Professor Odd Hassel

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Av Jon Otto Torgersen, laget i 1969. Den er produsert i marmor og er 16*16*35 cm. Du finner den i Vilhelm Bjerknes' hus, Universitetet i Oslo.
Jon Otto Torgersen, Professor Odd Hassel, 1969. Foto: Arthur Sand.                                                                                                     

Odd Hassel og hans nobelpris

Professor Odd Hassel (1897-1981) startet sin forskning av forbindelsen sykloheksan i et laboratorium på Tøyen i 1930. For å løse problemstillingen i sin forskning, måtte han skaffe midler og medarbeidere. Fire år etter at han startet sin forskning, ble det opprettet et professorat i fysisk kjemi. Hassel fikk professoratet og sammen med de andre kjemikerne flyttet han over til det nye fysikkbygget på Blindern. Det tok 17 år fra han startet sin forskning til løsningen var ferdigstilt.[1] Formene han fant under forskningen av sykloheksanmolekylet ble kalt konformere.

Utvilkingen av konformasjonsbegrepet og dets bruk i kjemien førte til at Hassel og hans sammarbeidspartner, amerikaneren Derek Barton fikk nobelprisen i kjemi i 1969. [2] Professor Odd Hassel er den første og hittil eneste nordmann som har mottatt denne nobelprisen. For å hedre professoren og hans nobelpris, ble det gjort en bestilling på portretthode. Denne skulpturen var det Jon Otto Torgersen som skapte med tittel Professor i fysisk kjemi Odd Hassel

Motivbeskrivelse

Professor Odd Hassel er en portretthodet laget i marmor av en eldre mann. Skulpturen er plassert på en mørk hylle, noe fremhever den glitrende hvite marmoren. Avkuttingen er gjort skrått nedover fra nakken til halsen og avslutter omtrent der det hadde vært naturlig at skuldrene ville fortsatt. Det smale og aldrende ansiktet er preget av dype rynker, sigende hud under haken og et høyt hårfeste. Disse trekkene stemmer godt overens med at Odd Hassel var 72 år gammel det året skulpturen sto ferdig. Baksiden av hodet er ikke synlig med mindre man studerer skulpturen fra en nær vinkel. Den er svært naturtro, og har ingen overdimensjonerte proporsjoner.

Formalanalyse

Verket er lineært, ved at portretthodet har klare konturer, er virkelighetsnær og ved at linjene er svært formbeskrivende. De dybdeskapende elementene skaper et ekspressivt uttrykk – ansiktet virker levende og realistisk. Øynene hans er blanke slik at man ikke får øyekontakt med ham, og munnen hans er lukket. Dette er med på å gi portretthodet et litt tomt ansiktsuttrykk, slik at den oppleves som lukket. Benstrukturen og de markerte linjene ved munnen og nesen kommer godt frem. Dette gir et godt bilde av et eldre menneske. I Romerriket, det første århundre f.Kr., var det ikke uvanlig å portrettere skulpturene som gamle og rynkete som en måte å idealisere vedkommende på.[3] Likevel prøver ikke Torgersens å lage en mer idealisert versjon av den portretterte. Han fokuserer på å fremstille ansiktsuttrykkene virkelighetsnært.

Fargen på portretthodet er hvitt, farget av den hvite marmoren. Hvitfargen står som kontrast til den mørke betongveggen bak og den svarte hyllen som hodet står på. Selv om overflaten er mattslipt, reflekteres lyset i skulpturen så den glitrer. Den oppleves som myk å ta på, noe som forsterker følelsen av ekte hud. Valget av det sterke og holdbare materialet, kan sees på som en slags hyllest til den portretterte. Portrettet av Hassel er plassert inntil en betongvegg i trappeoppgangen foran inngangen til Realfagsbiblioteket i Vilhelm Bjerknes’ hus. Her er det lite tilgang på vinduer og naturlig lys. Kun det innebygde lyset i selve bygget, treffer skulpturen. Den matte og litt glitrende overflaten fordeler lyset jevnt over portretthodet slik at det ikke er spesielle flater som skinner sterkere enn andre.

Hassel er plassert slik at bare de som kommer fra biblioteket ser han tydelig. Man kan se for seg at professoren er plassert slik for å inspirere studenter som går inn og ut bibliotekets dører hver dag. Til høyre for Hassel står Christopher Borchs byste i marmor, Lektor i kjemi Adolph Strecker, som også var kjemiker ved UiO.[4] Man kan tenkte seg at skulpturene er plassert sammen med vilje, fordi begge er laget i hvit marmor og fordi begge var kjemikere ved UiO. Forskjellen mellom dem er at skulpturen av Strecker er større og inneholder deler av skuldre og bryst. Holdningen hans er rettere og stoltere enn Hassels, slik at Hassel virker mer ydmyk i forhold. Samspillet mellom dem er derfor ikke balansert.

Referanser

  1. Store norske leksikon online, s.v. "Odd Hassel"
  2. Store norske leksikon online, s.v. "Odd Hassel".
  3. Thompson, Roman Art, A Resource for Educators s 36.    
  4. Store norske leksikon online, s.v. ”Adolph Strecker”, av Bjørn Pedersen.    

Bibliografi

Pedersen, Bjørn. ”Adolph Strecker”. Store norske leksikon online, oppsøkt 08.09.2015. https://snl.no/Adolph_Strecker            

Thompson, Nancy L. Roman Art, A Resource for Educators. The Metropolitan Museum of Art (2007) 

Pedersen, Bjørn. "Odd Hassel". Store norske leksikon online, oppsøkt 08.09.2015. https://snl.no/Odd_Hassel