er et bestillingsverk og ikke et motiv Tronvoll selv har valgt ut. Likevel kan man se om man finner Tronvolls intensjon med portrett gjennom andre faktorer, for eksempel hvordan Glambek sitter, ansiktsuttrykk og portrettets bakgrunn og bruk av lys og skygger.



[2] Portrettkunst, https://snl.no/portrettkunst, 12/09-2014.

[3] Feminisme, https://snl.no/feminisme, 12/09-2014.

[4] UiOs hjemmeside, s.v. ”Mette Tronvoll”, av Uberg, Ulla, oppsøkt 8.9.2014 http://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/aktuelt/tidligere-prosjekter/utstilling.html

[5] Ibid

[6] Mette Tronvolls hjemmeside, s.v. ”Sonja”, av Tronvoll, Mette, oppsøkt 8.9. 2014 http://www.tronvoll.net/Sonja.html

[7] Mette Tronvolls hjemmeside, s.v. ”portraits” , av Trovoll, Mette, oppsøkt 8.9.2014 http://www.tronvoll.net/MeninUnderwear.html

Tronvoll Glambek-lite.JPG

Referanser

  1. Sanstør, Fjes før facebook: Osloportretter, 7.
  2. Meyer, hva er et bilde, om visuell kultur, 96.
  3. UiO, kunsthistorisk museum, Holte. "Det fotografiske portrett som konstuksjon av identitet og som minnebærer".
  4. Portrett, https://snl.no/portrett, 11/09-2014.
  5. Bjørgli, “Mette Tronvoll: Portretter av Dronning Sonja”. Nasjonalmuseet, YouTube-video, 00:21.
  6. Mette Tronvoll, http://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/aktuelt/tidligere-prosjekter/utstilling.html, 11/09-2014.
  7. Portrettkunst, https://snl.no/portrettkunst, 12/09-2014.
  8. Feminisme, https://snl.no/feminisme, 12/09-2014.
  9. UiOs hjemmeside, s.v. ”Mette Tronvoll”, av Uberg, Ulla, oppsøkt 8.9.2014 http://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/aktuelt/tidligere-prosjekter/utstilling.html
  10. ibid
  11. Mette Tronvolls hjemmeside, s.v. ”Sonja”, av Tronvoll, Mette, oppsøkt 8.9. 2014 http://www.tronvoll.net/Sonja.html
  12. Mette Tronvolls hjemmeside, s.v. ”portraits” , av Trovoll, Mette, oppsøkt 8.9.2014 http://www.tronvoll.net/MeninUnderwear.html

Bibliografi

 Sanstør, Jorunn.  fjes før facebook: Osloportretter. Oslo: Unipub, 2012.

Meyer, Siri. Hva er et bilde, om visuell kultur. Oslo: Pax forlag, 2009.

Universitetet i Oslo, kunsthistorisk museum, Holte Ellen. ”Det fotografiske portrett som konstuksjon av identitet og som minnebærer.” (november 2012). http://www.khm.uio.no/forskning/prosjekter/ta-det-personlig/delprosjekter/det-fotografiske-portrett/

Bjørlgli, Annar. “Mette Tronvoll: Portretter av Dronning Sonja”. Nasjonalmuseet. YouTube-video. 00:21 og 05:27. Lastet opp av Nasjonalmuseet 13/03-2014. https://www.youtube.com/watch?v=thlzk0FzGVA

Store Norske Leksikon online. S.v. ”portrett.” Oppsøkt 11/09-2014. https://snl.no/portrett 

Eksterne Lenker