Rue Lafayette

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Edvard Munch, Rye Lfayette, , datering. Olje på lerret, h x b cm.

Rue Lafayette (1891) ble kjøpt for Olaf Schous gave 1933 og henger i Nasjonalmuseet. Maleriet er olje på lerret, 92x73 cm. Verket er malt av Edvard Munch (1863-1944) som regnes for å være en ekspresjonistisk kunstner. Rue Lafayette skiller seg ut fra hans andre malerier, på grunn av dets impresjonistiske trekk. Verket ble malt under Munchs opphold i Paris, byen som mot slutten av 1800-tallet var preget av bysanering noe som førte til at Paris ble hele Europas kultursentrum. I kjølevannet av bysaneringen var det en gruppe impresjonistsiske malere, der i blant Monet, som kan ha inspirert Munch til å male Rue Lafayette.

Maleriet Rue Lafayette er trolig inspirert av dette.

Samtidig var det en gruppe kunstnere, der i blant Monet, som i senere tid blir omtalt som impresjonister,

som

Dermed skiller verket Rue Lafayette seg fra malerstilen i hans mest kjente verk.

Bildet viser en mann stående på en balkong som skuer utover bybildet. Mannen som er kledd i flosshatt, frakk, bukse og blanke sko er antakeligvis fra borgerklassen. Størrelsen, utsmykkingen av og plassering av balkongen og bygningen den er en del av, skildrer velstand. Rue Lafayette blir sett på som et fargesterkt, impresjonistisk maleri og representerer hans oppbrudd fra eksperimenteringen innen dette uttrykk[1].

Motiv

Munchs motivkrets frem til høsten 1892 skildrer en eksistensiell jevnhet, tilsynelatende uten fallhøyde, som bare brytes i et par sykdomsmotiver[9]. Rue Lafayette har allikevel en emosjonell, tilstedeværende kompleksitet. Det er vanskelig å tyde om det mennesket er isolert eller dominerende i sin ensomhet. Mannen lener seg over rekkverket på balkongen på en måte som indikerer en undrende interesse. Mannen er årvåken og nysgjerrig. På den måten ser verket ut til å være samfunnskommenterende. Den voksende anonymiteten i storbyen, som også kjennetegner modernismen som periode innen kunst og litteratur, gjenspeiles i verket gjennom motivet av mannen og det uklare gatelivet. Det er i kontinuitet med de formale tradisjonene som er typisk for impresjonismen gjennom de tykke penselstrøkene og tematisk i forhold til et tilsynelatende billedlig og naturlig skildring av et bybilde. Det er også på en måte et brudd ved bruk av jordtoner i samspill med duse pastellfarger, med en underliggende psykologisk kontekst. Verket blir et speilbilde for den franske kulturen. Anonymiteten som er skildret hos mannen i bildet og i bybildet, reflekterer allikevel ikke kunstnerens anonymitet, som i dette bildet også er sterkt tilstedeværende. Ved å observere verket Rue Lafayette er det tydelig at Munch ikke klarer å la seg løsrive fullstendig fra den mer ekspresjonistiske stilen gjennom motivets tilstedeværelse. Fargebruken er allikevel veldig annerledes fra den symbolske fargebruken han uttrykker seg gjennom senere.

Bildet viser et bylandskap. Vi ser en gate ovenfra med en balkong på høyre side hvor en mann står og lener seg på rekkverket. Vi er plassert omtrent på høyde med mannen eller litt høyere. Han er ansiktsløs og kledd i flosshatt og frakk. På gateplan ser vi mange mennesker og hestevogner. Det er høye bygninger på alle sider.

