Forskjell mellom versjoner av «Rue Lafayette»
| (37 mellomliggende revisjoner av 5 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | [[Fil:Rue Lafayette EMunch h17.jpg|thumb|534x534px|Edvard Munch, ''Rue Lafayette, 1891''. Olje på lerret, 92 x 73 cm.]] | |
| − | + | ''Rue Lafayette'' (1891) er malt av [[Edvard Munch]] (1863-1944) som regnes for å være en ekspresjonistisk kunstner. Maleriet skiller seg ut fra hans andre malerier, på grunn av dets impresjonistiske trekk. Verket ble malt under Munchs opphold i Paris, byen som mot slutten av 1800-tallet var preget av bysanering og oppbyggingen (Haussmanization) noe som førte til at Paris ble hele Europas kultursentrum.<ref>Chu, ''Nineteenth-Century European Art,'' 267-269.</ref> I kjølevannet av bysaneringen var det en gruppe impresjonistsiske malere, der i blant Claude Monet, som kan ha inspirert Munch til å male ''Rue Lafayette.'' | |
| − | + | ''Rue Lafayette'' (1891) ble kjøpt for Olaf Schous gave 1933 og henger i Nasjonalmuseet. Maleriet er olje på lerret, 92x73 cm. | |
| − | + | == Motiv == | |
| + | Maleriet forestiller et bylandskap i Paris. Lengst frem i bildet ser vi en mann som står på en balkong. Vi er plassert omtrent på høyde med mannen eller litt høyere. Mannen er pent kledt, står i profil og lener seg på gelenderet. Vedkommende skuer ned over gaten under ham. Sentralt på gateplan ser vi hestevogner og et travelt folkeliv. Det er på alle sider lange høye bygninger, samt ser vi et torg midt i maleriet. Balkongen og mannen er tilsynelatende det eneste motivet i bildet som er malt klart og tydelig, mens resten av bildet er langt mer uskarpt. | ||
| − | + | == Formalanalyse == | |
| + | Bildet har varme pastellfarger, med noen kalde innslag som gir et atmosfærisk perspektiv og et skille mellom lys og skygge. Lyskilden er utenfor billedrammen, men skyggen av bygningen og mannen viser oss at den kommer fra venstre. Skyggene er tydelige, noe som tyder på klart vær. Man kan få en følelse av å befinne seg i Paris en disig sensommerdag. Verket har et skisseaktig preg med en malerisk kvalitet med raske, tjukke strøk, en tydelig impresjonistisk retning. | ||
| − | + | Motivet sprenges ved hjelp av mannen og balkongen. Denne delen står i kontrast til det myldrende, til tider uklare, bybildet nedenfor ved at det er malt annerledes og med mørkere farger. Det skaper et skille mellom mannen som isolert enhet og gaten som pulserende mangfold. Likevel understreker balkongdelen også den diagonale linjedominansen i resten av bildet ved at retningene i gata nedenfor gjentas. Retningsgivende linjer bidrar til et nesten overtydelig perspektiv med forsvinningspunkt lenger oppe i høyre hjørne. Bildet har også et optisk perspektiv som gir oss innblikk i et øyeblikk som en del av en prosess. Det er et fryst øyeblikk av et høyt tempo. | |
| − | + | == Kontekst == | |
| + | Munch fikk Statens kunstnerstipend i 1889 og reiste Edvard Munch til Paris og ble kjent med de nye kunstretningene på kontinentet. <ref>''Store norske leksikon online,'' s.v. «Edvard Munch».</ref>.<ref>Danbolt, Norsk kunsthistorie, 228</ref> Det er tydelig at han har blitt inspirert av datidenes franske impresjonisme. Impresjonisme betegner en gruppe kunstnere som etablerte «Private Company of Artists» i 1873 i Paris. Disse kunstnerne var misfornøyd med den konservative Salongutstillingen, og skapte dermed en egen utstilling som hadde til sammen åtte utstillinger. Noen viktige impresjonistiske kunstnere er bl.a. Claude Monet (1840-1926), Frédéric Bazille (1841-1870), Gustave Caillebotte (1848-1894) og Camille Pissaro (1830-1903). Noen fellestrekk hos de impresjonistiske kunstnere var at de malte temaer som landskap og genrebilder, dette var genrer som var sett ned på, av de konservative kunstnere og akademiet. De ville bryte med den tradisjonelle måten å male på ved å stille ut malerier som så ut som sketsjer, men som ble utstilt som ferdige verk. Forskjellige teknikker som ble brukt var tydelige penselstrøk, raske strøk, lange strøk, korte strøk, dotter og fler. De var opptatt av å skildre naturen slik som de så den, ved hjelp av farger og penselstrøk. Mange Impresjonistiske kunstnere skildret også det moderne livet i Frankrike.<ref>Chu, ''Nineteenth-Century European Art,'' 387-389.</ref> I ''Rue Lafayette'' ser vi flere av disse trekkene. | ||
