Forskjell mellom versjoner av «Selvportrett i spanskesyken»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 11: Linje 11:
 
Komposisjonen er bygget opp av myke former og buede linjer, malt hovedsakelig med grove og store penselstrøk. Noen steder er de lange og myke, mens andre steder oppleves de som mer skraverte. I [[Edvard Munch|Edvard Munchs]] ansikt er penselstrøkene mindre i størrelse og mer nøyaktig utført, noe som sammen med det konfronterende blikket setter ansiktet i fokus. Tykkelsen på malingen varierer i de ulike områdene av billedflaten. Fra tykk, nærmest impasto til tyntflytende og rennende i visse områder. Noen steder er lerretet uberørt av maling, eller skinner igjennom de tynneste strøkene. Penselstrøkene er ekspressive, energiske og danner et summarisk formspråk som går over i abstraksjon i visse deler av bildet. Et slikt summarisk formspråk kjennetegner [[Edvard Munch]] og [[Ekspresjonismen|ekspresjonismens]] malemåte. Denne malemåten forbindes med formidling av en følelsesmessig stemning eller en indre tilstand, gjennom forenkling og ekspressiv fargebruk.<ref>Fagernes, ''Kunst og Kultur,'' Vol. 99 (Utg. 2).</ref><ref name=":0" />   
 
Komposisjonen er bygget opp av myke former og buede linjer, malt hovedsakelig med grove og store penselstrøk. Noen steder er de lange og myke, mens andre steder oppleves de som mer skraverte. I [[Edvard Munch|Edvard Munchs]] ansikt er penselstrøkene mindre i størrelse og mer nøyaktig utført, noe som sammen med det konfronterende blikket setter ansiktet i fokus. Tykkelsen på malingen varierer i de ulike områdene av billedflaten. Fra tykk, nærmest impasto til tyntflytende og rennende i visse områder. Noen steder er lerretet uberørt av maling, eller skinner igjennom de tynneste strøkene. Penselstrøkene er ekspressive, energiske og danner et summarisk formspråk som går over i abstraksjon i visse deler av bildet. Et slikt summarisk formspråk kjennetegner [[Edvard Munch]] og [[Ekspresjonismen|ekspresjonismens]] malemåte. Denne malemåten forbindes med formidling av en følelsesmessig stemning eller en indre tilstand, gjennom forenkling og ekspressiv fargebruk.<ref>Fagernes, ''Kunst og Kultur,'' Vol. 99 (Utg. 2).</ref><ref name=":0" />   
  
−
En uoppredd seng til venstre i bildet er malt med særlig ekspressive og spontane strøk. Sengen inviterer oss inn i en intim, privat og uformell scene, samtidig som den vitner om tøffe netter i sykesengen.<ref name=":1">Gaugin, ''Edvard Munch,'' s. 272.</ref> Foran sitter Edvard Munch i kurvstolen og ser mot betrakteren med slitne øyne og et ansiktsuttrykk preget av sykdom. Kanskje ser man spor av ''Skrik'' i [[Edvard Munch|Munchs]] gapende ansiktsuttrykk. De samme fargene går igjen i [[Edvard Munch|Munchs]] ansikt som i rommet han har malt seg selv inn i. Slik kan det oppfattes som at [[Edvard Munch|Munch]] speiler sine indre følelser i rommet og i bilde som helhet.
+
En uoppredd seng til venstre i bildet er malt med særlig ekspressive og spontane strøk. Sengen inviterer oss inn i en intim, privat og uformell scene, samtidig som den vitner om tøffe netter i sykesengen.<ref name=":1">Gaugin, ''Edvard Munch,'' s. 272.</ref> Foran sitter [[Edvard Munch]] i kurvstolen og ser mot betrakteren med slitne øyne og et ansiktsuttrykk preget av sykdom. Kanskje ser man spor av ''Skrik'' i [[Edvard Munch|Munchs]] gapende ansiktsuttrykk. De samme fargene går igjen i [[Edvard Munch|Munchs]] ansikt som i rommet han har malt seg selv inn i. Slik kan det oppfattes som at [[Edvard Munch|Munch]] speiler sine indre følelser i rommet og i bilde som helhet.
  
