Forskjell mellom versjoner av «Rue Lafayette»

Revisjonen fra 27. okt. 2017 kl. 11:29

Edvard Munch, Rye Lafayette, , datering. Olje på lerret, h x b cm.

Rue Lafayette (1891) er malt av Edvard Munch (1863-1944) som regnes for å være en ekspresjonistisk kunstner. Maleriet skiller seg ut fra hans andre malerier, på grunn av dets impresjonistiske trekk. Verket ble malt under Munchs opphold i Paris, byen som mot slutten av 1800-tallet var preget av bysanering og oppbyggingen (Haussmanization) noe som førte til at Paris ble hele Europas kultursentrum.^[1] I kjølevannet av bysaneringen var det en gruppe impresjonistsiske malere, der i blant Claude Monet, som kan ha inspirert Munch til å male Rue Lafayette.

Rue Lafayette (1891) ble kjøpt for Olaf Schous gave 1933 og henger i Nasjonalmuseet. Maleriet er olje på lerret, 92x73 cm.

Motiv

Maleriet forestiller et bylandskap i Paris. Dominerende plassert lengst frem i bildet ser vi en mann som står på en balkong. Vi er plassert omtrent på høyde med mannen eller litt høyere. Mannen er pent kledt, han står i profil og er avslappet forsiktig forover lent mens hendene er foldet og albuene støtter seg bestemt på gelenderet. Vedkommene skuer ned over gaten under ham. Sentralt på gateplan ser vi hestevogner og et passe travelt folkeliv. Det er på alle sider lange høye bygninger, samt ser vi et torg midt i maleriet. Balkongen og mannen er tilsynelatende det eneste motivet i bildet som er malt klart og tydelig, mens resten av bildet er langt mer "malerisk" og uskarpt hvor penselstrøkene beveger seg mer fritt. (Man fornemmer gjennomgående i gaten - så vel som selve balkongen - retningsgivende linjer og virkemidler som alle bidrar til et utvilsomt nesten overtydelig perspektiv med forsvinningspunkt lenger oppe i høyre hjørne.)

Formalanalyse

Fargene som er brukt i maleriet er gjennomgående pastell-aktige. Klart preget av varme dagslysfarger. Især er det et rimelig "luftig" lys, med tidvis varm gulfarge som preger store deler av bildet. Imidlertid finner vi også kjølige elementer, både i skyggene og i de raske penselstrøkene over gaten. Helhetlig kan man få et følelse av å befinne seg i Paris en sensommers, disig, solskinns formiddag. Verket har en blanding av pasteller mot mørke, sterke fargekombinasjoner. Dette uttrykket kjennes beroligende, til tross for de mørke fargekontrastene. Verket har et skisseaktiguttrykk der Munch har en summarisk stil med en malerisk kvalitet, spesielt med tanke på livet på gaten som er portrettert. Motivet er sprengt der balkongen og gelenderet åpner seg mot oss. Motivet er åpent. Som observatør blir man nærmest sugd inn i motivet. Den tykke, markante streken som markerer balkongen er i sterk kontrast til det myldrende, til tider uklare, bybildet nedenfor. Dette skaper et skille mellom mannen som isolert enhet og gaten som pulserende mangfold. Balkongen gir også et inntrykk av en diagonal linjedominans, til tross for de vertikale bygningene. Det er et optisk perspektiv som gir oss innblikk i et øyeblikk som en del av en prosess. Det er et fryst øyeblikk av et høyt tempo. Lyskilden er utenfor billedrammen, men skyggen av bygningen og mannen viser oss at den kommer fra venstre. Skyggene er tydelige, noe som tyder på klart vær. Himmelen er blass, med tydelige, tykke linjer. Lyset som er skildret virker naturlig. Munchs mulige læringsforhold til Monet kan vise igjen i den flekkete penselskriften.^[2] Munch nærmer seg en pointillistisk malerteknikk det han bruker klatter med maling, korte strøk på en nærmest systematisk måte. Den flekkete penselskriften gjør det i dette tilfellet vanskelig å tydeliggjøre alle former og motiv i bildet, men man kan tenke at det er et for ytterlige å isolere mannen på balkongen fra livet på gaten. Hestekjerrene og den tykke streken som markerer balkongen, går i samme rekken og skaper en harmoni i bildet, til tross for at de er adskilt gjennom fysisk stor avstand.