| − | + | I likhet med ''Paris Street, Rainy Weather'', 1877 av Caillebotte og ''Avenue de L´Opéra: Morning Sunshine'', 1898 av Pissaro, har Munch blitt inspirert til å skildre det nye og moderne Paris. Dette var et tema som flere impresjonistiske malere var opptatt av. Byen og bylivet var preget av "Haussmannization" som var et stort renoveringsprosjekt som startet i 1853 under ledelsen av arkitekten og byplanleggeren Baron Georges Haussmann (1809-1891). Moderniseringen førte til at Paris ble hele Europas kultursentrum.<ref>Chu, ''Nineteenth-Century European Art,'' 267-269.</ref> I tiårene som fulgte ble det nye bybildet et symbol på den menneskefiendtlige, kalde og forvirrende modernismen Munch så lenge hadde hatt en personlig fornemmelse av og følt seg alene om å kjenne på i Norge. Å komme til Paris på denne tiden må ha vært en futuristisk opplevelse. Byen og moderniteten kan altså vekke flere motstridende følelser. Kjenner man til Munch fra før vet man at han var angstfylt og vil legge det i den kategorien. Men til å være Munch er det et ganske lystig bilde. Vi vet at Munch følte seg hjemme i Paris og det må ha vært spennende for en ung mann å komme til en så stor og yrende by. Kanskje mannen er nysgjerrig og gleder seg til å komme seg ut og se hva dagen vil bringe. | |
| − | + | === Inspirasjon og impulser === | |
| + | Byen og moderniteten kan altså vekke flere motstridende følelser. Edvard Munch er kjent for sin ekspresjonistiske malerstil, spesielt tematisk. ''Rue'' ''Lafayette'' blir dermed et uttrykk for en kontrast til Munchs ”livsangst”. Dette er en naturlig innflytelse fra den franske malertradisjonen på den tiden, sett i lys av Munchs opphold i Frankrike. | ||
| − | + | Temaet «mennesket og samfunnet» er tilstede, tydeliggjort av at det brukes to forskjellige stiler i bildet. Det virker som om enkeltmennesket Munch, den sære nordboeren, som står på balkongen og skuer utover den travle byen der det er impresjonisme som gjelder, som et slags kunstnerisk-psykologisk reisebrev. På denne tiden hadde fotografiet for alvor gjort sitt inntog og maleriets tradisjonelle oppgave med å gjengi og beskrive ble med dette overflødig. Om maleriet fortsatt skulle være nødvendig måtte det kunne gjengi noe kameraet ikke kunne gjengi og de nye, ikke-fotografiske stilene fenget åpenbart Munch. I en verden som forandret seg i rasende fart opplevde impresjonistene det også som sin oppgave å male verden slik de faktisk opplevde den fremfor hvordan de hadde blitt fortalt at den var.<ref>Chu, Nineteenth-century european art, 407</ref> | |
| − | + | Munch kan også regnes som en del av de post-impresjonistiske kunstnere, men verket ''Rue Lafayette'' er et av de få impresjonistiske bildene Munch har malt. Post-impresjonisme er både en forlengelse av, men også et brudd med impresjonismens begrensninger. Post-impresjonistene synes forståelsen av lys og farge som primær inngang til kunstnerisk kvalitet, var konservativt. De søkte mot et annet uttrykk, der sterke farger utformet motivet i større grad.<ref>Art Movements, ”Post impressionism”</ref> Erik Mørstad skriver at selve fargen i et verk endrer karakter når de blir belyst på ulike måter og at Munch innehar denne subjektive persepsjonen og bruker den aktivt. Munchs standpunkt er impresjonismens, subjektivering av det objektivt gitte, ”mennesket – ikke gjenstanden”.<ref>Mørstad, ''Edvard Munch: Formative år 1874 – 1892,'' 251.</ref> | |
| − | + | == Referanser == | |
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
[[Kategori:Nasjonalmuseet]] | [[Kategori:Nasjonalmuseet]] | ||
[[Kategori:Maleri]] | [[Kategori:Maleri]] | ||
| + | <references /> | ||
Nåværende revisjon fra 31. okt. 2017 kl. 20:17
Rue Lafayette (1891) er malt av Edvard Munch (1863-1944) som regnes for å være en ekspresjonistisk kunstner. Maleriet skiller seg ut fra hans andre malerier, på grunn av dets impresjonistiske trekk. Verket ble malt under Munchs opphold i Paris, byen som mot slutten av 1800-tallet var preget av bysanering og oppbyggingen (Haussmanization) noe som førte til at Paris ble hele Europas kultursentrum.[1] I kjølevannet av bysaneringen var det en gruppe impresjonistsiske malere, der i blant Claude Monet, som kan ha inspirert Munch til å male Rue Lafayette.
