Professor Paulus Svendsen

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Portrettet Professor Paulus Svendsen er laget av Jan Valentin Sæther. Verket måler 101 cm i høyden og 92 cm i bredden, og er malt med olje på lerret. Portrettet ble bestilt av Universitetet i Oslo (UiO) i 1974 i forbindelse med at Professor Paulus Svendsen fylte 70 år og gikk av med pensjon. Det er i dag plassert i Georg Morgenstiernes hus ved UiO.

Jan Valentin Sæther, Professor Paulus Svendsen, 1974. Olje på lerret, 101 x 92 cm. Foto: Arthur Sand.                                                                                             

Beskrivelse av motivet

Maleriet er et knestykke der mesteparten av modellens figur gjengis. Svendsen sitter i en trestol med beina i kryss. Stolen han sitter i er vendt sidelengs, men like vel ser han rett mot tilskueren. Svendsen er iført en mørk dress, hvit skjorte og et brunt slips med mønster. I sidelommen på dressjakken stikker et hvitt tørkle ut. Han er streng i ansiktet, men samtidig tålmodig. Ansiktet er malt med klare detaljer og er ekstremt realistisk. Han er vendt på en slik måte at hans høyre arm er klart synlig og mot publikum. Hånden er malt detaljert, men den virker uproporsjonert - for liten. Knoklene er tydlige og en giftering er synlig. Hans venstre arm, som ligger i hans fang er mørk, uten detaljer og grå. Bakgrunnen er mørk, nesten svart, dette er med på å fremheve Paulsen, da spesielt ansiktet og hans høyre hånd.

Formale virkemidler: Lyseffekter og kontraster

Ved første øyekast ser portrettet ut som et fotografi. Sæther har nemlig portrettert Svendsen figurativt, hvilket vil si å fremstille motivet ved å male gjenkjennelige elementer fra virkeligheten. [1] Studerer man porterettet nærmere, blir det derimot vanskeligere å skille overgangene mellom elementene, og det kan derfor beskrives som malerisk, da man ikke er bundet til å følge bestemte linjer i komposisjonen. [2]

Professoren opptar nesten hele bildet, hvilket får ham til å fremstå som en stor mann med autoritet og myndighet. Han blir ytterligere fremhevet av kontrasten mot den mørke bakgrunnen. Der bakgrunnen er grovt fremstilt, med store og røffe penselstrøk, er professoren representert veldig realistisk, med presise penselstrøk. Der bakgrunnen mangler form og lys, og bare blir en nøytral og platt brunfarge, lyser professoren opp i sterke lys- og skyggekontraster, klare linjer og naturalistiske farger.

Slik som hans tilsynelatende kunstneriske forbilder Michelangelo Merisi da Caravaggio (1573-1610) og Rembrandt van Rijn (1606-1669), har Sæther et målbevisst forhold til hva som lys- og skyggelegges. Med bevisst bruk av en chiaroscuro blir ansiktet opplyst, i sterk kontrast til resten av kroppen og bakgrunnen. Lyskilden oppgis ikke, men den synes å komme fra utenfor billedrammen (sannsynligvis et studiolys plassert foran den portretterte). Samtidig er lyset mørkt og modellerende, hvilket skaper en rolig og nedtonet stemning, hvis effekt kanskje ikke ville vært tilstede dersom flere elementer var tydelig belyst.

Lyset er også med på å påvirke fargespillet i bildet. Fargepaletten er rolig og relativt monokrom, og de mørke og dempede jordfargene har en varme som gir et vennlig inntrykk. Fargebruken gir dessuten bildet harmoni og balanse, sammen med den laserende påføringen av maling. Sistnevnte bidrar også til å fremheve chiaroscuro- effekten, ved at malingen under skaper lysere punkter flere steder i bildet. Der lyset treffer mest er fargene lysere, elementene får et gjenskinn, og de oppleves dermed som mer realistiske. Dessuten er fargene rundt den portretterte mørke og nedtonet, hvilket fremhever ham, og særlig fokuspunktene ansiktet og hånden.