 
Den en ekspressive fargebruken i ''Selvportrett i spanskesyken'' kan tolkes som et meningsbærende element i bildet. De sterke fargene skaper en dobbelthet og spenning. Temaet er sykdom og utmattelse, og likevel er bildet malt med kraft. En kan oppfatte en dobbelthet mellom optimisme og pessimisme. Han er tynget av sykdommen, samtidig som han har overvunnet den og nå sitter oppreist i kurvstolen. En grad av vitalitet og livsvilje synliggjøres gjennom den ekspressive fargebruken og en kraftfull malemåte.<ref name=":1" />   
 
Den en ekspressive fargebruken i ''Selvportrett i spanskesyken'' kan tolkes som et meningsbærende element i bildet. De sterke fargene skaper en dobbelthet og spenning. Temaet er sykdom og utmattelse, og likevel er bildet malt med kraft. En kan oppfatte en dobbelthet mellom optimisme og pessimisme. Han er tynget av sykdommen, samtidig som han har overvunnet den og nå sitter oppreist i kurvstolen. En grad av vitalitet og livsvilje synliggjøres gjennom den ekspressive fargebruken og en kraftfull malemåte.<ref name=":1" />   
Linje 22: Linje 22:
 
=== Kunsthistorisk kontekst ===
 
=== Kunsthistorisk kontekst ===
  
−
Munch valgte å ikke følge den nyromantiske tendensen i kunsten i Norge, trolig fordi han ikke kunne si seg enig i bevegelsens nasjonalistiske syn.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 231.</ref> Realismen preget også hans samtid, hvor dystre temaer i kunsten var vanlige, og ble fremstilt naturtro og objektivt, da gjerne med et samfunnskritisk syn.<ref>''Store norske leksikon online,'' s.v. "realisme – kunst".</ref>  
+
[[Edvard Munch|Munch]] valgte å ikke følge den nyromantiske tendensen i kunsten i Norge, trolig fordi han ikke kunne si seg enig i bevegelsens nasjonalistiske syn.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 231.</ref> Realismen preget også hans samtid, hvor dystre temaer i kunsten var vanlige, og ble fremstilt naturtro og objektivt, da gjerne med et samfunnskritisk syn.<ref>''Store norske leksikon online,'' s.v. "realisme – kunst".</ref>  
  
 
I tillegg til dekadenskulturen i 1890-årene, hvor døden ble brukt som en kilde til kreativitet,<ref>Ustvedt, ''Munch,'' 91.</ref> var [https://kunsthistorie.com/w/index.php?title=Symbolisme&oldid=52699 symbolismen] en annen strømning hvor motiver av død og sykdom forekom ofte. Symbolistene dyrket den indre verden av emosjoner og stemninger som kunstens sanne motiv, fremfor det som kunne sanses i den virkelige verden.<ref>Dempsey, ''Kunstleksikon,'' 41.</ref> Kunstnere skulle være i stand til å gjenskape følelser og projisere disse på betrakteren ved bruk av farger, linjer og kompositoriske virkemidler.<ref>Myers, "Symbolism", ''Heilbrunn Timeline of Art History.''</ref>  
 
I tillegg til dekadenskulturen i 1890-årene, hvor døden ble brukt som en kilde til kreativitet,<ref>Ustvedt, ''Munch,'' 91.</ref> var [https://kunsthistorie.com/w/index.php?title=Symbolisme&oldid=52699 symbolismen] en annen strømning hvor motiver av død og sykdom forekom ofte. Symbolistene dyrket den indre verden av emosjoner og stemninger som kunstens sanne motiv, fremfor det som kunne sanses i den virkelige verden.<ref>Dempsey, ''Kunstleksikon,'' 41.</ref> Kunstnere skulle være i stand til å gjenskape følelser og projisere disse på betrakteren ved bruk av farger, linjer og kompositoriske virkemidler.<ref>Myers, "Symbolism", ''Heilbrunn Timeline of Art History.''</ref>  
Linje 28: Linje 28:
 