Rue Lafayette (1891) ble kjøpt for Olaf Schous gave 1933 og henger i Nasjonalmuseet. Maleriet er olje på lerret, 92x73 cm.
Motiv
Maleriet forestiller et bylandskap i Paris. Lengst frem i bildet ser vi en mann som står på en balkong. Vi er plassert omtrent på høyde med mannen eller litt høyere. Mannen er pent kledt, står i profil og lener seg på gelenderet. Vedkommende skuer ned over gaten under ham. Sentralt på gateplan ser vi hestevogner og et travelt folkeliv. Det er på alle sider lange høye bygninger, samt ser vi et torg midt i maleriet. Balkongen og mannen er tilsynelatende det eneste motivet i bildet som er malt klart og tydelig, mens resten av bildet er langt mer uskarpt.
Formalanalyse
Bildet har varme pastellfarger, med noen kalde innslag som gir et atmosfærisk perspektiv og et skille mellom lys og skygge. Lyskilden er utenfor billedrammen, men skyggen av bygningen og mannen viser oss at den kommer fra venstre. Skyggene er tydelige, noe som tyder på klart vær. Man kan få en følelse av å befinne seg i Paris en disig sensommerdag. Verket har et skisseaktig preg med en malerisk kvalitet med raske, tjukke strøk, en tydelig impresjonistisk retning.
Motivet sprenges ved hjelp av mannen og balkongen. Denne delen står i kontrast til det myldrende, til tider uklare, bybildet nedenfor ved at det er malt annerledes og med mørkere farger. Det skaper et skille mellom mannen som isolert enhet og gaten som pulserende mangfold. Likevel understreker balkongdelen også den diagonale linjedominansen i resten av bildet ved at retningene i gata nedenfor gjentas. Retningsgivende linjer bidrar til et nesten overtydelig perspektiv med forsvinningspunkt lenger oppe i høyre hjørne. Bildet har også et optisk perspektiv som gir oss innblikk i et øyeblikk som en del av en prosess. Det er et fryst øyeblikk av et høyt tempo.
Kontekst
Munch fikk Statens kunstnerstipend i 1889 og reiste Edvard Munch til Paris og ble kjent med de nye kunstretningene på kontinentet. [2].[3] Det er tydelig at han har blitt inspirert av datidenes franske impresjonisme. Impresjonisme betegner en gruppe kunstnere som etablerte «Private Company of Artists» i 1873 i Paris. Disse kunstnerne var misfornøyd med den konservative Salongutstillingen, og skapte dermed en egen utstilling som hadde til sammen åtte utstillinger. Noen viktige impresjonistiske kunstnere er bl.a. Claude Monet (1840-1926), Frédéric Bazille (1841-1870), Gustave Caillebotte (1848-1894) og Camille Pissaro (1830-1903). Noen fellestrekk hos de impresjonistiske kunstnere var at de malte temaer som landskap og genrebilder, dette var genrer som var sett ned på, av de konservative kunstnere og akademiet. De ville bryte med den tradisjonelle måten å male på ved å stille ut malerier som så ut som sketsjer, men som ble utstilt som ferdige verk. Forskjellige teknikker som ble brukt var tydelige penselstrøk, raske strøk, lange strøk, korte strøk, dotter og fler. De var opptatt av å skildre naturen slik som de så den, ved hjelp av farger og penselstrøk. Mange Impresjonistiske kunstnere skildret også det moderne livet i Frankrike.[4] I Rue Lafayette ser vi flere av disse trekkene.
