Forskjell mellom versjoner av «Reflections on Corporate Efficiency, the Modernist Movement and Human Evolution (After Congo the Chimpanzee).»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 1: Linje 1:
== Formalanalyse ==
+
== Innledning ==
  
<span style="font-size:small;">Når man ser ''Reflections (...)'' på avstand, fremstår det helhetlig som et stilisert svarthvitt-bilde.&nbsp;</span><span style="font-size: small;">Ettersom verket er vegghengt og laget med utgangspunkt i et maleri, får det et optisk og todimensjonalt frontalt uttrykk.</span><span style="font-size: small;">&nbsp;Bruken av alluminium gjør at verket får et industrielt preg og setter mer fokus på bruken av maskinelle teknikker enn i maleriet det er basert på. Avstanden har ingen påvirkning på hvordan betrakteren ser motivet, men det er først på nært hold man legger merke til verkets dybde. Det man først tok for å være et maleri eller påførte sorte linjer viser seg å være kontrasten av det sorte i den hvite frontalflaten. Motivet er abstrakt og verkets elementer opptrer uten forhold til hverandre. Linjene møtes i en større ansamling på midten og noen forsvinner ut av flaten, og på denne måten deler verket i asymmetriske deler. Totalt sett oppleves verket som en rektangulær form og en helhetlig skulptur der den hvite flaten fremstår som en del av veggen den henger på.&nbsp;</span>
+
<font class="Apple-style-span" size="2">''Reflections on Corporate Effiency, the Modernist Movement and Human Evolution (After Congo the Chimpanzee)''&nbsp;(2013) (Ill 1) er et verk av den norsk/svenske kunstnerduoen LELLO//ARNELL, bestående av Jørgen Craig Lello (1978-) og Tobias Arnell (1978-). Verket er en videreføring av et maleri med samme tittel, laget i 2011 til utstillingen ''The Charlatan Mind''. Verket laget i 2013 er en dekonstruksjon av et maleri laget av sjimpansen Congo i 1958 og er laget i CNC-skåret metall (Ill 2). (CNC står for computer numeric control).&nbsp;''Reflections (…)&nbsp;''måler 240x370x5,5 cm og er laget i samspill med utsmykkingskomitéen ved UiO og henger i Georg Morgenstiernes hus Blindern.&nbsp;</font>
 
 
<span style="font-size:small;"><span class="s1">Verket har et monokromatisk fargespekter og kan tolkes som en flate fylt med formale kontraster. Platen som er montert på veggen er svart og kontrasterer den pulverlakkerte, hvite som er festet direkte på den igjen. Selv om alluminiumsplatene er statiske, skaper kontrasten av utskjæringene bevegelse i motivet og den organiske linjebruken står i kontrast med den gitte, rektangulære rammen på verket. I tillegg er det kontraster i rom og imaginært rom; den hvite platen er en konkret del av verket, men linjene er utopiske og eksisterer kun i mangel av den hvite platen. Her spiller også lys og skygge en viktig rolle; fronten, som er lys, gjenspeiler romlyset på lik måte som resten av lokalet, men bakplaten er ikke lyssatt og sluker alt eksisterende lys. Foajéen i Georg Morgenstiernes Hus er lyssatt med store vinduer som gir et naturlig lys på verkets venstre side, men det er også spot-lamper i taket som lyssetter verket ovenfra. Det naturlige lyset gir lite refleksjon i verkets matte overflate. Gjennom utskjæringene treffer dette som et spill i lys og skygge direkte på veggen under og på den måten viderefører linjene ut av verkets statisk avgrensede ramme. Det samme gjelder hvis man betrakter verket fra siden; lyset som treffer den mørke platen på høylys dag skaper et negativt mønster, tilsvarende de frontale linjene.</span></span>
 
 
 