Formalanalyse

Fargene som er brukt i maleriet er gjennomgående pastell-aktige. Klart preget av varme dagslysfarger. Især er det et rimelig "luftig" lys, med tidvis varm gulfarge som preger store deler av bildet. Imidlertid finner vi også kjølige elementer, både i skyggene og i de raske penselstrøkene over gaten. Helhetlig kan man få et følelse av å befinne seg i Paris en sensommers, disig, solskinns formiddag. Verket har en blanding av pasteller mot mørke, sterke fargekombinasjoner. Dette uttrykket kjennes beroligende, til tross for de mørke fargekontrastene. Verket har et skisseaktiguttrykk der Munch har en summarisk stil med en malerisk kvalitet, spesielt med tanke på livet på gaten som er portrettert. Motivet er sprengt der balkongen og gelenderet åpner seg mot oss. Motivet er åpent. Som observatør blir man nærmest sugd inn i motivet. Den tykke, markante streken som markerer balkongen er i sterk kontrast til det myldrende, til tider uklare, bybildet nedenfor. Dette skaper et skille mellom mannen som isolert enhet og gaten som pulserende mangfold. Balkongen gir også et inntrykk av en diagonal linjedominans, til tross for de vertikale bygningene. Det er et optisk perspektiv som gir oss innblikk i et øyeblikk som en del av en prosess. Det er et fryst øyeblikk av et høyt tempo. Lyskilden er utenfor billedrammen, men skyggen av bygningen og mannen viser oss at den kommer fra venstre. Skyggene er tydelige, noe som tyder på klart vær. Himmelen er blass, med tydelige, tykke linjer. Lyset som er skildret virker naturlig. Munchs mulige læringsforhold til Monet kan vise igjen i den flekkete penselskriften[2]. Munch nærmer seg en pointillistisk malerteknikk det han bruker klatter med maling, korte strøk på en nærmest systematisk måte. Den flekkete penselskriften gjør det i dette tilfellet vanskelig å tydeliggjøre alle former og motiv i bildet, men man kan tenke at det er et for ytterlige å isolere mannen på balkongen fra livet på gaten. Hestekjerrene og den tykke streken som markerer balkongen, går i samme rekken og skaper en harmoni i bildet, til tross for at de er adskilt gjennom fysisk stor avstand.

I forhold til verket Rue Lafayette er det tydelig at dette ikke bare er en skildring av et bymotiv, men man får også et innblikk i hva Munchs egen sinnsstemning. Det er tydelig at mylderet på gaten og møtet med en av Europas kulturhovedstader, både da og nå, gjorde særlig inntrykk på Munch og helt sikker må ha føltes overveldende. I et brev til sin tante, Karen Bjølstad, skriver Munch at han har flyttet inn på et nydelig værelse med balkong der adressen er Rue Lafaytte[7]. Det er sannsynlig at verket Rue Lafayette er malt fra hans værelse. Impresjonisme som kunstretning var en reaksjon mot salongmaleriet. Naturen skulle skildres som en fargeopplevelse og motivets innhold ble mindre viktig. Impresjonistene konsentrerte seg særlig om atmosfæriske stemninger, som dirrende sollys, damp og tåke[8]. Sollyset er særlig tilstedeværende i Rue Lafayette, men til tross for den impresjonistiske retningen, er det en dvelende tilstedeværende tanke ved dette øyeblikket.

Linjene i bildet strekkes ut fra et forsvinningspunkt i det øverste høyre hjørnet, med unntak av en gate som kommer inn fra venstre side og mannen på balkongen. En overskyet himmel skimtes såvidt i øvre del av bildet. Gatene og bygningene tar opp det meste av bildet og er malt i lyse farger uten store kontraster. Rekkverket og mannen er malt i mørkere farger og skiller seg dermed fra resten av bildet og tegner en linje mot forsvinningspunktet, som brytes av den foroverlente mannen. Bygningsfasadene i øvre del av høyre hjørne går tilbake til samme fargepalett og strøk som på venstre side. Bildet har et atmosfærisk perspektiv. Blått og gult er også brukt for å skille mellom lys og skygge.

Den ekstreme bruken av ettpunktsperspektiv og diagonaler kan man se i flere malerier av Munch, blant annet Skrik. Det skaper en følelse av bevegelse, er fortellende, engasjerende og bidrar til at publikum suges inn i motivet.