Likeså i [https://kunsthistorie.com/w/index.php?title=Ekspresjonisme&oldid=14393 ekspresjonismen], et begrep som omfatter både impresjonistiske og anti-impresjonistiske tendenser fra starten av det 20. århundre, ble strek og farge brukt symbolsk og følelsesbetont.<ref>Dempsey, ''Kunstleksikon,'' 70.</ref> Munch blir omtalt som en betydningsfull person for kunstretningen tidlig på 1900-tallet, særlig i Tyskland, blant annet hos malere tilknyttet til kunstnergruppen [https://snl.no/Br%C3%BCcke "Die Brücke]".<ref>Werenskiold, ''Ekspresjonisme,'' 3.</ref> Tyskland var i fokus for kulturbevegelsen som brøt med tidligere tradisjoner og konvensjoner innen billedkunsten. Ekspresjonismen var et brudd med både den klassiske, mer naturalistiske malerkunsten, og [https://kunsthistorie.com/w/index.php?title=Impresjonisme&oldid=68763 impresjonismen]. Der impresjonismen søkte etter å gjengi øyeblikkets inntrykk, med spontane virkninger av lys og fargespill, ville ekspresjonismen vise indre følelser og stemninger hos mennesket.<ref name=":0">Koefoed, ''Modernismen i kunsthistoria frå 1870 til 1990 åra,'' 32 & 70.</ref> Målet var altså ikke å gjengi inntrykkene omgivelsene skapte, men å gi uttrykk for kunstnerens subjektive opplevelse av verdenen.  
 
Likeså i [https://kunsthistorie.com/w/index.php?title=Ekspresjonisme&oldid=14393 ekspresjonismen], et begrep som omfatter både impresjonistiske og anti-impresjonistiske tendenser fra starten av det 20. århundre, ble strek og farge brukt symbolsk og følelsesbetont.<ref>Dempsey, ''Kunstleksikon,'' 70.</ref> Munch blir omtalt som en betydningsfull person for kunstretningen tidlig på 1900-tallet, særlig i Tyskland, blant annet hos malere tilknyttet til kunstnergruppen [https://snl.no/Br%C3%BCcke "Die Brücke]".<ref>Werenskiold, ''Ekspresjonisme,'' 3.</ref> Tyskland var i fokus for kulturbevegelsen som brøt med tidligere tradisjoner og konvensjoner innen billedkunsten. Ekspresjonismen var et brudd med både den klassiske, mer naturalistiske malerkunsten, og [https://kunsthistorie.com/w/index.php?title=Impresjonisme&oldid=68763 impresjonismen]. Der impresjonismen søkte etter å gjengi øyeblikkets inntrykk, med spontane virkninger av lys og fargespill, ville ekspresjonismen vise indre følelser og stemninger hos mennesket.<ref name=":0">Koefoed, ''Modernismen i kunsthistoria frå 1870 til 1990 åra,'' 32 & 70.</ref> Målet var altså ikke å gjengi inntrykkene omgivelsene skapte, men å gi uttrykk for kunstnerens subjektive opplevelse av verdenen.  
  
−
Munch hadde flere kunstneriske fornyelser i løpet sin karriere. Han var en realist, men også en eksperimenterende modernist,<ref>Ustvedt, ''Munch,'' 10.</ref> og var knyttet til både ekspresjonismen og symbolismen i løpet av sitt kunstnerliv.<ref>''Store norske leksikon online,'' s.v. "Edvard Munch".</ref>  
+
[[Edvard Munch|Munch]] hadde flere kunstneriske fornyelser i løpet sin karriere. Han var en realist, men også en eksperimenterende modernist,<ref>Ustvedt, ''Munch,'' 10.</ref> og var knyttet til både ekspresjonismen og symbolismen i løpet av sitt kunstnerliv.<ref>''Store norske leksikon online,'' s.v. "Edvard Munch".</ref>  
  