<span style="font-size:small;"><span class="s1">Den hvite flaten fungerer altså som et imaginært lerret for de linjære, uthulte formene. Med et aggressivt uttrykk er de kastet utover flaten i en dynamisk, men disharmonisk opptreden. Streken er stilisert og beveger seg flyktig, men tidvis organisk. Den veksler mellom å være uavbrutt over lengre strekninger, til å brått hoppe, skifte retning eller bryte, for så å starte igjen. Med dette oppstår uklare, ekspressive former som skaper fiktive og ufullstendige elementer i et nonfigurativt motiv. Derimot skaper det konnotasjoner til både barnetegninger, skriblerier på et hvitt ark og orienteringskart med høydeforskjeller i landskapet. Som man leser tekst i Vesten vil det også være naturlig å lese det visuelle fra venstre til høyre, og dette gjør at verket preges av en synkende linjedominans i en diagonalrettet akse. Resultatet er et mylder av antydet form og mangel retning. Betrakteren kan se at de ufullstendige linjene tidvis skaper gjenkjennbare objekter og motiver; noen steder bokstavlignende figurer, små sirkler, overlappende kartformasjoner; og i det nonfigurative tar man seg i å lete etter mening og gjenkjennelige bilder på samme måte som man ligger på gresset om sommeren og ser etter dem i skyene. Bruken av svart og hvitt lager et rent, monokromatsk uttrykk og roer ned det disharmoniske motivet samtidig som den rektangulære rammen, dannet av platene, også er med på å avgrense kaoset som utskjæringene lager.</span></span>
 
  
 
==  ==
 
==  ==

Revisjonen fra 26. okt. 2014 kl. 15:40

Innledning

Reflections on Corporate Effiency, the Modernist Movement and Human Evolution (After Congo the Chimpanzee) (2013) (Ill 1) er et verk av den norsk/svenske kunstnerduoen LELLO//ARNELL, bestående av Jørgen Craig Lello (1978-) og Tobias Arnell (1978-). Verket er en videreføring av et maleri med samme tittel, laget i 2011 til utstillingen The Charlatan Mind. Verket laget i 2013 er en dekonstruksjon av et maleri laget av sjimpansen Congo i 1958 og er laget i CNC-skåret metall (Ill 2). (CNC står for computer numeric control). Reflections (…) måler 240x370x5,5 cm og er laget i samspill med utsmykkingskomitéen ved UiO og henger i Georg Morgenstiernes hus på Blindern. 

Motivbeskrivelse

Reflections on Corporate Efficiency, the Modernist Movement and Human Evolution (After Congo the Chimpanzee) består av en fremre, matt hvit motivplate med utskjæringer, montert foran en like stor svart bakplate. Den svarte bakplaten henger tett inntil veggen, og den hvite motivplaten er montert parallelt foran den svarte platen med sylinderformede fester. Motivet i verket blir fremstilt av lineære utskjæringer som blir synlige ved hjelp av kontrasten den hvite motivplaten har til den sorte bakplaten. Linjene er buede og i ulike lengder. De går på kryss og tvers av hverandre og avsluttes aldri på samme sted som de begynner. Linjene ser ut til å være plassert tilfeldig utover platen uten noe form for system. Det er tettere ansamlinger ed linjer nederst ved venstre hjørne, og fra midten av platen og nedover mot høyre. Ut mot sidene og opp mot toppen av platen er der færre linjer, som gir store rene flater. Vilkårlig plassert på platen finnes det små sirkler og figurer. Det forekommer ingen andre farger i verket enn svart og hvitt.



Lello arnell reflections.jpg

Formalanalyse

Når man ser Reflections (...) på avstand, fremstår det helhetlig som et stilisert svarthvitt-bilde. Ettersom verket er vegghengt og laget med utgangspunkt i et maleri, får det et optisk og todimensjonalt frontalt uttrykk. Bruken av alluminium gjør at verket får et industrielt preg og setter mer fokus på bruken av maskinelle teknikker enn i maleriet det er basert på. Avstanden har ingen påvirkning på hvordan betrakteren ser motivet, men det er først på nært hold man legger merke til verkets dybde. Det man først tok for å være et maleri eller påførte sorte linjer viser seg å være kontrasten av det sorte i den hvite frontalflaten. Motivet er abstrakt og verkets elementer opptrer uten forhold til hverandre. Linjene møtes i en større ansamling på midten og noen forsvinner ut av flaten, og på denne måten deler verket i asymmetriske deler. Totalt sett oppleves verket som en rektangulær form og en helhetlig skulptur der den hvite flaten fremstår som en del av veggen den henger på. 