Professoren ser ut til å være klippet ut av rommet og man kan egentlig si at rommet ikke eksisterer, til tross for stolen. Stolen blir faktisk ikke et romskapende element som kan plassere professoren i en omgivelse karakterisert av tredimensjonal dybde (i et værelse for eksempel), men heller nesten et lineært element, en kurve som følger kurven i armen hans, og som dermed bidrar til å definere professor Svendsen som en alenestående figur foran en diffus, todimensjonal bakgrunn.

Et yrkesportrett

Paulus Svendsen (1904–1989) var en norsk litteratur- og idéhistoriker og professor ved Universitetet i Oslo. Hans mest kjente arbeid er Gullalderdrøm og utviklingstro fra 1940. Han konsentrerte seg særlig om renessansehumanistene Erasmus Roterodamus og Kierkegaard.[3]

Universitetet i Oslo bestilte dette verket av Jan Valentin Sæther for å feire at Svendsen var fylt 70 år og gått av med pensjon. Portrettet Professor Paulus Svendsen er et "yrkesportrett". Disse er det vanlige å finne på utdanningsinstitusjoner, som for eksempel UiO. Slike portretter skal signalisere hva slags yrke den portretterte er kjent for.[4] Denne tradisjonen går langt tilbake i norsk kunsthistorie. Helt siden 1500-tallet har Norge hatt en tradisjon for å portrettere viktige personer i samfunnet, hovedsakelig sogneprester og adelige. Sjangeren har over tid utviklet seg, og kravene for om et portrett skal fremstille den portretterte realistisk eller ikke har variert fra epoke til epoke.[5] Dette portrettet er typisk for den type portretter UiO har i samlingen sin. Det er hovedsakelig menn som sitter pent antrukket i dress og ser ut mot betrakteren.[6]

Å speile det individuelle

Portrett er en sjanger Sæther er interessert i. I portrettene sine forsøker han å speile det individuelle mennesket. Denne fascinasjonen oppstod da han som ung så Rembrandts selvportrett som apostelen Paulus, og dette har siden stått som en utfordring for ham til videre utvikling. [7] Mye av for eksempel Rembrandts formspråk ses i alle av Sæthers portretter. Til forskjell fra portrettet av Paulus Svendsen er mange av disse lagt til en setting eler inneholder attributter. Imidlertid definerer professorens essensielle elementer hans personlighet, og ikke minst identifiserer de ham som en viktig fagperson, i mangel på andre karakteristiske attributter som et skrivebord eller fagbøker. Det nærmeste eksempelet på en slik type interpretasjon av sjangeren henger til høyre for Professor Paulus Svendsen i Georg Morgenstiernes hus; Mathilde Dietrichsons portrett Professor Dietrichson i sitt arbeidsværelse (1902).

I mot strømmen

Dette portrettet og formspråket som Sæther tar i bruk i verket (og i hele sin kunstneriske produksjon fram til 90-tallet) virker i ekstrem grad anakronistisk hvis man tenker på hvilken retning den norske og internasjonale kunsten hadde beveget seg i på 70-tallet. Modernismens preg over samtiden hadde nemlig, for det første, ført til at fokuset ble flyttet fra motivet til måten motivet ble malt på: altså til kunstnerens stil. For å være autentisk skulle denne stilen ta utgangspunktet i et moderne formspråk og samtidig være individuell, den skulle gjenspeile et personlig og originalt synspunkt. I tillegg var samtidens kunstnere opptatt av å bruke kunsten for å rette kritikk mot samfunnet. Man ville provosere fram endring, og dette gjorde man ved å ta i bruk det nonfigurative formspråket.

I denne konteksten stilte Sæther derimot opp med Caravaggios chiaroscuro, med Rembrandts maleriske aspekt, generelt med 1600-tallets barokke og figurative formspråk som i følge de modernistiske tendensene var utdatert og upersonlig. På denne måten skiller Sæther sitt formspråk seg ut fra hva som var normen på tidlig 1970-tallet.  