I forhold til verket Rue Lafayette er det tydelig at dette ikke bare er en skildring av et bymotiv, men man får også et innblikk i hva Munchs egen sinnsstemning. Det er tydelig at mylderet på gaten og møtet med en av Europas kulturhovedstader, både da og nå, gjorde særlig inntrykk på Munch og helt sikker må ha føltes overveldende. I et brev til sin tante, Karen Bjølstad, skriver Munch at han har flyttet inn på et nydelig værelse med balkong der adressen er Rue Lafaytte.^[3] Det er sannsynlig at verket Rue Lafayette er malt fra hans værelse. Impresjonisme som kunstretning var en reaksjon mot salongmaleriet. Naturen skulle skildres som en fargeopplevelse og motivets innhold ble mindre viktig. Impresjonistene konsentrerte seg særlig om atmosfæriske stemninger, som dirrende sollys, damp og tåke.^[4] Sollyset er særlig tilstedeværende i Rue Lafayette, men til tross for den impresjonistiske retningen, er det en dvelende tilstedeværende tanke ved dette øyeblikket.

Linjene i bildet strekkes ut fra et forsvinningspunkt i det øverste høyre hjørnet, med unntak av en gate som kommer inn fra venstre side og mannen på balkongen. En overskyet himmel skimtes såvidt i øvre del av bildet. Gatene og bygningene tar opp det meste av bildet og er malt i lyse farger uten store kontraster. Rekkverket og mannen er malt i mørkere farger og skiller seg dermed fra resten av bildet og tegner en linje mot forsvinningspunktet, som brytes av den foroverlente mannen. Bygningsfasadene i øvre del av høyre hjørne går tilbake til samme fargepalett og strøk som på venstre side. Bildet har et atmosfærisk perspektiv. Blått og gult er også brukt for å skille mellom lys og skygge.

Den ekstreme bruken av ettpunktsperspektiv og diagonaler kan man se i flere malerier av Munch, blant annet Skrik. Det skaper en følelse av bevegelse, er fortellende, engasjerende og bidrar til at publikum suges inn i motivet.

Malestilen er iøynefallende. Jeg skal komme tilbake til den kulturelle konteksten, men rent formalt kan de fleste penselstrøkene beskrives som raske, tjukke, korte og malt på skrå, fra øverst til venstre og nedover mot høyre. Alle disse linjene skaper en kontrast til de store linjene i bildet, som går andre vei – fra nederst i venstre hjørne og skrått opp mot høyre. Dette gir bildet en form for krysning som skaper både balanse og spenning.

Kontekst

Edvard Munch hadde vært elev av Christian Krogh og lærte seg fort klassiske maleriteknikker. Like fort forlot han dette og rundt 1890 reiste Edvard Munch til Paris og ble kjent med de nye kunstretningene på kontinentet. ^[5]Bildet er malt etter at Munch fikk tildelt Statens kunstnerstipend i 1889 og flyttet til Paris.^[6] Det er tydelig at han har blitt inspirert av datidenes franske impresjonisme. Impresjonisme betegner en gruppe kunstnere som etablerte «Private Company of Artists» i 1873 i Paris. Disse kunstnerne var misfornøyd med den konservative Salongutstillingen, og skapte dermed en egen utstilling som hadde til sammen åtte utstillinger. Noen viktige impresjonistiske kunstnere er bl.a. Claude Monet (1840-1926), Frédéric Bazille (1841-1870), Gustave Caillebotte (1848-1894) og Camille Pissaro (1830-1903). Noen fellestrekk hos de impresjonistiske kunstnere var at de malte temaer som landskap og genrebilder, dette var genrer som var sett ned på, av de konservative kunstnere og akademiet. De ville bryte med den tradisjonelle måten å male på ved å stille ut malerier som så ut som sketsjer, men som ble utstilt som ferdige verk. Det ble viktig å skape sin særegne maleriske stil. Dette vises i kunstnernes ulike måter i å påføre malingen på lerret. Forskjellige teknikker som ble brukt var tydelige penselstrøk, raske strøk, lange strøk, korte strøk, dotter og fler. De var opptatt av å skildre naturen slik som de så den, ved hjelp av farger og penselstrøk. Mange Impresjonistiske kunstnere skildret også det moderne livet i Frankrike.^[7] I Rue Lafayette ser vi flere av disse trekkene.  