Verket har et monokromatisk fargespekter og kan tolkes som en flate fylt med formale kontraster. Platen som er montert på veggen er svart og kontrasterer den pulverlakkerte, hvite som er festet direkte på den igjen. Selv om alluminiumsplatene er statiske, skaper kontrasten av utskjæringene bevegelse i motivet og den organiske linjebruken står i kontrast med den gitte, rektangulære rammen på verket. I tillegg er det kontraster i rom og imaginært rom; den hvite platen er en konkret del av verket, men linjene er utopiske og eksisterer kun i mangel av den hvite platen. Her spiller også lys og skygge en viktig rolle; fronten, som er lys, gjenspeiler romlyset på lik måte som resten av lokalet, men bakplaten er ikke lyssatt og sluker alt eksisterende lys. Foajéen i Georg Morgenstiernes Hus er lyssatt med store vinduer som gir et naturlig lys på verkets venstre side, men det er også spot-lamper i taket som lyssetter verket ovenfra. Det naturlige lyset gir lite refleksjon i verkets matte overflate. Gjennom utskjæringene treffer dette som et spill i lys og skygge direkte på veggen under og på den måten viderefører linjene ut av verkets statisk avgrensede ramme. Det samme gjelder hvis man betrakter verket fra siden; lyset som treffer den mørke platen på høylys dag skaper et negativt mønster, tilsvarende de frontale linjene.

Den hvite flaten fungerer altså som et imaginært lerret for de linjære, uthulte formene. Med et aggressivt uttrykk er de kastet utover flaten i en dynamisk, men disharmonisk opptreden. Streken er stilisert og beveger seg flyktig, men tidvis organisk. Den veksler mellom å være uavbrutt over lengre strekninger, til å brått hoppe, skifte retning eller bryte, for så å starte igjen. Med dette oppstår uklare, ekspressive former som skaper fiktive og ufullstendige elementer i et nonfigurativt motiv. Derimot skaper det konnotasjoner til både barnetegninger, skriblerier på et hvitt ark og orienteringskart med høydeforskjeller i landskapet. Som man leser tekst i Vesten vil det også være naturlig å lese det visuelle fra venstre til høyre, og dette gjør at verket preges av en synkende linjedominans i en diagonalrettet akse. Resultatet er et mylder av antydet form og mangel på retning. Betrakteren kan se at de ufullstendige linjene tidvis skaper gjenkjennbare objekter og motiver; noen steder bokstavlignende figurer, små sirkler, overlappende kartformasjoner; og i det nonfigurative tar man seg i å lete etter mening og gjenkjennelige bilder på samme måte som man ligger på gresset om sommeren og ser etter dem i skyene. Bruken av svart og hvitt lager et rent, monokromatsk uttrykk og roer ned det disharmoniske motivet samtidig som den rektangulære rammen, dannet av platene, også er med på å avgrense kaoset som utskjæringene lager.

Idéen bak

LELLO//ARNELL jobber med idébasert kunst, en kunstretning som hører til i sjangeren konseptkunst. Konseptkunst handler på at man heller enn å fokusere på det rent estetiske legger vekt på å gi betrakteren en følelse eller en reaksjon, og muligheten til å reflektere og utvide sitt perspektiv.[1] Den konseptuelle kunsten skapes gjennom betrakterens reaksjoner, og selv om ikke verkets grunnleggende idé blir presentert for publikum, blir den et utgangspunkt for refleksjon der betrakteren skal oppfatte hva kunstneren har tematisert i prosjektet.[2]

Selve motivet i Reflections (…) er altså ikke hovedelementet i LELLO//ARNELLs verk. Det er tittelen og det bakenforliggende som har størst betydning. Man blir som betrakter oppfordret til å tenke over hva dette verket egentlig handler om og man forstår fort at dette ikke bare er tilfeldige utskjæringer. Det er ikke meningen, ei heller mulig å forstå verket ved første øyekast, for det er først når man foretar en nærmere undersøkelse at verket får en dypere mening som setter i gang en tankeprosess hos betrakteren.

Sjimpansen Congo

På slutten av 1950-tallet hadde Desmond Morris, en zoolog og surrealistisk kunstner, i tre år trent en sjimpanse ved navn Congo til å male abstrakte malerier.[3] I løpet av disse tre årene produserte Congo 384 bilder.[4] Grunnlaget for forskningen var Morris sitt forsøk på å finne en definisjon på kunst.[5] I 1957 ble 24 av maleriene til Congo utstilt ved the Institute of Contemporary Arts i London (ICA), og fordi Congo hadde fått mye oppmerksomhet i media, ble det lagt et stort press på ICA fra publikum og andre interesserte om bildene kunne kjøpes. Utstillingen fikk mye kritikk, blant annet fordi man mente det var en fornærmelse av menneskets verdier.[6]

I 2005 fikk Congo igjen oppmerksomhet da tre av hans malerier ble solgt på en auksjon i London, sammen med verk av blant andre Andy Warhol og Pierre-Auguste Renoir.[7] Alle verkene av Congo ble solgt, det høyeste budet lød på 14.000 pund. Warhol og Renoirs verk ble derimot ikke solgt. Dette vakte oppsikt, og ble gjenstand for en bred mediedekning. Denne begivenheten kan se ut til å være inspirasjonskilden for LELLO//ARNELLs verk.