Men hvis man tenker på konteksten Jan Valentin Sæther debuterte i kan man se at hans malemåte var et bevisst valg og slett ikke et uttrykk på mangel på originalitet: formspråket hans ble nemlig utviklet i hans studietid på 1960-tallet, da Sæther var medlem i kretsen til Odd Nerdrum.[8] Nerdrum ble kjent i den kontemporære kunstnerscenen for å opponere mot modernismens stil og prinsipper, som en motreaksjon på det opprøret tilhengerne av det abstrakte og nonfigurative hadde kjempet tidligere, og på den politisk engasjerte kunsten. I stedet for å ha en form og en stil som var individuell og sær, lånte han barokkens figurative og ”inautentiske” formspråk og hentet dermed inspirasjon fra malere som Caravaggio og Rembrandt samtidig som han malte motiver fra samtiden.[9]

Samme retningen fulgte mangfoldet av kunstnerne som bevegde seg i Nerdrums krets og Jan Valentin Sæther holdt fast i den helt til 90-tallet, da han en morgen i 1992 sto foran bildene sine og det slo han at ”mannen som hadde lagd de bildene var nå død”.[10] Det var ikke lenger nok å male som Rembrandt. Rembrandt, i dag et forbilde for figurativ portrettkunst, hadde nemlig selv vært innovativ og tankevekkende på sin tid. Så det er mer i Rembrandts ånd, altså i en nyskapende og samfunnsrelevant ånd og ikke i en passiv etterligning av hans formspråk, at Sæthers produksjon har nå blitt samfunnskritisk, og forskjellige teknikker blir tatt i bruk (blant annet fotografi og installasjoner) for å skape en kunst som er dramatisk preget av den verden vi lever i [11] og som har definitivt vendt seg bort fra det figurative og utdaterte formspråket vi fortsatt ser i Professor Paulus Svendsen.

Bibliografi

Dahl, Ole Harald. ”Jan Valentin Sæther: En Cogito-samtale” Cogito 11 (2005): 16-32. http://www.forumcogito.no/jan-valentin-sather.pdf

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 2. utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2004.

Haugstad, Børre. ”Jan Sæther måtte male sin samtid- i Rembrandts ånd”. VG, 5 Februar 2010 http://www.handtomouth.net/JVS/pdf/20100205_VG_Male_sin_samtid.pdf

Jan Valentin Sæther online, s.v. "Art Projects, Portraits". Oppsøkt 05.10.15.[1]

Mørstad, Erik. Malerileksikon: Motivtyper, teorier og teknikker. Oslo: Unipub forlag, 2007.

Norske kunstnerleksikon online. S.v. ”Jan Sæther”. Oppsøkt 08.09.15. https://nkl.snl.no/Jan_S%C3%A6ther

Store norske leksikon online. s.v. "Paulus Svendsen". Oppsøkt 3.9.2015. https://snl.no/Paulus_Svendsen

Ugelstad, Janike Sverdrup. "Portrett i Norge". I Portrett i Norge, redigert av Janike Sverdrup Ugelstad, 10-12, Oslo: Labyrinth Press, 2004

Universitetet i Oslo online. s.v. "Portretter". Oppsøkt 4.9.2015. http://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/enkeltverk/portretter/

West, Shearer. Portraiture. New York: Oxford University Press, 2004.

Referanser

  1. Mørstad, Malerileksikon, 92.
  2. Mørstad, Malerileksikon, 180.
  3. Store norske leksikon online, s.v. "Paulus Svendsen".
  4. West, Portraiture, 86-87
  5. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 124 og 194
  6. Universitet i Oslo online, s.v. "Portretter".
  7. Jan Valentin Sæther online, "Portraits"
  8. Norsk kunstnerleksikon online, s.v. ”Jan Sæther”. 
  9. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 359-362
  10. Dahl, ”Jan Valentin Sæther: En Cogito-samtale” , 23
  11. Haugstad, ”Jan Sæther måtte male sin samtid- i Rembrandts ånd”, 36-37