 
== Bibliografi ==
 
== Bibliografi ==

Revisjonen fra 25. okt. 2022 kl. 22:10

Selvportrett i spanskesyken, laget i 1919 av Edvard Munch (1863-1944). Kunstverket er utstilt i andre etasje på Nasjonalmuseet i Oslo, som viser en samling av malerier fra hans tid1. Det er olje på lerret, utstilt med dimensjonene: høyde 150 cm, bredde 131 cm. Klassifisering: 532 bildene kunst, motiv Selvportrett. Edvard Munch, avbildet person. Gave fra Charlotte og Christian Mustad 1937. Inventar NG.M.01867.[1]

Bakgrunn

Edvard Munch, Selvportrett i spanskesyken, 1919. Olje på lerret, 150 x 131 cm. Foto: Nasjonalmuseet.
Edvard Munch, for tiden anerkjent som den beste norske maleren, ble født i Løten i Norge. Selvportrett i spanskesyken regnes som et av hans hovedverk, og ble malt under tiden han holdt til på Ekely.[2] Sykdom og død har alltid stått sentralt i kunstnerens liv, og har derfor vært gjennomgående i hans kunst. Edvard Munch kom fra en familie rammet av tuberkulose på morssiden, og ville selv ha mye sykefravær i skolen under oppveksten.[3] Som barn mistet Munch både sin mor og en av sine søstre til sykdommen, noe som ville sette sitt preg på hans arbeide.[4]

Sent i 1918 ble Munch enda en gang syk, og etter tittelen på selvportrettet som følger å dømme, ble han smittet av spanskesyken. Det kan være vanskelig å forestille seg at Munch hadde klart å fullføre et så krevende verk i en så seriøs og kritisk fysisk tilstand som tilsvarer tittelen på verket.[5] Derfor kan maleriet leses som et uttrykk for Munchs tolkning av sykdommen, og hvordan den påvirket han selv og samfunnet. Selvportrett i spanskesyken er et innblikk i den senere fasen i Munchs liv, og blir sett på som unikt blant hans andre selvportrett.[6]

Motivbeskrivelse

Maleriet viser Munch i profil, malt i helfigur. Han er plassert midt i rommet, sittende i en kurvstol, og kledd i en mørkbrun slåbrok. Et pledd er plassert over fanget, og på føttene har han noe som ligner tøfler. Hendene hans ligger i fanget og griper fast i pleddet. Blikket er rettet mot betrakteren. De mørke ringene under øynene og den åpne munnen viser sykdommen som trolig har preget han på dette tidspunktet. I bakgrunnen, på venstre side, er det en del av en seng med en sammenkrøllet dyne på. Ingen dører eller vinduer er synlige, kun det lille rommet hvor Munch befinner seg.

Formale virkemidler

Komposisjonen er bygget opp av myke former og buede linjer, malt hovedsakelig med grove og store penselstrøk. Noen steder er de lange og myke, mens andre steder oppleves de som mer skraverte. I Edvard Munchs ansikt er penselstrøkene mindre i størrelse og mer nøyaktig utført, noe som sammen med det konfronterende blikket setter ansiktet i fokus. Tykkelsen på malingen varierer i de ulike områdene av billedflaten. Fra tykk, nærmest impasto til tyntflytende og rennende i visse områder. Noen steder er lerretet uberørt av maling, eller skinner igjennom de tynneste strøkene. Penselstrøkene er ekspressive, energiske og danner et summarisk formspråk som går over i abstraksjon i visse deler av bildet. Et slikt summarisk formspråk kjennetegner Edvard Munch og ekspresjonismens malemåte. Denne malemåten forbindes med formidling av en følelsesmessig stemning eller en indre tilstand, gjennom forenkling og ekspressiv fargebruk.[7][8]

En uoppredd seng til venstre i bildet er malt med særlig ekspressive og spontane strøk. Sengen inviterer oss inn i en intim, privat og uformell scene, samtidig som den vitner om tøffe netter i sykesengen.[9] Foran sitter Edvard Munch i kurvstolen og ser mot betrakteren med slitne øyne og et ansiktsuttrykk preget av sykdom. Kanskje ser man spor av Skrik i Munchs gapende ansiktsuttrykk. De samme fargene går igjen i Munchs ansikt som i rommet han har malt seg selv inn i. Slik kan det oppfattes som at Munch speiler sine indre følelser i rommet og i bilde som helhet.