I likhet med Paris Street, Rainy Weather, 1877 av Caillebotte og Avenue de L´Opéra: Morning Sunshine, 1898 av Pissaro, har Munch blitt inspirert til å skildre det nye og moderne Paris. Dette var et tema som flere impresjonistiske malere var opptatt av. Byen og bylivet var preget av "Haussmannization" som var et stort renoveringsprosjekt som startet i 1853 under ledelsen av arkitekten og byplanleggeren Baron Georges Haussmann (1809-1891). Moderniseringen førte til at Paris ble hele Europas kultursentrum.[5] I tiårene som fulgte ble det nye bybildet et symbol på den menneskefiendtlige, kalde og forvirrende modernismen Munch så lenge hadde hatt en personlig fornemmelse av og følt seg alene om å kjenne på i Norge. Å komme til Paris på denne tiden må ha vært en futuristisk opplevelse. Byen og moderniteten kan altså vekke flere motstridende følelser. Kjenner man til Munch fra før vet man at han var angstfylt og vil legge det i den kategorien. Men til å være Munch er det et ganske lystig bilde. Vi vet at Munch følte seg hjemme i Paris og det må ha vært spennende for en ung mann å komme til en så stor og yrende by. Kanskje mannen er nysgjerrig og gleder seg til å komme seg ut og se hva dagen vil bringe.
Inspirasjon og impulser
Byen og moderniteten kan altså vekke flere motstridende følelser. Edvard Munch er kjent for sin ekspresjonistiske malerstil, spesielt tematisk. Rue Lafayette blir dermed et uttrykk for en kontrast til Munchs ”livsangst”. Dette er en naturlig innflytelse fra den franske malertradisjonen på den tiden, sett i lys av Munchs opphold i Frankrike.
Temaet «mennesket og samfunnet» er tilstede, tydeliggjort av at det brukes to forskjellige stiler i bildet. Det virker som om enkeltmennesket Munch, den sære nordboeren, som står på balkongen og skuer utover den travle byen der det er impresjonisme som gjelder, som et slags kunstnerisk-psykologisk reisebrev. På denne tiden hadde fotografiet for alvor gjort sitt inntog og maleriets tradisjonelle oppgave med å gjengi og beskrive ble med dette overflødig. Om maleriet fortsatt skulle være nødvendig måtte det kunne gjengi noe kameraet ikke kunne gjengi og de nye, ikke-fotografiske stilene fenget åpenbart Munch. I en verden som forandret seg i rasende fart opplevde impresjonistene det også som sin oppgave å male verden slik de faktisk opplevde den fremfor hvordan de hadde blitt fortalt at den var.[6]
Munch kan også regnes som en del av de post-impresjonistiske kunstnere, men verket Rue Lafayette er et av de få impresjonistiske bildene Munch har malt. Post-impresjonisme er både en forlengelse av, men også et brudd med impresjonismens begrensninger. Post-impresjonistene synes forståelsen av lys og farge som primær inngang til kunstnerisk kvalitet, var konservativt. De søkte mot et annet uttrykk, der sterke farger utformet motivet i større grad.[7] Erik Mørstad skriver at selve fargen i et verk endrer karakter når de blir belyst på ulike måter og at Munch innehar denne subjektive persepsjonen og bruker den aktivt. Munchs standpunkt er impresjonismens, subjektivering av det objektivt gitte, ”mennesket – ikke gjenstanden”.[8]
Referanser
- ↑ Chu, Nineteenth-Century European Art, 267-269.
- ↑ Store norske leksikon online, s.v. «Edvard Munch».
- ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 228
- ↑ Chu, Nineteenth-Century European Art, 387-389.
- ↑ Chu, Nineteenth-Century European Art, 267-269.
- ↑ Chu, Nineteenth-century european art, 407
- ↑ Art Movements, ”Post impressionism”
- ↑ Mørstad, Edvard Munch: Formative år 1874 – 1892, 251.