Malestilen er iøynefallende. Jeg skal komme tilbake til den kulturelle konteksten, men rent formalt kan de fleste penselstrøkene beskrives som raske, tjukke, korte og malt på skrå, fra øverst til venstre og nedover mot høyre. Alle disse linjene skaper en kontrast til de store linjene i bildet, som går andre vei – fra nederst i venstre hjørne og skrått opp mot høyre. Dette gir bildet en form for krysning som skaper både balanse og spenning.

Kontekst

Bildet er malt etter at Munch fikk tildelt Statens kunstnerstipend i 1889 og flyttet til Paris(1). Det er tydelig at han har blitt inspirert av datidenes franske impresjonisme. Impresjonisme betegner en gruppe kunstnere som etablerte «Private Company of Artists» i 1873 i Paris. Disse kunstnerne var misfornøyd med den konservative Salongutstillingen, og skapte dermed en egen utstilling som hadde til sammen åtte utstillinger. Noen viktige impresjonistiske kunstnere er bl.a. Claude Monet (1840-1926), Frédéric Bazille (1841-1870), Gustave Caillebotte (1848-1894) og Camille Pissaro (1830-1903). Noen fellestrekk hos de impresjonistiske kunstnere var at de malte temaer som landskap og genrebilder, dette var genrer som var sett ned på, av de konservative kunstnere og akademiet. De ville bryte med den tradisjonelle måten å male på ved å stille ut malerier som så ut som sketsjer, men som ble utstilt som ferdige verk. Det ble viktig å skape sin særegne maleriske stil. Dette vises i kunstnernes ulike måter i å påføre malingen på lerret. Forskjellige teknikker som ble brukt var tydelige penselstrøk, raske strøk, lange strøk, korte strøk, dotter og fler. De var opptatt av å skildre naturen slik som de så den, ved hjelp av farger og penselstrøk. Mange Impresjonistiske kunstnere skildret også det moderne livet i Frankrike(2). I Rue Lafayette ser vi flere av disse trekkene. Munch prøver ikke å male en nøyaktig skildring av gaten. Han fokuserer på selve følelsen og stemningen i byen. Det raske penselstrøkene har en stemnings-effekt og gir også den sketsj-aktige følelsen av maleriet. 

- paris, moderniseringen, bysanering ++

Selve motivet i maleriet er også inspirert av det som foregikk i Paris da Munch var der. 

I likhet med Paris Street, Rainy Weather, 1877 av Caillebotte og Avenue de l'Opéra: Morning Sunshine, 1898 av Pissarro, har Munch blitt inspirert til å skildre det nye og moderne Paris. Dette var et tema som flere impresjonistiske malere var opptatt av. Byen og bylivet var preget av «Haussmannization» som var et stort prosjekt av Napoleon III. Han ville rive det gamle Paris med sine trange og kronglete gater, for og så bygge nye store moderne hus og offentlige bygninger. Det ble også luftige gater og alléer. Prosjektet startet i 1853 under ledelsen av arkitekten og byplanleggeren Baron Georges Haussmann (1809-1891). Det nye og moderne Paris fikk et levende kulturliv, og også på kveldstid. Dette var et nytt fenomen som skjedde i kjølevannet av at gatene i sentrum ble opplyst med nye gatelys. På slutten av 1800-tallet ble Paris hele Europas kultursentrum(3). Maleriet skildrer nemlig det pulserende livet i Rue Lafayette som er en gate i Paris, hvor Munch bodde under sitt opphold. 

- evt. noe mer/annet?

Munchs standpunkt er impresjonismens, subjektivering av det objektivt gitte, ”mennesket – ikke gjenstanden”[6].