Den en ekspressive fargebruken i Selvportrett i spanskesyken kan tolkes som et meningsbærende element i bildet. De sterke fargene skaper en dobbelthet og spenning. Temaet er sykdom og utmattelse, og likevel er bildet malt med kraft. En kan oppfatte en dobbelthet mellom optimisme og pessimisme. Han er tynget av sykdommen, samtidig som han har overvunnet den og nå sitter oppreist i kurvstolen. En grad av vitalitet og livsvilje synliggjøres gjennom den ekspressive fargebruken og en kraftfull malemåte.[9]

Kontekst

Historisk kontekst

Munch levde i en tid preget av sykdom. Mange var rammet av diverse virussykdommer og lungesykdommer, som for eksempel tuberkulose. Norge hadde på slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet ekstrem høy forekomst av tuberkulose, noe som kan skyldes at vi var et av Europas fattigste land på den tiden.[10] Fra sommeren 1914 til høsten 1918 rammet første verdenskrig Europa. Denne krigen rammet Norge hardt som nasjon, selv om vi stilte oss nøytrale i krigen. I fotsporene av første verdenskrig, i årene 1918 og 1919, inntraff den meste alvorlige influensaepidemien som noen gang er kjent. Spanskesyken herjet i store deler av verden, og den tok livet av rundt 50 millioner mennesker.

Kunsthistorisk kontekst

Munch valgte å ikke følge den nyromantiske tendensen i kunsten i Norge, trolig fordi han ikke kunne si seg enig i bevegelsens nasjonalistiske syn.[11] Realismen preget også hans samtid, hvor dystre temaer i kunsten var vanlige, og ble fremstilt naturtro og objektivt, da gjerne med et samfunnskritisk syn.[12]

I tillegg til dekadenskulturen i 1890-årene, hvor døden ble brukt som en kilde til kreativitet,[13] var symbolismen en annen strømning hvor motiver av død og sykdom forekom ofte. Symbolistene dyrket den indre verden av emosjoner og stemninger som kunstens sanne motiv, fremfor det som kunne sanses i den virkelige verden.[14] Kunstnere skulle være i stand til å gjenskape følelser og projisere disse på betrakteren ved bruk av farger, linjer og kompositoriske virkemidler.[15]

Likeså i ekspresjonismen, et begrep som omfatter både impresjonistiske og anti-impresjonistiske tendenser fra starten av det 20. århundre, ble strek og farge brukt symbolsk og følelsesbetont.[16] Munch blir omtalt som en betydningsfull person for kunstretningen tidlig på 1900-tallet, særlig i Tyskland, blant annet hos malere tilknyttet til kunstnergruppen "Die Brücke".[17] Tyskland var i fokus for kulturbevegelsen som brøt med tidligere tradisjoner og konvensjoner innen billedkunsten. Ekspresjonismen var et brudd med både den klassiske, mer naturalistiske malerkunsten, og impresjonismen. Der impresjonismen søkte etter å gjengi øyeblikkets inntrykk, med spontane virkninger av lys og fargespill, ville ekspresjonismen vise indre følelser og stemninger hos mennesket.[8] Målet var altså ikke å gjengi inntrykkene omgivelsene skapte, men å gi uttrykk for kunstnerens subjektive opplevelse av verdenen.