Verket tar for seg spørsmål om hvilke prismer vi ser verden gjennom­ – her via 70-tallets fascinasjon for dyr og særlig primater som trenes for å utføre ”menneskelignende” oppgaver. Denne fascinasjonen bunner ut i en tanke om at det moderne mennesket har mistet noe vesentlig, naturlig, i sin nåværende samfunnsstruktur og leveform. Vårt verk tegner omrisset av et maleri av sjimpansen Congo, og appliserer strekene for hver farge som en kurve som måler økonomi, kultur og biologi. Vi har altså ekstrahert denne ”tapte visdommen” fra primatens underbevissthet.[8]

Sett opp mot samtidens forventninger om en systematisert samfunnsstruktur og leveform i sivilisasjonen, virker primatens primitive tilnærming til kunstformatet appellerende til kunstpublikumet. De stiliserte utskjæringene blir ikke lenger bare et omriss av primatens maleri fra 1950 – tallet, men også en kommentar til det moderne samfunnet og samtidens syn på kunst

The Charlatan Mind

Det opprinnelige maleriet denne videreføringen er basert på, ble laget til kunstnernes utstilling The Charlatan Mind. Utstillingen viderefører problematikken over det fremmedgjorte individet som på grunn av mistolkning av sine omgivelser danner seg en alternativ virkelighetsoppfatning til det punktet fremmedgjøringen blir selvforsterkende.[9] Denne utstillingen består av flere frittstående verk som sammen retter kritikk mot hvordan forretningsmann og administrerende direktør for selskapet Enron, Jeffrey Skilling, tolket boken The Selfish Gene (1976) av Richard Dawkins dithen at den påstod at mennesket må bruke sine medfødte instinkter for grådighet og egoisme for å overleve og lykkes. Av den grunn opprettet han en kynisk og konkurransedreven komité i sitt firma som hvert år evaluerte de ansatte og sparket 15% av dem som presterte dårligst. Boken inneholder i virkeligheten ikke noen normativ teori om hvordan vi bør oppføre oss for å overleve i samfunnet. Dawkins uttrykker tidlig i første kapittel at dette kun er en teori på hvordan evolusjon faktisk fungerer, ikke hvordan samfunnet burde fungere.

«I stress this, because I know I am in danger of being misunderstood by those people, all too numerous, who cannot distinguish a statement of belief in what is the case from an advocacy of what ought to be the case. My own feeling is that a society based simply on the gene`s law of universal ruthless selfishness would be a very nasty society in which to live. […] Let us try to teach generosity and altruism, because we are born selfish.»[10]

Sammen med de andre verkene i denne utstillingen gir Reflection of Corporate Efficiency, Modernist Movement and Human Evolution (After Congo the Chimpanzee) et psykologisk portrett av et imaginært individs mentale forfall.[11] Om hvordan individet kan bli fremmedgjort og utstøtt på grunn av tapt kontakt med omgivelsene, og som misoppfatter virkeligheten omkring seg så til de grader at fremmedgjortheten blir selvforsterkende.[12]

 

 



Referanser


[1] Danbolt, Norsk kunsthistorie, 354.

[2] Mørstad, Malerleksikon, 150.

[3] Youtube-video

[4] Morris, The Biology of Art, 43

[5] Youtube-video, RedLemon Press.

[6] Morris, The Biology of Art, 13.

[7] Samman, "Is it a Miró? is it a Malevich? no it's a Monkey!", 50

[8] Lello//Arnell, epost til studentredaksjonen.

[9] Galleri Erik Steen, programblad,

[10] Dawkins, The Selfish Gene, 3.

[11] Galleri Erik Steen, programblad, 13.

[12] Galleri Erik Steen, “The Charlatan Mind”



Bibliografi

Eksterne lenker

LELLO//ARNELL - hjemmeside