Edvard Munch er kjent for sin ekspresjonistiske malerstil, spesielt tematisk. Rue Lafayette blir dermed et uttrykk for en kontrast til Munchs ”livsangst”. Dette er en naturlig innflytelse fra den franske malertradisjonen på den tiden, sett i lys av Munchs opphold i Frankrike. 1890-årene i Paris regnes for å være en unik periode med tanke på politisk og kunstnerisk utvikling. Kunstscenen i Montmartre ekspanderte og omfavnet flere internasjonale kunstnere og kunstuttrykk[3]. Det er ikke vanskelig å forestille seg at Munch ble en del av dette miljøet. Munch kan også regnes som en del av de post-impresjonistiske kunstnere, men verket Rue Lafayette er et av de få impresjonistiske bildene Munch har malt. Post-impresjonisme er både en forlengelse av, men også et brudd med impresjonismens begrensninger. Post-impresjonistene synes forståelsen av lys og farge som primær inngang til kunstnerisk kvalitet, var konservativt. De søkte mot et annet uttrykk, der sterke farger utformet motivet i større grad[4]. Et eksempel på dette er kunstneren Vincent Van Gogh, som ofte blir sammenlignet, og har mye til felles med Edvard Munch. Van Gogh videreutviklet uttrykket fra impresjonismen fra korte, tykke, konsise penselstrøk til buede linjer. Denne teknikken er tydelig tilstede i Munchs Rue Lafayette. Munchmuseet i Oslo hadde også en midlertidig utstilling de kalte Van Gogh + Munch der de beskriver retningen til de to som gjengivelser av den moderne manns tilstand. En moderne fargepalett og en ukonvensjonell komposisjon er eksempler på likhetstrekk mellom dem. Paris ble også et vendepunkt for dem begge og deres karriere[5]. Erik Mørstad nevner mener at selve fargen i et verk endrer karakter når de blir belyst på ulike måter og at Munch innehar denne subjektive persepsjonen og bruker den aktivt.

Edvard Munch hadde vært elev av Christian Krogh og lærte seg fort klassiske maleriteknikker. Like fort forlot han dette og rundt 1890 reiste Edvard Munch til Paris og ble kjent med de nye kunstretningene på kontinentet. 1

Munch ankom tjue år etter at Monet hadde funnet opp impresjonismen. Neo-impresjonisme var allerede blitt et begrep2 og stilen hadde rukket å springe ut i flere forskjellige uttrykk. Munch har i Rue Lafayette lånt flere teknikker fra de siste tiårenes viktigste franske kunstnere: Van Goghs ekspressivitet og Monets lekne og fargerike flekker som ser nesten tilfeldige ut på nært hold. Det er likevel et hint av noe systematisk og planlagt her som antakeligvis er inspirert Seurats pointilisme.

På denne tiden hadde fotografiet for alvor gjort sitt inntog og maleriets tradisjonelle oppgave med å gjengi og beskrive ble med dette overflødig. Om maleriet fortsatt skulle være nødvendig måtte det kunne gjengi noe kameraet ikke kunne gjengi og de nye, ikke-fotografiske stilene fenget åpenbart Munch. I dette tilfellet har han ikke forsøkt å gjengi hver og en hestekjerre eller person på gata. Detaljene man ville funnet i et fotografi er ikke til stede. De fremstår mer som én bevegelig, kaotisk masse. Det understrekes ved at penselstrøkene også har de samme kvalitetene, der de ruser avgårde i samme retning, ingen skiller seg ut og de virker sammen som ett stort mylder. I en verden som forandret seg i rasende fart opplevde impresjonistene det også som sin oppgave å male verden slik de faktisk opplevde den fremfor hvordan de hadde blitt fortalt at den var.3 Munch visste at gaten der nede besto av hester av forskjellige raser og i forskjellige farger, mange forskjellige mennesker med ulike klær osv., men det hadde vært umulig å fange slike detaljer og samtidig fange opplevelsen av gata i sin helhet.

Baron Hausmann hadde gjennomført en kjemperenovering av Paris på midten av 1800-tallet4 og i tiårene som fulgte ble det nye bybildet et symbol på den menneskefiendlige, kalde og forvirrende modernismen Munch så lenge hadde hatt en personlig fornemmelse av og følt seg alene om å kjenne på i Norge. Likevel; dette var i Norge. Å komme til Paris på denne tiden må ha vært en futuristisk opplevelse og bildet kan nesten minne om senere futuristisk maleri.