Munch hadde flere kunstneriske fornyelser i løpet sin karriere. Han var en realist, men også en eksperimenterende modernist,[18] og var knyttet til både ekspresjonismen og symbolismen i løpet av sitt kunstnerliv.[19]

Bibliografi

  • Danbolt, Gunnar. 2009. Norsk kunsthistorie – bilde og skulptur frå vikingtida til idag. 3. utgave. Gjøvik: Det Norske Samlaget.
  • Dempsey, Amy. Kunstleksikon – nøglen til det 20. århundredes kunst, arkitektur og design. København: Aschehoug Dansk Forlag, 2002.
  • Fagernes, Trond. "Natur versus sivilisasjon – Tysk ekspresjonisme i Nasjonalmuseet." Kunst og Kultur, Vol. 99 (Utg. 2), 2016. [1]
  • Gauguin, P. 1946. Edvard Munch. Oslo: H. Aschehoug & Co.
  • Kirkholt, Tore. Edvard Munch i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12.09.2022. [2]
  • Koefoed, Holger. Modernismen i kunsthistoria frå 1670 til 1990 åra. Oslo: Yrkesopplæring ans, 1998.
  • Linder, Mats. realisme – kunst i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12.09.2022. [3]
  • Myers, Nicole. "Symbolism". Heilbrunn Timeline of Art History. New York: The Metropolitan Museum of Art, 2007. [4]
  • Nasjonalmuseet, Selvportrett i spanskesyken på nasjonalmuseet.no
  • Næss, Atle. Munch en biografi. Oslo: Gyldendal, 2013.
  • Ukjent, tuberkuloseveilederen, fhi.no. Hentet 24.10.22 [5]
  • Ustvedt, Øystein. 2018. Munch : en introduksjon til bildene og livet. Oslo: J.M. Stenersens Forlag.
  • Ustvedt, Øystein. 2019. Edvard Munch an inner life. Oversatt av Alison McCullough. Oslo: J.M. Stenerssen Forlag AS.
  • Werenskiold, Marit. 1981. Ekspresjonisme – begrepets opprinnelse og forvandling. Hentet fra bibliotekkatalogen på Universitetsbiblioteket, Oslo. [6]

Referanser

  1. ↑ Nasjonalmuseet, Edvard Munch, Selvportrett i spanskesyken
  2. ↑ Gauguin, 1946, 262.
  3. ↑ Eggum, Edvard Munch (J.M. Stenersens Forlag A.S., 2018), 15 & 22.
  4. ↑ Ustvedt, Munch (Oslo: J.M. Stenersens Forlag A.S., 2018), 17.
  5. ↑ Ustvedt, Munch an inner life, 166.
  6. ↑ Store Norske Leksikon, s.v. «Edvard Munch: Selvportretter» av Tore Kirkholt, 10.09.2022. https://snl.no/Edvard_Munch#-Selvportretter
  7. ↑ Fagernes, Kunst og Kultur, Vol. 99 (Utg. 2).
  8. ↑ 8,0 8,1 Koefoed, Modernismen i kunsthistoria frå 1870 til 1990 åra, 32 & 70.
  9. ↑ 9,0 9,1 Gaugin, Edvard Munch, s. 272.
  10. ↑ ukjent, Tuberkuloseveilederen, FHI.no
  11. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 231.
  12. ↑ Store norske leksikon online, s.v. "realisme – kunst".
  13. ↑ Ustvedt, Munch, 91.
  14. ↑ Dempsey, Kunstleksikon, 41.
  15. ↑ Myers, "Symbolism", Heilbrunn Timeline of Art History.
  16. ↑ Dempsey, Kunstleksikon, 70.
  17. ↑ Werenskiold, Ekspresjonisme, 3.
  18. ↑ Ustvedt, Munch, 10.
  19. ↑ Store norske leksikon online, s.v. "Edvard Munch".

Eksterne lenker

  • Fagernes, Trond. Brücke i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20.10.2022. [7]
  • Thune, Nina Aldin. Ekspresjonisme i Fagwiki på kunsthistorie.com. Hentet 20.10.2022. [8]
  • Thune, Nina Aldin, Frode Inge Helland. Impresjonisme i Fagwiki på kunsthistorie.com. Hentet 20.10.2022. [9]
  • Thune, Nina Aldin. Symbolisme i Fagwiki på kunsthistorie.no. Hentet 20.10.2022. [10]
Hentet fra «https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php?title=Selvportrett_i_spanskesyken&oldid=18373»