I likhet med Paris Street, Rainy Weather, 1877 av Caillebotte og Avenue de L´Opéra: Morning Sunshine, 1898 av Pissaro, har Munch blitt inspirert til å skildre det nye og moderne Paris. Dette var et tema som flere impresjonistiske malere var opptatt av. Byen og bylivet var preget av "Haussmannization" som var et stort "renoveringsprosjekt" som startet i 1853 under ledelsen av arkitekten og byplanleggeren Baron Georges Haussmann (1809-1891). Moderniseringen førte til at Paris ble hele Europas kultursentrum.^[8] I tiårene som fulgte ble det nye bybildet et symbol på den menneskefiendtlige, kalde og forvirrende modernismen Munch så lenge hadde hatt en personlig fornemmesle av og følt seg alene om å kjenne på i Norge. Å komme til Paris på denne tiden må ha vært en futuristisk opplevelse og bildet kan nesten minne om senere futuristisk maleri. Byen og moderniteten kan altså vekke flere motstridende følelser. Kjenner man til Munch fra før vet man at han var angstfylt og vil legge det i den kategorien. Men til å være Munch er det et ganske lystig bilde. Vi vet at Munch følte seg hjemme i Paris og det må ha vært spennende for en ung mann å komme til en så stor og yrende by. Kanskje mannen er nysgjerrig og gleder seg til å komme seg ut og se hva dagen vil bringe.  

Inspirasjon og impulser

Byen og moderniteten kan altså vekke flere motstridende følelser. Edvard Munch er kjent for sin ekspresjonistiske malerstil, spesielt tematisk. Rue Lafayette blir dermed et uttrykk for en kontrast til Munchs ”livsangst”. Dette er en naturlig innflytelse fra den franske malertradisjonen på den tiden, sett i lys av Munchs opphold i Frankrike.

Temaet «mennesket og samfunnet» er tilstede, tydeliggjort av at det brukes to forskjellige stiler i bildet. Det virker som om enkeltmennesket Munch, den sære nordboeren, som står på balkongen og skuer utover den travle byen der det er impresjonisme som gjelder, som et slags kunstnerisk-psykologisk reisebrev. På denne tiden hadde fotografiet for alvor gjort sitt inntog og maleriets tradisjonelle oppgave med å gjengi og beskrive ble med dette overflødig. Om maleriet fortsatt skulle være nødvendig måtte det kunne gjengi noe kameraet ikke kunne gjengi og de nye, ikke-fotografiske stilene fenget åpenbart Munch. I en verden som forandret seg i rasende fart opplevde impresjonistene det også som sin oppgave å male verden slik de faktisk opplevde den fremfor hvordan de hadde blitt fortalt at den var.^[9] 

Munch kan også regnes som en del av de post-impresjonistiske kunstnere, men verket Rue Lafayette er et av de få impresjonistiske bildene Munch har malt. Post-impresjonisme er både en forlengelse av, men også et brudd med impresjonismens begrensninger. Post-impresjonistene synes forståelsen av lys og farge som primær inngang til kunstnerisk kvalitet, var konservativt. De søkte mot et annet uttrykk, der sterke farger utformet motivet i større grad.^[10] Erik Mørstad nevner mener at selve fargen i et verk endrer karakter når de blir belyst på ulike måter og at Munch innehar denne subjektive persepsjonen og bruker den aktivt. Munchs standpunkt er impresjonismens, subjektivering av det objektivt gitte, ”mennesket – ikke gjenstanden”.^[11]

Referanser

2Chu, Nineteenth-century european art, 41

4Store norske leksikon «Georges-Euguène Hausmann»

6Rudolf Nilsen "Midt i byen"

[1] Skedsmo, Edvard Munch i Nasjonalgalleriet, 12.

[3] Hepp, ”Paris in the 1890’s: Politics, Morality and Art” 

1. ↑ Chu, Nineteenth-Century European Art, 267-269.
2. ↑ Mørstad, Edvard Munch; Formative år 1874 – 1892, 247.
3. ↑ eMunch, ”Munchmuseet MM N 771
4. ↑ Store norske leksikon online, s.v. ”impresjonisme”
5. ↑ Store norske leksikon online, s.v. «Edvard Munch».
6. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 228
7. ↑ Chu, Nineteenth-Century European Art, 387-389.
8. ↑ Chu, Nineteenth-Century European Art, 267-269.
9. ↑ Chu, Nineteenth-century european art, 407
10. ↑ Art Movements, ”Post impressionism”
11. ↑ Mørstad, Edvard Munch: Formative år 1874 – 1892, 251.