Mannen på balkongen ser ut som en ekte flâneur. Han er velkledd, med hatt og frakk, som tyder på at han er klar til å spasere rundt i byens gater. Han har ikke noe ansikt som røper hvordan han har det. Kroppsholdninger røper heller ikke så mye og vi blir åpner for å legge personlige tolkninger i det. Man kan legge en Obstfelder-isk tolkning til grunn:

Er dette mine brødre, menneskene?

    Jeg løber videre og videre. Jeg blir mer og mer

angst. Ingen taler til hinanden, ingen smiler til hin-

anden. De farer afsted, som var de piskede...5

Bildet kan oppleves ubehagelig og skremmende. Det som før var personer er nå viljeløse, ansiktsløse kropper som strever hvileløst rundt som maur i en maurtue.

Men den moderne byen kan også tilby trygghet, liv og muligheter:

Her på loftet kan jeg høre byens stemme dag og natt: bilers brøl og trikkers hvin og unge kvinners lyse skratt.  

Godt for mennesket å kjenne at han ikke er forlatt.  6

Byen og moderniteten kan altså vekke flere motstridende følelser. Kjenner man til Munch fra før vet man at han var angstfylt og vil legge det i den kategorien. Men til å være Munch er det et ganske lystig bilde. Vi vet at Munch følte seg hjemme i Paris og det må ha vært spennende for en ung mann å komme til en så stor og yrende by. Kanskje mannen er nysgjerrig og gleder seg til å komme seg ut og se hva dagen vil bringe.

Uansett tolkning er temaet «mennesket og samfunnet» tilstede, tydeliggjort av at det brukes to forskjellige stiler i bildet, som jeg allerede har nevnt. Kaoset i gata vises enda mer effektfullt ved at mannen og balkongen er malt på en roligere, mer forseggjort og mer meditativ måte. Der oppe er det forholdsvis rolig og statisk; vi får se noen detaljer, som klær og utsmykninger. Gata kunne vært malt av en hvilken som helst samtidig franskmann, mens det ikke er tvil om hvem som har malt mannen og balkongen. Det er vanskelig å si om Munch allerede på denne tiden var klar over hvor særegne strøkene hans var, men med nåtidens øyne vil det meste av bildet fortelle oss at «Edvard Munch var en ung kunstner som var ute og lette etter inspirasjon», mens mannen og balkongen vil fortelle oss at «Edvard Munch var en ung kunstner som var i ferd med å skape sin helt egne, unike stil». Vi kan overføre dette til at det er enkeltmennesket Munch, den sære nordboeren, som står på balkongen og skuer utover den travle byen der det er impresjonisme som gjelder, som et slags kunstnerisk-psykologisk reisebrev.

1Danbolt, Norsk kunsthistorie, 228

2Chu, Nineteenth-century european art, 411

3Chu, Nineteenth-century european art, 407

4Store norske leksikon «Georges-Euguène Hausmann»

5Sigbjørn Obstfelder "Byen"

6Rudolf Nilsen "Midt i byen"

:)
Mvh, Trine og Vincent
[1] Skedsmo, Edvard Munch i Nasjonalgalleriet, 12.

[2] Mørstad, Edvard Munch; Formative år 1874 – 1892, 247.

[3] Hepp, ”Paris in the 1890’s: Politics, Morality and Art”

[4] Art Movements, ”Post impressionism”

[5] Munchmuseet, ”Van Gogh + Munch”

[6] Mørstad, Edvard Munch: Formative år 1874 – 1892, 251.

[7] eMunch, ”Munchmuseet MM N 771”

[8] Store norske leksikon online, s.v. ”impresjonisme”

[9] Mørstad, Edvard Munch: Formative år 1874 – 1892, 312.

Edvard Munch, Rue Lafayette, 1891. Olje på lerret, 92 x 73 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland
 

(1) Store norske leksikon online, s.v. «Edvard Munch». 

(2)  Chu, Nineteenth-Century European Art, 387-389.

(3)  Chu, Nineteenth-Century European Art, 267-269.